Bare sliten og lei....

[Gjest]

Vurderer å gå fra samboeren min. Er sliten og lei av hele forholdet.

Vi har vært samboere i 7 år snart, og har to nydelige små barn sammen. Problemet er vel helst at han ikke har forandret seg noe særlig etter barna kom. Da jeg gikk gravid med nr. 1, fikk jeg beskjed i en liten krangel om at jeg ikke måtte tro livet hans kom til å forandre seg særlig selv om vi fikk barn. Men trodde helt ærlig ikke at han mente det så bokstavlig!

Da vi kom sammen, hadde han rotet det til økonomisk. Jeg hjalp han å ordne opp i dette, men noen takk har ikke kommet. (Styrte økonomien, betalte svært lite av hans gjeld for mine penger.) Han har helst klandret meg for at han i denne perioden hadde lite penger. Fant ut at det var best jeg fortsatte med å ha kontroll over økonomien, og det har jeg fått svi for nå. Han er like økonomisk ansvarlig som en 17 åring! Er det pluss på konto, blir pengene brukt.

På fritiden driver han helst på med sitt. Har sine interesser, som gjerne medfører reising og slikt. Men han ser ikke at dette medfører mer på meg. (Kan være borte i opp til 1 uke i slengen.)

Men hjemme er han pinlig nøyaktig på at han ikke gjør mer enn meg. Det jeg gjør er: full jobb, hus og barn, handling etc. Han: full jobb....

 

I høst ble jeg sykemedt med sterke ryggsmerter, men fremdeles var det ingen hjelp å få. Til slutt innrømmet han at han tenkte jeg kunne ta huset, som "gikk hjemme hele tiden."

 

Kunne egentlig ha skrevet 100 ting til, men når jeg ser det svart på hvitt, ser jeg jo at jeg er ein idiot. Legger alt i fanget på han, og ofrer meg selv. (Sitat legen min...)

 

Skal på familievernkontoret i august, men vet nok hvilke vei det går....

[Anonym bruker]

Stakkars deg! Ikke rart du er sliten! Det er jo vanskelig - og litt farlig - å gi råd når man bare har en side av historien, men hvis ting er bare halvparten så ille som det du beskriver her, så vil du nok få det bedre aleine. Nei, det er ikke lett å være aleine heller, men da trenger du i hvert fall ikke å bekymre deg for han i like stor grad.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ville nok kuttet ham ut, du trenger en MANN og ikke en gutt!

[stavangermamma3]

Ville nok prøvd familievernkontoret før jeg ga opp. Men høres ut som om han er lite hjelpsom og tar det som en selvfølge at du tar hånd om det meste. Har du fortalt ham hva du går og tenker på?

 

[Gjest]

Har prøvd det i 2 år snart. Nytter lite å snakke med han. Sitter stort sett bare og jatter med. Det er noe av det jeg savner hos han. Jeg er en person som trenger å snakke om følelser, og ting som jeg reagerer på. Men han gidder rett og slett ikke å høre etter. Påstår han gjør det, men viser gang på gang at det ikke er sant. Har opplevd at han har begynt å skifte kanal på tv mens jeg snakket, eller at han har ledd eller kommentert ting på fjernsynet.

Fikk han til å slå av tv en gang, for jeg trengte noen å snakke med. Midt i en setning, tok han opp avisen og begynte å lese.

Kommenterer aldri ting jeg forteller, og kommer heller ikke med råd. Ikke spør han om ting han vet har skjedd tidligere i livet mitt.

Sa til han at så lenge det ikke direkte angikk hans interesser, gadd han rett og slett ikke bry seg. Sa at jeg tok feil der, men innrømte at det var nok sant allikevel...

 

Fikk beskjed av legen min om å si rett ut at jeg vurderte å gå, om ting ikke forandret seg. Han nikket og sa han forstod det, og skulle skjerpe seg. Men ingenting har forandret seg.

 

Ser i grunn fram til timen på familievernkontoret. Ikke for at jeg tror dette kan berges, men fordi han kanskje klarer å høre etter da.