Oppdatering, narkoman mann.... (langt)

[helenis + E-07 & D-09]

Velger å ikke være anonym lenger.. Ikke noen grunn til å prøve p skjule noe som helst, for sannheten er et faktum..

 

Som jeg sa tidligere så er jeg gift med en narkoman. Han rusa seg mye tidligere og var på sin første avrusning når han var 18år. Etter det traff vi hverandre og han var rusfri i over 3år. Så sprakk han igjen.. Han ruste seg noen få mnd, så dro han i behandling igjen.. Dagen etter han kom hjem fra behandling begynte han å ruse seg igjen. Denne gangen holdt han på nesten et halvt år før han havnet på psykiatrisk avdeling.. Etter det har han vært rusfri i nesten et år.. men nå har det gått til helvete igjen.. tror jeg..

Han har vært borte siden tirsdag kveld.. Han sendte en melding til moren sin på torsdag hvor det sto at han skulle dra på legevakta på søndag, altså i dag..

Vet ikke om han har begynt på narkotiske stoffer igjen, de som har sett han sier det ikke virker sånn, men han drikker hele dagen, det vet jeg..

Fikk en tlf på torsdagskveld ang hvor han var, og jeg dro dit.. da snakket vi sammen lenge, og han sa han bare trengte å være litt alene, og at han skulle komme på legevakta i dag..

 

Snakket med han igjen nå istad, og han komme rnok ikke til å dra på legevakta.. han synes ikke selv han hadde så store problemer at han trengte det, han måtte bare være alene.. Så nå trengte han tydeligvis en uke til.. Frem til neste søndag..

Han synes vist ikke vi passer sammen, han er en helt annen type enn meg sier han.. Han vil ha et såkalt "aktivt liv" og synes jeg er for tafatt..

Ikke er han inetressert i å gi det noen ny sjanse heller virker det som, for det har han gjort så mange ganger sier han.. Men hva skal jeg si da?!!?

Som har gitt han sjans på sjans på sjans...

 

Jeg tror ikke jeg orker mer nå.. selv om han ikek har ruset seg ennå, så er det nok ikke lenge før.. Og i løpet av de fire årene vi har vært sammen så har ikke ting vært bra bortsett fra det første året.. det har alltid vært ett eller annet..

Jeg tror ikke jeg orker denne usikkerheten lenger.. Selv om jeg elsker han så ufattelig mye, så blir jeg helt ødelagt av dette..

Selv om han kommer seg ut av det denne gangen, så tror jeg bare det er et spørsmål om tid før det skjer ett eller annet igjen.. Og jeg er fortsatt ung og har mulighet til å skape et nytt liv..

Selv om jeg helt ærlig ikke klarer å se fo rmeg et liv uten han nå, så vil det nok bli bedre etterhvert..

Han er psykisk syk, og vil nok aldri klare å bli helt bra.. Jeg må bare innse det uansett hvor vondt det er. Jeg kan selvfølgelig velge å kjempe igjen, og kanskje det går bra.. Frem til neste gang han får det litt vanskelig, og bekymringene strømmer på igjen..

De siste 3 årene har bare handlet om han, og hva som må gjøres for at han skal ha det bra, hva vi ikke må si så han ikke skal få russug, hvor vi ikke han dra så han skal få russug, hvor v skal bo så han ikke skal få russug.. Og det er bare i periodene han har vært nykter!

Orker ikke tenke på alle ting vi har tenkt på og gjort de gangene han har vært utpå.. det har vært mange søvnløse netter, mange timer i bilen rundt for å lete etter han, mange telefoner for å høre om noen har sett han.. og mange bønner som har vært forgjeves..

NÅR SKAL JEG FÅ FRED??!

 

Dette skulle liksom være en lykkelig tid, men han har klart å ødelegge dette også..

 

Akkurat nå føler jeg at jeg ikke kommer til å klare å ta vare på et barn alene.. selv om jeg har all verdens av familie og venner rundt meg.. Har gått så langt som å tenke på å søke om abort.. Men jeg vet ikke hva jeg vil..

På en side ønsker jeg dette barnet mer enn noe annet, på en annen side er jeg redd det vil bli for vanskelig å være knyttet til han på den måten..

Jeg er rett og slett i villredet...

 

Det virker ikke som han har noe interesse av å ordne opp i ting, og jeg prøver attpåtil å gjøre dette til en sak som jeg er skyld i, noe jeg ikke synes jeg er..

Det er sant det at jeg kan være tafatt til tider, og at jeg ikke har gjort det jeg har kunnet.. Men for å være ærlig så har jeg bestandig vært usikker i forhold til han, og aldri klart å slappe helt av, og det er jo tydelig at jeg har hatt grunn og. For han er jo ikke til å stole på..

Han kan bare velge å stikke av i et par uker han når ting er vanskelig, hva skal jeg gjøre da? Jeg kan jo ikke akkurat kaste ungen min i søpla heller hvis jeg føler behov for å være alene..

 

tror han har blitt ødelagt i hodet oppigjennom årene, og helt ærlig så vil ikke jeg la han ødelegge meg også, og langt mindre barnet mitt..

Selv om jeg elsker han høyere enn livet så må jeg innse at det lykkelige livet jeg hadde sett fo rmeg sammen med han, aldri kommer til å skje..

Uansett hvor mye hjelp og støtte han får så tror jeg aldri han kommer til å bli "normal".. og det er vondt å tenke på.. For når vi har hatt det bra så har vi hatt det perfekt, og ingen har vært som han.. Men jeg orker ikke ha det perfekt i 3mnd for så å ha det jævli i 9mnd hvert år..

 

Uff, dette ble mye frem og tilbake og syting og klaging.. men jeg må bare få det ut.. for jeg er helt tom nå.. jeg vet ikke hva jeg tenker eller hva jeg føler lenger..'Alle mine drømmer og håp er knust.. håper bare jeg klarer å bygge det opp igjen med tiden...

[Knøttefrøken]

Hei på deg!

Jeg synes du skal tenke på deg selv og hva som er best for barnet du har i magen. Er det vedt det at barnet får så mye "drama" i livet sitt? For ettersom jeg skjønner på innlegget ditt så har det vært det tidligere.

Vil du at barnet ditt skal vokse opp med en far som er rusa i hjemmet deres?

Tenk på deg selv nå, og velg det beste for DEG og barnet ditt. Dette skal du klare.

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok pakket sakene mine og kommet meg vekk, for å starte på rene ark et annet sted.

Lykke til.

[sol og varme]

Det er ikke lett å elske en mann man ikke kan leve sammen med, når det er narkotika inni bildet så er det tøffe tak... Jeg synes du burde snakke med noen profesjonelle - for å få støtte og råd... Jeg er ikke noen fagperson men ville nok kuttet kontakten med han -det hjelper verken deg eller barnet ditt å ha et turbulent liv med av-og-på kontakt -det kan ødelegge deg og vil garantert ødelegge barnet. Har en onkel og tante som er fosterhjem for en gutt -pga moren tok overdose, det er tøft for han men han klarer seg fint... Tenk hvis ditt barn opplever noe sånt, det er ikke særlig greit... Håper du får hjelp, fordi det trenger og fortjener du -du skal ikke stå alene om sånt som dette. Får prøve å sende deg noen gode tanker og håper ting blir greit for deg og babyen din.

[Athina']

Jeg tror også at det er på tide at du tenker på deg selv og din velvære og psyke. Og en ting er sikkert, du kan ikke fikse han. Og dette med å elske til det punkt at man føler at man ikke klarer seg uten han, er bare noe man må komme seg over, og man gjør det etterhvert. Jeg var sammen med en som slo, drev med psyksik terror og var notorisk utro - men det var jeg som unnskyldte han ovenfor venner og familie. Jeg tok tak i meg selv, skilte meg fra han og kom over det etterhvert. Tok ltt tid, men jeg hadde datteren vår som jeg elsker mer enn både meg og han tilsammen så valget var rett og ganske så enkelt når jeg tenker tilbake på det.

 

Nå sitter jeg her mange år etterpå, og har vært lykkelig veldig lenge selv om jeg var alene noe som var selvvalgt, og ofrer han ikke en tanke heller og det gjør ikke min datter heller. Jeg snakker aldri stygt om han eller forteller hva han gjorde for hun må finne ut av sine følelser for han selv.

 

Du vil helt sikkert få ett mye bedre liv uten han, både mer harmonisk og du vil bli lykkelig. Og en dag vil du sitte som meg, og ikke ofre han en tanke for det han har gjort mot seg selv er hans feil og på ingen måte din :-)

 

Sender med all styrke i verden til deg, og vet at roen kommer i sjelen din når du er klar til å reise fra han og la han gå følesmessig :-)

 

Og husk, det som er viktigst av alt, du er ikke alene - du har all verdens med støtte og kjærlighet rundt deg hvis du er villig til å spørre og vise at du trenger der, men du må være ærlig som du er her og fortelle hvordan du har det.

 

Ønske deg alt godt, og lykke til :-)

[twoboys & a girl]

Huff, ikke enkelt det der.

Håper du har noen å prate med, profesjonelt. Og at du klarer å gjøre det beste for deg og barnet ditt.

Ønsker deg alt godt. Og som sagt så er du ikke alene, en liten trøst i det.

Lykke til:o)

[Anonym bruker]

Selvom du ikke ser noe lys i tunnelen nå så vil de tidene komme..Jeg blir og alene med barnet, der barnefaren er ganske så uansvarlig...ute på byn 2-3 ganger i uka og tar kola...røyker hasj hver dag (ikke at det er det verste)...men etter at jeg ble gravid har jeg ligget mye å ventet, lurt på hvor han er osv. (når han ikke tar tlf) ...Så for min egen del og barnets del velger jeg at vi bor fra hverandre, og jeg har mye følelser for han. Har og tenkt utallige ganger på hvor kjipt det kan bli å måtte ha kontakt med han resten av livet, gjennom barnet vi får...For jeg tror han aldri blir voksen..han er 33 år... Og jeg tenker og at jeg er redd for å ta vare på barnet alene, men det klarer vi:) Er bare litt defust nå som barnet enda ikke har kommet...er så langt unna, men allikevel så nær:) Frustrerende, but keep your head up. ALT ordner seg til slutt!!!!

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg skal råde deg til, ønsker deg iallefall lykke til

[gravid me nr 8 :-)]

du klarer deg nok helt sikkert fint alene tror jeg...du tar nok di rette valgene når du får tenkt deg om:) d er jeg helt sikker på..ønsker deg masse lykke til jeg å stå på jente...god klem til deg...

[Anonym bruker]

DU fortjener så mye bedre! Du kan få så mye bedre... Og barnet ditt vil få det bedre uten ham også. Bryt avhengighetssirkelen, kom deg ut. Han er jo åpenbart bare nedbrytende for deg, og du trenger noen som kan støtte deg. IKKE HAN!

[MC81]

Så godt at du endelig fik ksnakket med han så du slipper å uroe deg så mye. Det er ikke så lett å leve sammen med noen med psykiske problemer. En dag så vil han kansje satse på dere også får du slike dager som nå hvor han ikke vil være sammen med deg. Hva du skal gjøre i forhold til det vet ikke jeg, det må du nesten bestemme selv. Det jeg tror er at det finnes mere enn en person for alle og selv om du fortsatt er glad i han så er det mulig for deg å finne en som kan gi deg litt av de tingene du trenger og som du kan bli like glad i.

 

I forhold til hva du skal gjøre med babyen så må du også tenke på om dette var et barn han ønsket seg eller om dette også har vært et barn du har ønsket deg!?

Er det et barn du også har ønsket deg så synes jeg det er vedlig trist hvis du føler du må fjerne det!

Som du selv sa så har du mange rundt deg som kan hjelpe deg!

Er også helt sikker på at alt ser nok mye mørkere og tristere ut nå enn det kansje er!

 

Jeg er helt sikker at du og babyen kan få et kjemoefint liv dere to. Hvrdan det er for barnet å vokse opp med en psykisk syk far er ikke så greit å si. Har selv gjort det og det funket bra, tror moren min var reddere for konsekvensene enn hva det faktsik medførte!

 

Han roter nok veldig opp i sitt eget hodet nå, men ikke la han rote i ditt også. KAnsje du har noen nær deg du kan snakke med, så får du ryddet opp i tankene dine! Eller kansje du kan snakke med en utenfor hvis du føler at det er bedre!

 

Du klarer dette hvis du vil. Økonomisk sett kan jeg hvertfall love deg at du får masse økonomisk hjelp i den situasjonen du er i. Så hvsi det er derfor du vurderer å fjerne barnet kan jeg si deg med en gang at det kommer helt sikkert til og ordne seg.

 

Lykke til så mye. Jeg håper du klarer å ta de valgene du i det lange løp vil føle riktige!!

[~Roskva~]

helenis, du har fått post fra meg :-)

[Kari :)]

Huffda. Ikke noe lett situasjon. Ikke kjekt å elske noen, som elsker narkotika mer enn noe annet.

Håper du kan slippe han fri, selv om det er vondt. Så håper jeg du finner kjærlighet på nytt med en mann som setter deg og barnet ditt høyest. Da vil du merke hvordan kjærligheten skal være. Masse lykke til!!!!

[Anonym bruker]

Jeg vil bare få si at jeg vet hvordan du har det.

det er ingen andre enn deg selv som kan ta den avgjørelsen du er nødt til å ta. Ingen vil klandre deg om du går fra han, og ingen vil klandre deg om du velger å bli. Det er utrolig vanskelig.

Men en ting vil jeg si, du bør være hundre prosent sikker i det valget du gjør, for da vil det bli lettere å eventuelt takle hva som kan komme senere.

Ønsker deg lykke til, og sender mange varme tanker.

[caringmum !]

DETTE ER IKKE EN AVGJØRELSE DU BØR TA ALENE. OPPSØK EN PROFESJONELL SAMTALEPARTNER.

 

[Anonym bruker]

Du må tenke på hvordan du og barnet vil få det best, på lang sikt. Ut i fra hva du skriver så virker det jo absolutt ikke som om du har det bra i forholdet du er i. Det er ikke nok at tre av tolv måneder er bra. Du fortjener en mann som vil støtte deg som du vil støtte ham. Det er kjempe tungt å forlate mannen man elsker, men det er mulig at det vil bli enda tyngre å forbli i forholdet du er i hvis det fortsetter slik det er nå. Synes også du bør oppsøke psykolog eller terapeut for å få hjelp, da din situasjon må være kjempe tøff, særlig siden du nå bærer hans barn.

[Anonym bruker]

Hei,

godt å lese at det virker som du allerede har gitt deg selv svaret. Og at du har innsett at du - og aller viktigst barnet ditt - vil få det best uten mannen din. Har selv en venninne som har vært gjennom mye av det du beskriver (er skilt nå). Har sett smerten som en slik pappa påfører barna sine. Barna som elsker pappa'n sin betingelsesløst og aldri gir opp håpet om at pappa snart blir frisk. For det har han lovet. Og de må møte skuffelse på skuffelse. Pappa som stadig bryter avtaler om kino, sykkeltur o.l fordi han måtte velge rusen foran barna sine. Pappa som ikke dukker opp og ikke gir beskjed fordi han ligger halvt bevisstløs et eller annet sted.

 

Godt å høre at du har et bra nettverk rundt deg. Bruk de! Ikke vær for stolt til å be om hjelp. Og hør på helsestasjonen eller med fastlegen din om du kan få profesjonell hjelp til å takle den situasjonen du er i.

 

Kom deg ut av dette før skaden blir stor!

 

Lykke til!

[Gjest]

Tenk på deg selv og den lille, dere får det best uten barnefar,men skjønner at det ikke er lett.

 

Lykke til!

[Gjest]

Hei!Vil bare si at jeg jobber med narkomane daglig og det er kanskje ikke noe trøst i at jeg sier at narkomane har det ikke lett de heller. Men dette handler om DEG, og jeg synes absolutt du skal søke svar/råd hos fagfolk. Til deg fra meg vil jeg gjerne si at: Du er ikke alene!, ikke la deg "lure" av at han skal på avrusning, i mine øyne virker han som en såkalt "tung" misbruker, og det eneste som kan hjelpe han er profesjonell hjelp. Skjønner at du er kjempe fotvilet, og at du ønsket deg et liv med han og ditt lille Frø. Men det er viktig at du tenker over situasjonen, PAKKER sakene dine og flytter. Prøv å dropp kontakt en stund, vet du er redd for overdoser o.l. Men du må begynne å leve ditt eget liv også... Kanskje med tiden kommer nye drømmer og håp.

[kokosyklus]

Helt ærlig, jeg ville også blitt tafatt dersom min mann oppførte seg slik over tid... med GOD GRUNN! D har vært tålmodig og tøff, nå er det på tide du får slappe av litt:)

Håper det ordner seg for deg etterhvert!