blir skremt jeg....

[Anonym bruker]

Med tanke på at om 3 uker sitter jeg med en liten jentebaby... Har ingen barn fra før... Klarer bare ikke å se det for meg... En burde vel være litt mer mentalt forberedt, når en har 3 uker igjen til fødsel... Jeg gleder meg å alt det der... Men det virker så uvirkelig, det som skal skje, kan liksom ikke tro det er sant på en måte... Jeg ser den store magen, å kjenner liv hele tiden, men at jeg liksom skal sitte med en liten om noen uker, er ikke gått opp for meg i det hele tatt.. Å det er skremmende, at en ikke føler seg mer forberedt i hode,,, Noen andre som har lignende tanker???

[moly]

Dette er tredje barnet mitt og eg tenker akkurat som deg kvar gong:) Kan aldri klare å forberede seg fullt ut trur eg. Lika stort og ufattelig kvar gong! Berre gle deg, for da e heilt fantastisk:)

[Småbarnstreff]

Sist jeg var gravid leste jeg alt om graviditeten og fødselen, og var veldig godt forberedt. Og så kom jeg hjem fra sykehuset med dette lille vidunderet og fant ut at jeg hadde glemt å forberede meg på tiden ETTER fødselen. Men det gikk bra, mye takket være dinbaby.com! Så kanskje du kan lese litt der inne for å føle deg litt bedre?

 

Og du, dette kommer du til å klare kjempebra!

[Gjest]

Det der er en helt normal følelse. Man aner jo ikke hvordan det blir, når man får sitt første barn.

Skal jeg fortelle deg noe Jeg venter mitt andre barn, og klarer heller ikke helt se for meg at jeg snart har en til i armene mine. Det kjennes så uvirkelig ut, enda jeg kjenner liv fra magen og merker på kroppen at det nærmer seg. Tror det er like rart hver gang. Man innser det ikke før baby ligger på brystet ditt Det kommer til å gå så bra skal du se! Masse lykke til!

[Gjest Ut på tur]

Jeg har ikke lest så veldig mye, har ikke handla så veldig mye, og har egentlig ikke hatt overskudd til å glede meg heller (har vært en del dårlig så kveldene etter jobb har jeg vært helt flat) Jeg har venninner som ikke følte noe glede da den lille blei født.

Alle spør meg om jeg gleder meg. Men hva skal jeg glede meg til ? Det er liksom ikke sånn som da jeg gleda meg til å gifte meg. Da viste jeg liksom litt mer hva jeg gikk til.Jeg gruer meg jo overhode ikke. Og jeg er kjempe spent. Men jeg er ikke sånn super rastløs og spent og sånn som andre her inne som ikke kan vente til den kommer ut. Jeg håper jeg skal få alle ukene i svangerskapet sånn at jeg kan forberede litt mer

Men jeg er helt sikker på at dette blir noe fantastisk... jeg vet bare ikke hva

 

[2gutter&2jenter]

Jeg forstår deg godt jeg, selv venter jeg nr. tre, og har til og med denne gangen vanskelig for å se for meg at jeg (også) om tre uker skal ha en liten jente i armene som er min/vår. Har to gutter fra før, og føler meg helt amatør fordi vi venter jente, hvordan steller man en jente, må vi bruke rosa nå? osv.... Det første barnet er jo den største omveltningen, jeg husker jeg ikke klarte å ta øynene fra ham da var baby, var så fascinert av at han var min. Rutiner og stell er man nødt til å ta, det kommer man fort inn i, men følelsen av mirakelet tror jeg ikke man blir kvitt, jeg kjenner det ennå 9 år etter. Og det er med like stor skrekkblandet fryd jeg har gått imøte de store milepælene for første gang: første dag i barnehagen, første skoledag, første overnatting hos kamerater, første tur til skolen på sykkel alene.... Det er stadig skummelt å være mor. Men så går det jo så bra, og da blir vi så gla'!

[Gjest]

Jeg forstår deg også godt selv om jeg venter nr. 3 nå. Har to jenter på 9 og 7 og venter nå en gutt. Gleder meg til å bli kjent med babyen, men gruer meg også, for jeg er ikke så flink med sånne bittesmå, og det er så lenge siden sist. Jeg er redd for at jeg ikke skal fikse ammingen, for det gikk dårlig de forrige gangene, og redd for at jeg skal bruke lang tid på å bli kjent med de ulike gråtene og ikke forstå hva babyen trenger. Men heldigvis går det seg nok til fort! Og det blir bra!

[L-O-V-E&prinsen+spireimagen:)]

jeg venter også min første, og gleder meg utrolig masse:=))))

Men vet liksom ikke helt hvordan det blir da, tror ikke en kan forberede seg på det 100 %, en kan lese og høre andres erfaringer selvsagt, men tror en bare må ta det som det kommer:)

Det jeg lurer mest på (for å være ærlig) er hvordan vi som par kommer til å takle de nye rutinene osv. Feks dette å ikke kunne sove så lenge en vil osv, søvnløse netter osv osv... Jeg tror selvsagt det bare kommer til å gå bra, men tror også at det kommer til å bli en omstilling.. Er veldig glad for at vi skal på sånn samlivs greier for 1 gangs fødenede. Greit å få høre hvilke klassiske feller en kan unngå! =) Sambo tror jeg også er litt redd for at jeg skal bli HELT oppslukt i babyen, og "glemme" han helt . hehe. men er viktig å snakke om sånne ting på forhånd/ og når de oppstår slik at en kan justere seg:)

Vi gleder oss iallefall MASSE til å bli en trekløver:=)

[Anonym bruker]

Har det på lignende måte jeg også. Underskriver også på det du "mamm71" skriver om at føler meg helt amatør fordi jeg venter jente. Er som du tredjegangsfødende og har to gutter fra før. Men har faktsik tenkt en del på at dette er jente og ikke gutt. Med gutter er det liksom så enkelt, ingen folder eller skrukker og korte urinrør som kan skape trøbbel ved underlivsvask liksom . Med jente ser jeg for meg at det kan bli komplisert. Ser at flere bruker klut med vann og olje, og vet at man skal vaske fra foran til bakover. Men hva når man ønsker å gjøre som jeg har gjort tidligere; spyle babyen i dusjen for å vaske bort avføring og skit? Man holder jo da babyen gjerne slik at rompa blir spylt først... Og da blir det jo helt motsatt av forfra og bakover....? Kompliserer jeg det helt?

[Lille Trille 2015]

Samme her ....7 uker igjen på tirsdag til termin. Også jeg førstegangsfødende, og blir alenemor. Jeg kjenner liv og mye aktivitet, men at dette blir til en sprell levende baby om noen uker.....vel klarer ikke helt å forestille meg det. Jeg snakker ikke noe særlig om dette med noen, og har liksom ingen tanker rundt dette fordi det virker så uvirkelig...

 

Jeg har aldri vært noe "babyprat" type, som elsker babyer og alt som har med det å gjøre, men er godt vant med barn og ungdom, så regner med at dette skal gå bra. Men begynner å tenke litt på at snart så har jeg en baby i huset, og jeg kan skremmende lite om dette med babyer. Men alle har jo vært førstegangsfødende en gang, og man lærer jo hele tiden, og nå er jo internet tilgjengelige med mye info for de fleste....

 

Jeg er ikke kommet i mål med innkjøp og slike forberedelser, og det er nok mye på grunn av at jeg føler at det hele er noe uvirkelig. Men regner med å komme i land, og har jo venner og familie rundt meg som stiller opp og hjelper til når den tid kommer, så det skal nok gå bra.

 

Folk spør jo om jeg gleder meg og sånn, og jeg sliter litt med å svare...for jeg har liksom ikke noen slike følelser enda, Alt har gått veldig bra i svangerskapet så langt, men tror liksom ikke noe før jeg har babyen her hos meg.

 

Hmm....ble mye rare tanker som kom frem her...