Er en ting som har plaget meg i det siste...

[Anonym bruker]

Moren og faren min dro fra hverandre før jeg fylte 1 år..

Jeg bodde hos mor og hadde de vanlige samværsordning med far + litt til....tilogmed da jeg byttet skole og min far bodde nermere..

Vi bodde en tid i en liiiten leilighet.. og da jeg var ca 10 hadde foreldrene mine tatt en ordning om at jeg til mor hadde ordnet en større og bedre leilighet skulle bo hos far......

 

Men..... det skjedde ikke at hun fikk ny leilighet.. hun fortsatte å bo der.. traff en mann (som er verdens snilleste) og de to fortsatte å bo der noen år mens jeg var hos far (som igjen bodde hos farfar som ikke hadde noe til overs for meg..noe han ikke nølte med å la meg få vite)...

Da mor endelig flyttet derfra var det til et hus som lå langt borti gokk hvor det gikk sjelden buss..så jeg måtte fortsette med å bo hos far..

Og ikke engang nevnte hun noe om at jeg kunne flytte til de heller...

Var det så herlig da jeg flyttet ut og hun fikk friheten sin at hun rett og slett ikke gadd å gjøre noe med bo-situasjonen slik at jeg måtte fortsette å bo hos far og farfar??

Og det verste er at jeg tror faktisk det....for hun er troendes te det..

[Anonym bruker]

Uff jeg føler egentlig litt hvordan du har det, for jeg bodde hos pappa og tror jeg gråt meg i søvn hver kveld for at jeg ville til mamma!

Hvorfor konfronterer du henne ikke med det, selvom det er en stund siden er det greit og få luftet sånn ting, siden det plager deg!

Uff håper det går bra med deg! Det er jo nesten som og føle seg ja jeg vet ikke litt uønsket?''

 

Lykke til uansett hva du finner ut:)

 

God klem til deg!

[Anonym bruker]

Frister å ta det opp, men da er jeg redd hun aldri vil snakke med meg igjen..

For er jeg uenig med henne i en liten bagatell kan det gå 1 uke før hun snakker med meg igjen.. så skal jeg si dette så blir det nok blankt kutt..

 

Jeg var først gla for da bodde jeg nærmere skolen (slapp å stå opp 6.30 og gå langt til bussen og så kjøre et stykke med buss og så gå et godt stykke til skolen for så å ta drosje hjem igjen... ) Men så uteble det med leilighet og jeg fortsatte å bo hos far og farfar.. Ikke engang da jeg rømte hjem til henne etter nok et verbalt angrep fra farfar tok hun affære...

[Gjest marie-s]

Du burde på et eller annet tidspunk fått snakket ut med henne, men mulig du heller burde gjort dette i ordnede rammer som f.eks familievernskontoret slik at dere har andre rundt dere som kan sette henne på plass uten at hun kan løpe ut og stikke hodet i sanden en uke. Helt ærlig så hadde jeg aldri orket tanken på å oppgitt min sønn for å kun skulle tenke på meg selv. Så hun moren din høres veldig egoistisk ut og siden du sier hun "forsvinner" ved konfrontasjoner så er det jo mulig hun er veldig usikker på seg selv også. Men som sagt så bør du ha den samtalen en gang slik at du slipper å gå å tenke på hvorfor resten av livet. Lykke til.