trenger litt hjelp eg

[mammamammamammamor]

eg er selv veldig tempramentsfull, og kjefter lett på ungene ( vet eg ikke kommer noe vei med det, og vet eg bare skremmer dem) eg føler meg som ei elendig mor.

men mitt største problem, og unene sitt trur eg er far deres. han blir så sint så sint, men sånn som meg så kan han bare ikke kontrollere det, men han blir så sint å både dem og meg at eg blir skikelig redd, og ungene skriker og blir redde di og, hn slår ingen av oss, men har brukt dette der med å ta den eldste i øret som straff, og da grøsser eg. så blir han så sint når eg snakker til han for å prøve å roe han ned. han kommer fra et voldelig hjem og er veldig redd for å bli sett på som faren. så da sier han : du trur vell ikke eg skal slå dem ? og går gjerne inn å gråter. eg er seriøst redd for at en dag kommer han faktisk til å slå noen enten meg eller dem, og eg frykter det blir dem først.

eg vill ikke gå fra han, elsker han, selv om eg er redd han skal bli som faren. så eg lurte på om det var noe eg kunne gjøre, noe vi begge kan gjøre for å roe ned sinne vårt, noe kurs eller noe? sinne kontroll

[mammamammamammamor]

han er jo så glad i oss

[Tbgjente_Det ble ei lita tulle]

Vet ikke hvor dere bor, men det er flere steder rundt i Norge som tilbyr sinnemestringsgruppe/kurs/timer innen psykiatrien. Det kan godt det holder for dere å gå til psykiater eller psykolog....men dere kan snakke med legen deres om dette og få en hendvisning.

[mammamammamammamor]

det som er er at eg vet heller ikke hvordan eg skal få han med på dette, han blir pottesur viss g nemner sinne. og eg vil jo gjøre noe med det før han evt begynner å bli fysisk

[Gjest MMJ]

Er du redd for han skal slå dere?!! Kontakt legen hans og din.. kanskje de kan hjelpe?

[mammamammamammamor]

men han må vell gå med på det selv, og det gjør han vell ikke, og eg kan ikke stille ultimatum før han evt begynner å slå

[mammamammamammamor]

og da er det for sent

[Tbgjente_Det ble ei lita tulle]

Skjønner at det er vanskelig....det går jo faktisk på hans personlighet og det er ikke alltid så lett for noen å takle...da spes ikke om en blir sammenlignet med en forelder en helst ikke vil være lik. Å skulle innse at en har et problem er ikke lett...enda vanskeligere kan det være når en egentlig vet det selv....det knekker litt av hans stolthet. Det skal jo egentlig ikke være noe å tenke på for han, men sånn er det av og til. Si at du elsker han og ikke vil forrandre hans personlighet, men at du ikke klarer sinnet og temperamentet og at det finnes så mye mer med hans personlighet som er bra og som du verdsetter. Du må bare snakke med han om hvor seriøst problemet deres er...nevn deg selv som et eksempel. Du kan kanskje også si du vil ha hjelp for ditt eget sinne og vil ha han der som støtte...slik at det er lettere for han å forstå...kanskje han kan få råd av psykiateren om hvordan dere skal håndtere ditt sinne. At det er lettere for deg om han blir med, så slipper du å forklare han hva psykiateren sa til deg...alltid lettest med førstehåndsopplysninger. Spørr han om hvordan han føler seg selv når han blir sint...hva han mener om det....om han vet hvorfor han egentlig blir sint...om han har tenkt på hvordan barna reagerer...spørr om det er en måte du kan hjelpe han for å takle sinnet sitt....spørr han hvordan han liker ditt sinne.

 

Ønsker dere lykke til.

[xxx71]

Huff, så trasig! Tenker spesielt på barna. Men hvorfor må du vente til han slår? Håper du og barna kommer dere ut av dette.

 

Lykke til, du vet at du ikke kan bli værende og utsette barna for dette.

 

 

Klem

[mammamammamammamor]

eg vet eg kan bli værende til det blir værre. og eg håper jo at det ikke blir det. det er jo ikke sikkert en plass at han faktisk begynner å slå. er sikkert bare paranoid pga at eg har hørt hva faren hans har gjort, så eg er vell litt ekstra på vakt.

kan jo ver at det blir bedre viss han får snakke med noen og får lufta det som gjør han så sint ( og rota ligger nok hos faren ) han er og den eneste som forsatt har kontakt med han, og kansje han føler at han svikter resten av familien ved å ha kontakt, men det er jo tross alt faren hans. så kansje han er sint på seg selv, og det hjelper jo ikke at eg blir så lett sint ( er veldig sliten og hormonell ) eg vet eg er sint for at eg føler eg ikke stekker til. og føler meg dermed som ei dårlig mor

eg går viss han slår og det vet han, men eg ønsker jo ikke å gå.

 

[mammamammamammamor]

takk for svar