Det er så trist!

[goldenticket *BLITT MAMMA*]

Her sitter jeg, høygravid, og om noen få dager fødeklar...

Alt er bra med meg og babyen min og svangerskapet har foreløpt greit.

 

Så kommer min kjære babysyke lillesøster og forteller meg i lykkerus at hun er gravid for et par mnd siden og vi gleder oss sammen!!! Da får vi barn på omtrent samme alder...kun 6mnd mellom

 

Men hun mistet sin lille spire, gleden ble kortvarig.

Hun tar det egenlig veldig greit, men det er vondt å sitte siden av henne som har måtte ta 3stikkpiller for å få ut "restene"mens jeg sitter der med kjempemagen min som vrir å vender seg...

 

Men nå gleder hun seg til å bli tante, og prøvingen fortsetter etter neste mens...

 

Det blir bare litt større aldersforskjell på barna våre.

[Love my kidz]

Ja huff det er vanvittig trist når man mister sin lille spire.. Jeg og søstra ble gravide samtidig vi også for fem år siden med bare to ukers mellomrom. Vi var jo i ekstase over å skulle få "samtidig". Men jeg mistet min jeg da.. i uke 8. Det var skikkelig trist i starten å se at hun fikk gå videre og ikke jeg. Hun hadde det også fryktelig vondt på mine vegne og følte vel også et stikk av ja hva skal jeg si.. ikke dårlig samvittighet eller skyldfølelse, men.. ja vanskelig å finne ord her..

 

Jeg kom fort over det i allefall, og gledet meg skikkelig til å bli tante. Da jenta hennes ble født tenkte jeg ikke så mye på at jeg også kunne hatt en bylt i armene mine.. Det var bare ikke min tid..

[Gjest MMJ]

Sånt er jo kjempetrist!!! Hun får bare prøve igjen så snart hun er klar for det.

[goldenticket *BLITT MAMMA*]

Ja, de prøver igjen om litt

 

[Zerotondo]

Trist !

 

Men godt å høre at hun tar det så bra som hun gjør, og at hun klarer å glede seg over din graviditet og det faktum at hun skal bli tante snart!

 

Ikke alle klarer det,- min lillesøster mistet et barn for ett år siden

( ca 6 mnd før jeg ble gravid ).

Da jeg fortalte henne at jeg var gravid, kuttet hun så og si all kontakt med meg og begrunnelsen var at hun ikke klarte å la være å tenkte på "sitt" barn....

 

Trist, men jeg er også ganske skuffet over henne og over at hun ikke klarer å unne meg denne gleden...