Da det var for sent..nesten!

[stavangermamma3]

Jeg har siden jeg var ni hatt et sporadisk forhold til min far, han flyttet til utlandet sitt da jeg var 16 og etter det hørte jeg ikke noe fra ham. Det skal nevnes at jeg ikke gjorde noe som helst for å ta kontakt med ham.

Jeg er nå 24 år og har en datter på snart 4 år. Tanken på å besøke ham har alltid ligget på lur, men jeg utsatte det hver gang. Jeg har god kontakt med resten av familien på farssiden via mail og brev, men hadde som sagt ikke pratet med ham siden jeg var 16.

I fjor høst fikk jeg beskjed om at han var kreftsyk og at om jeg ville være sikker på å se ham så måtte jeg komme.

Etter mye vurdering dro jeg, alene.

Trodde nok at nå ville ting bli annerledes, at vi med dette skulle opprette kontakt. Mange løfter ble gitt iløpet av helgen jeg var hos ham, men fortsatt har jeg ikke pratet med ham etterpå.

For ca 2 mnd siden fikk jeg igjen telefon, det hastet, han hadde fått 3 uker igjen å leve. Jeg bestemte meg denne gangen for ikke å dra. Tre dager senere var han død.

Angrer jeg? Nei, ikke egentlig. Jeg kunne ikke ha klart å forandre noe om jeg dro. Men at det er vanskelig er sikkert.

 

Jeg tok med meg samboer og dro dit i begravelse. Var veldig i tvil om jeg skulle dra, men ser i ettertid at det var det beste jeg kunne gjøre. Fikk en avsluttning på det hele, og forsonet meg med at min far var det beste han kunne være. Han prøvde og han var glad i meg.

Da jeg var der borte i høst fikk han se et bilde av min datter, da gråt han.

Nå vil jeg fortelle henne om bestefaren hennes, fortelle videre de historiene han en gang fortalte meg å vise bilder.

Når hun blir eldre vil jeg ta henne med til hans hjemmland, som også er mitt og hennes...

 

Savn er vondt, men minner oss på at vi elsker og blir elsket.