Høygravid og ulykkelig

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har termin 19 juli og er ganske klar for å få mitt etterlengtede barn. Føler meg bare så ulykkelig. Har hatt et smertefritt svangerskap fysisk sett, men sliter med samboer. Han bryr seg ikke om meg (eller barnet), er mye sint for ingenting og støtter meg aldri. Han er svæert selvopptatt og jeg har i lang tid tengt på om jeg klarer å bli alenemor, noe som jeg selvfølgelig klarer, men ikke ønsker. Han har verken sett eller tatt på meg på flere måneder. Han vil ikke ha sex og dette sårer meg. Han ler det bare bort når jeg vil snakke om det. Samboer benytter enhver anledning til å se porno på internet, noe som ikke plager meg, men sårer meg. Jeg har ikke noe imot porno, men ønsker selvfølgelig å delta og at han skal dele dette viktige med meg. Han får meg til å føle meg feit og fæl, fordi han ikke kan dele noe seksuelt med meg. Er jeg virkelig så fæl at han ikke kan kose med meg en gang? Dette sårer meg så mye og har gjort det så lenge, at jeg ikke vet om jeg er istand til å tilgi han etter dette. I dag skal han foresten til en kompis og drikke øl, mener vi bare kan ta taxi hvis jeg må på sykehuset.

 

Vet at ingen kan si hva jeg skal gjøre, men måtte bare lette mitt hjerte..

Det kan ikke være meningen at denne tiden skal føles slik, trodde jeg skulle være verdens lykkeligste...

[Nicoline3]

Uff dette var veldig vondt å lese, og minnet meg på mitt forrige svangerskap. Jeg har en gutt på 13 hvor faren oppførte seg på akkurat samme måte. Han knakk fullstendig selvtilliten min, og det tok meg mange år å bygge den opp igjen. Klarte å gå fra han da sønnen vår var 10 mnd, og har ikke angret et sekund. Selvfølgelig er det tøftå være alene mor, men man skal absolutt ikke bli i et forhold hvor den ene er så utrolig egoistisk og selvopptatt at det går utover den psykiske helsen til den andre. Jeg er selv uten far (ville ikke ha noe med meg å gjøre da jeg ble født) og ville derfor så gjerne ha en far til barnet mitt, men som sagt det var virkelig ikke verdt det. Sønnen vår har i all ettertid vært en forsiktig og usikker liten gutt som jeg tror 100% skyldes all sorgen og usikkerheten jeg følte under svangerskapet og i den første tiden etter. Nå er han 13 og begynner endelig å bli litt tøffere, men det tror jeg like mye skyldes den nye (2 år) stefaren hans som jeg nå venter mitt andre barn med. Jeg var fast bestemt på aldri å få flere barn, fordi det forgi svangerskapet var så trist, ensomt og sorgfult, men så fant jeg drømmemannen med stor D. Og han har virkelig vist meg hvordan det er å være to om dette. Han har fremdeles lyst på meg selv om jeg har gått fra 80 til 97 kilo,og han gir meg komplimenter hver dag for hvor utrolig vakker jeg er (spesielt fordi jeg venter hans barn) Han masserer føttene, hoftene og ryggen min. Han tar husarbeidet for meg og bærer alle tunge ting. Som sagt det kan IKKE sammenlignes med forrige gang. Jeg skal selvfølgelig ikke sitte her og si at du burde bli alenemor, for det er virkelig ikke noen ideal situasjon, men slik som han oppfører seg mot deg nå, tror jeg neppe han blir noen vidunder far når barnet endelig kommer! Og husk, det er hans tap å miste dere begge... Håper virkelig at du kan finne litt styrke i deg selv og tro på at du kan klare alt som kommer i din vei uansett valg, og så vet jeg at du vil finne igjen litt lykke så fort du har barnet i dine armer, for DET er virkelig den største bragd en kvinne kan utføre! Sender deg mange gode og oppmuntrende klemmer så lenge og lykke til med fødselen!

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk. Vet at jeg har en fin tid i møte og får all støtte fra familie min. Jeg kan bare ikke forstå at han ikke vil delta i dette han har vært med på å lage. Men som du sier så er det vel han som mister noe, ikke vi. Har bestemt meg for å gi han ett år. Føler jeg skylder babyen vår det.

 

Tusen takk for svar Klem

[Fabelaktiv]

Hei -trist å lese om slike mannfolk

 

vil bare si at du ikke skylder ham det året du vil gi han - fint at du ikke gir opp med en gang men ikke tvihold på dette året - det skal ikke få gå mer utover deg enn nødvendig.

 

Man kan bli veldig nærtagen etter fødsel også og pass deg nå godt for så ikke du blir skikkelig nedkjørt av denne fyren. Kanskje du kan skrive et brev til han om dine forventninger rundt det kommende året - sånn at han vet hvor du står og ikke kan blåse eller le av deg - men er pent nødt til å lese ferdig... bare et tips

 

Lykke masse til

[Nicoline3]

Nei det er ganske utrolig at de kan bli så distanserte, men det er jo fordi det blir helt abstrakt for dem som ikke kjenner det lille livet inni seg hver dag. Selv han jeg er sammen med nå, sier rett ut at han ikke har skjønt det ennå, så det er jo håp om at din også føler mer deltagelse etter fødselen. Bare husk at du ikke inngår kompromisser som er til hans fordel, for det er virkelig DEG det handler om nå, ikke han!!!! Støtter deg i å gi han et år, for i løpet av den tiden vil du garantert ha dannet deg et inntrykk av om han fortjener dere eller ikke..

Veldig godt å høre at du har god støtte i familien din, og så er det jo fint å kunne komme inn hit å få luftet hodet og tankene litt... Uansett masse lykke til med den forestående fødselen, jeg kommer snart etter (tre uker) Klem

[Anonym bruker]

Hei- takk for svar!

Uff, jeg vet at jeg ikke skylder han noe, men jeg må vite at jeg har prøvd det jeg kan. Kommer selv fra en "lykkelig" familie, men vet også at forhold må jobbes med. Å være gravid har vært for meg noe av det tristeste og mest ensomme jeg har opplevd. Hadde ikke i mine villeste fantasier trodd det skulle være sånn. Jeg fyller snart 30år, og har opplevd litt i livet. Føler at jeg har blitt snytt for noe godt og vakkert. Klarer nesten ikke glede meg, tenker bare på å få ut barnet mitt og begynne livet igjen.

 

For å være ærlig har jeg ikke stor tro på at det kommer til å vare dette forholdet, jeg har blitt altfor mange ganger såret til å kunne tilgi han. Å skrive et brev var en god ide, men jeg har prøvd å ta denne samtalen med han så mange ganger. Etter det så får jeg silence-treatment i en uke... og det er jeg for gammel til å være med på. Han skal alltid fremstå som den lidende.

Nei, nok syting fra meg. Jeg skal kun tenke på babyen min. Takk for svar. Klem klem

[Anonym bruker]

For å være ærlig så har det ikke gått opp for meg heller egentlig. Tror ikke det gjør det før jeg har babyen i armene mine. Så jeg skjønner godt at ikke guttene forstår det.... dette startet vel kanskje før graviditeten... Jeg gir det et år. Håper selvfølgelig på det beste og jeg gir meg ikke uten å prøve alt.

 

takk for støtte og svar. Lykke til med fødsel du også!! klem

[Anonym bruker]

åååå.. desverre vet jeg altfor godt hvordan du har det..

Har en sønn på snart 7 år, men min eks.. Han lot som han brydde seg i svangerskapet, men var alikevel ute å drakk og tok t.o.m dop ofte i helgene mens jeg satt hjemme gravid.. Trodde alt dette skulle slutte da vår lille prins kom, men nei.. Den dagen vi skulle hjem fra sykehuset hentet han meg i bakrus/fylla ( han kjørte heldigvis ikke da.. hans mor var med.. ) Og klarte å ringe meg først og spørre om han kunne slippe å hente meg fordi han var så sliten etter nattens feiringer.. Det var mitt første møte med verden utenfor sykehuset etter fødselen, kan du si..

( fy fader.. merker jeg får vondt inne i meg når jeg tenker tilbake på det nå, selvom det er snart 7 år siden.. )

 

Hledigvis er min verden snudd helt på hodet.. Kjenner meg igjen i det Ninja72 skriver.. jeg har nå funnet min eks rake motsettning.. en mann som gjør alt for at jeg, min sønn og vårt felles barn i magen skal ha det best mulig..

Det tok 1 1/2 år etter at sønn min var født før jeg "turde" å gå fra eksen.. alenemor føles jo ikke akkurat som noen seier når man tenker på det.. Men for meg ble det den store seieren.. jeg ga meg selv et liv tilbake.. jeg ga min sønn et hjem uten krangel.. og jeg sørget for at jeg hadde muligheten til å treffe min store kjærlighet 2 år senere..

 

Håper for din del at typen din forandrer seg når han ser babyen deres.. Men hvis ikke, så skal du vite at du er ike den første som har hørt på hjernen og skjønt at dette er til det beste..

 

lykke til!!

 

signerer med anonym, itilfele det er bekjente av eksen her inne..

[Anonym bruker]

huff.. jeg får veldig vondt av deg. Jeg kjenner meg igjen på noen områder - tror nok du som meg og mange andre har tanken om at når man går gravid og venter barn skal det være en lykkelig ventetid sammen med den man er glad i, og når dette ikke blir slik så blir det nesten dobbelt så gale. Har selv til tider følt mangel på forståelse og omtanke fra min samboer og har tatt mange oppvasksamtaler med han.. jeg håper virkelig du finner en løsning som du kan leve med. Uansett så må du huske at familie og venner vil være der for deg og ikke minst vi på BIM kan du alltid lette "på trykket" hos.

 

Ikke så mange gode råd å gi deg annet enn at jeg virkelig føler med deg.

[milly:)]

NEI, bare NEI! det der er helt feil, og ingen kvinne skal kunne oppleve et slikt forhold. Ihvertfall ikke når man er gravid og trenger støtte. dette er Hans barn også, farskapet starter ved graviditeten, trenger du flere "hint" om hvordan han vil være som far?? syns du skal virkelig revurdere om du er best mulig mor når du har noen som tynger deg følelsesmessig... det der er så trist å lese... håper det ordner seg for deg!

[Anonym bruker]

Takk for svar! Jeg er jo helt enig. Må jo bare prøve å finne positive ting og ikke gi opp ennå. Er en glad jente som er veldig glad til vanlig så dette er veldig uvant for meg.

 

Klem