Ligger det mer kjærlighet bak ett "nei"?

[prekæs]

Husker tilbake til tenårene, og har i ettertid skjønt at svaret "ja" var den enkleste løsningen. (viser til piercingdebatten under her) Sa man "ja", slapp man enkelt unna mas og trass. Sa man nei, måtte man regne med en kamp. Vet at flere, etter at de ble voksne, hadde ønsket et "nei" litt oftere. Kanskje litt for å få følelsen av at noen brydde seg. Meninger?

[dama]

er snakk om grensesetting her...

 

vi er veldig strenge her hjemme..

 

har nulltoleranse på dårlig oppførsel..

 

og jeg merker spesielt på eldstemann(9 år) at han setter veldig storpris på at vi setter ned foten i enkelte situasjoner...

 

 

men jeg legger også merke tilat vi kanskje kan være litt i meste laget strenge også..

det er nødt til å å være litt slingringsmonn av og til...

 

[Gjest]

Tror ikke nødvendigvis at "ja"ene kommer på grunn av mindre kjærlighet eller at foreldre ikke bryr seg, men kanskje som en litt lettvint løsning for å slippe unna noe av det evinnelige maset fra et gnagsår av en tenåring i en ellers travel hverdag. Men det ligger nok en sannhet i at flere ønsker i ettertid at foreldrene hadde satt foten ned oftere, så utfordringen for alle tenåringsforeldre er vel å finne en gylden middelvei.

[prekæs]

Overskriften er en frase jeg har hørt noen ganger. Så det er sagt. "det ligger mye kjærlighet i et nei". Ikke sån at jeg nekter fordi jeg er mer glad i ungene mine. Understreker det:)

[Anonym bruker]

Signerer dama

[Sjefsmegga]

Jeg mener at til tider så ligger det mye mer energi bak et "nei"...og ofte en psykisk kamp...ens "ja" kommer ofte fra slitne foreldre...selv om de er like glad i ungene sine som "nei" foreldrene. Men ofte så BØR man si nei for barnas del....selv om man er trøtt og lei og gjerne vil si ja for å få fred og ro en liten stund.

 

Jeg har allerede en kamp med guttungen på 9år...og må si nei ofte...han tester grenser for tida.

[Gjest]

det er så utrolig enkelt å si ja.....mye vanskeligere og si nei

[KaMa]

Vel, jeg tipper det ikke er et ukjent fenomen med foreldre som sier "nei" for å demonstrere hvem som har makten og bestemmer.

 

Har ikke lest tråden om piercing, men piercet selv nesen som trettenåring. Har aldri angret. Noen trettenåringer har behov for å bestemme over egen kropp. Dette er vel et vesentlig steg på veien til voksenlivet. Er det ikke mer alvorlig enn en piercing syns jeg ikke et kontant "nei" nødvendigvis er vitne om ekstra mye kjærlighet, heller syns jeg det kan virke som maktdemonstrasjon.

[Gjest]

Men at du tok piercing som 13-åring og aldri angret, er en ting... Jeg tok piercing i navlen pluss tatovering når jeg var 13/14 og jeg har angret masse! Så der hadde det kanskje vært fint om noen satte ned foten.... Jeg har hatt behov for å bestemme over min egen kropp, men når det gjelder noe har andre visst bedre...Tiltross for at jeg ikke ville innrømme det der og da!

 

Jeg tror det ligger langt mer energi bak et nei, og noe folk gjør for barnets eget beste... Jeg har hørt nei en god del ganger, tiltross for at jeg får et ja most of the time... Jeg har alltid pushet grenser, og jeg ser jo også hvor langt jeg må pushe det før de gir opp og gir et ja... Så det krever veldig mye å holde på et nei...

 

Men mer kjærlighet, det vet jeg ikke... For noen klarer bare eller orker ikke bruke så mye energi på akkurat det å skulle krangle og krangle med en sta person som SKAL ha et ja, selv om svaret er nei.

[prekæs]

Tror vel grunnen til at jeg sier nei, er min erfaring fra andre som jeg vet har angret seg. Synes vel hun kan vente en stund for å se om hun forandrer mening. Er vel ellers enig i at piercing ikke er det verste. Har en sønn "sællæ" med tatoveringer, den første fikk han lov til som 16 åring. (Sier han sjøl, jeg husker ikke helt))Husker fra jeg var ung selv at jeg ikke kunne skjønne hvorfor jeg ikke fikk lov å overnatte på fest som 13 åring, og jeg hadde til og med innetider. Flere venner gjorde det... I dag forstår jeg vel at nei hos foreldrene mine ikke var en maktdemonstrasjon. Bare en redsel for at det skulle skje noe med meg.

[KaMa]

Helt soleklart er det enkelte omeråder som ikke engang bør være åpen for diskusjon, som f.eks overnatting på fest (grøss). Da er det jo snakk om en situasjon som en trettenåring ikke har mulighet til å vurdere særlig godt, i forhold til hva som faktisk kan skje, pga manglende erfaring osv.

For meg blir det noe helt annet. Selvsagt skal foreldre tenke på barnets sikkerhet, siden barnet fremdeles ikke er godt nok rustet til å vurdere egen sikkerhet.

Men å få velge hvordan man skal kle seg og se ut, er slik jeg ser det, en helt annen sak. Det går på å få lov til å ta kontroll over egen person og utseende, som er ganske viktig i prossesen ved å bli voksen.

Om man tråkker skjeivt, så er det heller ingen skade skjedd, utenom evt grimme minner fra en svunnen tid.

Å nekte denne prossesen å gå sin gang, syns jeg er urimelig.

Men ikke dermed sagt at jeg selv ville sagt umiddelbart ja, men jeg ville vel diskutert det og latt barnet selv få ta valget.

 

Men så skal det sies at jeg er ganske fokusert på at barn skal få oppleve å være herre over egen kropp, da jeg tror at det vil gjøre dem bedre rustet til å sette grenser når det kommer til f.eks seksuell utnyttelse. Manglende grensesetting i så måte er et ganske utbredt problem, har jeg inntrykk av.

 

[KaMa]

Presiserer at grimme minner var linket opp mot utseende.

Blir fremdeles rød i kinnene når jeg tenker tilbake på enkelte frisyrer og klær fra mine egne tenår...

[Sjefsmegga]

hehehe..jepp...har bilder fra min "storhetstid" og gud hjælpe meg som vi så ut!!!! *grøss*... Ihjel farga hår i grelle nyanser av rosa, blått og orange....klær i mini-min versjon som jeg knappest hadde turt å ha på meg på stranda i dag... hehe...men det hører vel med.

Det eneste jeg angerer på i dag er piercingen i navlen som sprakk opp med første svangerskapet..så jeg koer til å nekte ungene mine den slags...men hårfarging og klær får de nok lov å eksperimentere med når den tid kommer..samme med sminke..selv om jeg sikkert kommer til å felle noen fortvilelsens tårer slik min mor gjorde :-D

 

 

 

[KaMa]

Hvorfor du angret masse på piercing i navlen forstår jeg virkelig ikke. Ser at det er en vesentlig aldersforskjell på oss to, som kommer til uttrykk når du fremdeles diskuterer utfra en ung datters perspektiv. Det gjør det litt vanskelig, syns jeg.

Jeg skrev at noen trettenåringer har behov for å bestemme over egen kropp. Det er naturlig del av en modningsprosses. Om det ikke er slik for deg.., vel, jeg skrev "noen", ikke alle.

 

Man blir ikke voksen ved å bare bli eldre i alder. Det som gjør en voksen er å gjøre seg erfaringer. Du gjorde deg en erfaring med at du fikk deg en piercing som du ikke ville ha. Vel, det er da en mulighet for at du lærte noe ved å gjøre det. Helsen din har neppe stått på spill, og sannsynligvis er du ikke traumatisert for livet. Om du mener at det var dine foreldres ansvar å stoppe deg, så fraskriver du deg ansvaret ved å bli eldre og gjøre egne valg.

Vel, tror du at du ville gjort bedre og mer fornuftige valg senere i livet, om du aldri hadde fått gjort deg erfaringer ved dine egne valg?

 

En del av det å være foreldre er å gi slipp på barna sine, la dem bli selvstendige individer. Eneste måten de kan bli det på, er ved å få prøve seg frem.