hvordan bli introdusert for barna hans??

[PAVEEL]

de vet om meg, hun ene synes det er greit at pappa har funnet seg kjæreste, mens den andre vil ikke høre snakk om det.....

de er 7 og 5 år.

gutta mine er yngere 3 og 1 år og synes ikke dette er dumt i det hele tatt.

 

har dere noen tips om hvordan vi skal gå frem? skal vi vente til yngstejenta hans er klar for å treffe meg? vil hun noengang bli det? hun har møtt meg før i andre sammenhenger før jeg og pappan fant hverandre og da synes hun jeg var snill...det synes hun ikke lengere.

ellers bør vi bare få til et treff uten hennes tillatelse.

 

er så usikker på dette.

vet at jenta hans kommer til å like meg, men hun er vel redd for at jeg skal ta i fra henne pappan hennes....og så drømmer hun om at biomor og pappa skal bli sammen igjen....

 

noen tips, hint, råd......

[~~DoraDora~~]

Synes dere voksne skal styre dette jeg, og ikke barna. Trø litt forsiktig frem du, og vær deg selv. Barna må forstå at det er de voksne som bestemmer dette, og ikke de. Det går seg nok til, når hun forstår at dette kan ikke hun styre. Lykke til !

[stavangermamma3]

Synes Månestrålen over har et godt poeng.

Husk å påpeke at hun ikke mister pappaen sin, kanskje legg inn noen timer der bare de gjør noe sammen. (om dere er samboere)

[liten og lettmett]

Har nettopp introdusert mine to små til min nye kjæreste. De er på alder med din kjærestes unger. Her er det den eldste som var mest skeptisk. H*n er nok redd for at jeg skal forsvinne også.

 

Det jeg gjorde var at jeg pratet med ungene om min kjæreste som en naturlig del av hverdagen. Dvs. når de var hos faren så fortalte jeg at jeg skulle ha besøk av ham. Når de kom hjem fortalte jeg hva vi hadde gjort. Jeg lot dem prate med ham på telefonen om det passet seg slik. På denne måten ble han en naturlig del av vår hverdag selv om de ikke traff ham.

 

Når tiden kom for å introdusere dem for hverandre så dro vi først på et nøytralt sted. Der fikk de lov til å løpe fritt rundt (takk for lekeland ) og kom til bordet når det passet seg sånn. Slik fikk de sett min kjæreste litt, samtidig som han ikke ble for påtrengende.

 

Neste møtet var hjemme hos oss. Da holdt han seg litt i bakgrunnen men ble med på det meste vi gjorde. Han var en "dilter" den helgen.

 

På tredje møtet så ble det naturlig at de også henvendte seg til ham. De fikk styre dette selv.

 

Vi har begge vært tydelige på at det er jeg som bestemmer og mine regler som gjelder. Er han i tvil så spør han. Barna vet også dette.

 

Nå er det gått noen måneder, og de gleder seg til hver gang han skal komme. Det er deilig å se at introduksjonen har gått bra uansett.

 

Men, er det ikke alltid et men? Jeg vet at den eldste sliter litt. H*n ønsker ikke at jeg og pappaen skal sammen igjen, men er nok redd for å miste meg også. Det er veldig turbulent i forhold til pappaen, og jeg er den stabile personen de har akkurat nå.

 

Må huske at skilsmissebarn ofte sliter med sorg og savn. Det er en prosess de må igjennom uten at vi som voksne kan si hvor lang tid det vil ta. Det er mange som sliter i både 2 og 3 år før de får hverdagen på plass igjen.

[PAVEEL]

tusen takk for svar damer. fikk meg noen gode tips og råd her. supert!!

[Gjest]

Når dere føler at alt ligger til rette er det beste å kanskje møtes ved en aktivitet. Altså, bading, lekeland osv.