Et rart spørsmål, håper på masse svar...

[Anonym bruker]

Var det kjærlighet ved første blikk, når det gjelder sambo deres, eller var forelskelsen noe som kom etter hvert,,,? Jeg bare lurer litt... Om dere kunne fortelle litt om hvordan veien deres til et forhold utartet seg.... Er vel ute etter å høre om deres mening om den rette... Om den rette kan være en som en ikke var så veldig giret på i starten, men som utviklet seg etter hvert, eller om alle her var hodestups forelsket fra første stund...? Fint om dere kunne dele deres meninger og erfaringer.....

[Gjest]

Møtte samboer når jeg hva 11 år på barneklubb,ble sååå forelsket i han,å herregud=)Så møtte jeg ikke han igjen før det hadde gått ett år.da jeg hva 12.da ble vi sammen og vi er det enda=)Å det hva kjærlighet ved første blikk,vi hva hodestups forelska i hverandre da vi så hverandre...vi kan fortelle begge 2 at vi ikke glemte hverandre på det året vi ikke så hverandre..idag har vi vært sammen i 11 år,elsker hverandre like høyt,enda mere=)Hus og snart 2 barn ilag=)

[Gjest]

han jeg er sammen med nå møtte jeg på instinkt...."deg skal jeg ha var min første tanke....."....det er bare 1 1/2 år siden....så om det holder vet jeg jo ikke.....men gravid er jeg.....med ul termin 19.7 som deg over.....

[ana baroma]

her kom det snikende etterhvert:)

[jentebabymom]

ble spleis sammen med kjæsten , ei venninne syntes vi måtte bli et skudd.møtte han på fest så sa det pang m en gang.vi flytta sammen 2 dager etter på. nå har vi hund,hus,stasjonsvogn og baby på vei.har aldri vert så sikker på noe som med han.

[Anonym bruker]

ja, mer eller mindre ved første blikk! Vi jobbet sammen og jeg var i et annet forhold ( som gikk dorlig). Så da ble vi sammen så fort jeg gjorde det slutt med han jeg var med. Nå har vi vært sammen i 6 år og venter barn nr.2! Vi har det fortsatt like bra sammen!

[Anonym bruker]

Kom snikende litt etter litt, men det var jo selvsagt en spenning der hele tiden.. Vært sammen i 5 år, gift i 3 av disse, og er nå mer forelska enn noen gang!

[Anquor]

Møtte han i sep-04, men var da i et annet forhold, vi berre prata litt då og kom godt over eins, men det var eit eller anna ved han som gjorde at eg ikkje klarte å la vær å tenke på han (han var jo perfekt på alle måtar )

Så var det vel eit år seinare vi begynte å treffe på kvarandre oftare ute og ting utvikla seg og eg slo opp med han eg var saman med for å kunne få fritt spelerom med min noverande sambo...og vi blei no ilag

var vel meir som eit langsomt veksande forhold.....der vi tilslutt innsåg at vi ville ha kvarandre...

[tripp-trapp-tresko-mamma:o)]

Hadde kjent ham i over 10 år før vi ble sammen:o)

Alltid likt ham og gått mye i lag, men så ble samtalene mer flørtete og vi begynte å kikke litt ekstra på hverandre. Jeg var sammen med en annen, gjorde det slutt og ble sammen med ham. Har nå vært sammen i 9 år, gift i 3, hus, bil, og venter barn nr.3. Er kjempeglad i ham!!!!

 

[Fabelaktiv]

Nesten første blikk. Men jeg var sammen med en annen så jeg skjønte det ikke.. Dessuten var han gift så jeg anså det som umulig og lot det ligge - men så ble det til at vi ble sammen etter at jeg hadde gjort det slutt med min ex - det viste seg også at han da var i skilsmisse med sin ex..

det går opp og ned i forholdet men jeg er fremdeles oftere forelsket enn ikke

1.5 år siden vi startet å date nå ca

[Carta]

Vi var venner et halvt års tid før han fortalte at han hadde fått følelser for meg, jeg sa at jeg ville ikke ødelegge vennskapet vårt, men det hele gjorde at jeg plutselig begynte å se anderledes på han. Ble plutselig veldig sjalu om han flørta med andre og sånn... Så gikk det enda et halvt år før vi ble sammen. Har nå vært sammen i 6 år, samboere i 3 år av dem og venter nr 1. Skal gifte oss til neste år.

Så her gikk det absolutt gradvis!

[minime<3 in belly]

Jeg traff samboeren min på fest. Vennefest. Jeg la merke til han med en gang han kom inn og min første tanke var: Hvorfor har jeg ikke sett han før, da det visste seg at vi "hang" på samme utested.

Men fra da jeg så han første gang så skulle det ta mange mnd før vi ble sammen.

Vi traff hverandre 1. September og vi ble sammen 16. April. Det var jeg som holdt tilbake fordi jeg ville være helt sikker.

Så vi ble kjent, ble venner også ble vi sammen.... Så nå har vi vært sammen i 2 år og 3 mnd snart og venter vår 1.lille om få dager. Termin 12 juli.

Og vi er like lykkelige og holder på å bygge hus sammen.

[Anonym bruker]

Hadde bare kjent han i noen mnd før jeg ble gravid, det var da ikke snakk om at vi skulle være ilag. Men etterhvert i svangerskapet ble vi bare mer og mer glad i hverandre. Vi flyttet ilag når minstemann var 10 dager gammel til en helt ny plass. Samboeren min hadde levd et veldig hardt og utsvevende liv før han traff meg ( og det samme hadde jeg). Så på en helt ny plass der vi ikke kjente noen andre har vi startet et nytt og supert liv. Nå venter vi nr 3 og gleder oss veldig. Dette forholdet var det ingen som hadde noen tro på, kanskje ikke vi selv engang i begynnelsen, men nå har vi bodd ilag i nesten 5 år. Den store forelskelsen har aldri vært tilstede, men vi er så kjæmpe glad i hverandre og barna og vi er avhenige av hverandre. Kanskje den store forelskelsen kommer når barna er blitt litt større og vi får mer tid til oss selv?? Vi har jo aldri vært ute ilag og aldri gjordt sånne kjæresteting....

 

Oi, det ble litt mye d her:)

[Nicoline3]

Vi ble spleiset av en kompis som mente vi var perfekte for hverandre, men vi var absolutt ikke enige etter første date. Vi var veldig forskjellige fra hva vi hadde datet før (jeg likte lyshårede og blåøyde gutter, sambo er brunøyd og mørhåret, og han datet små/lave jenter med guttekort hår, og jeg er stor og med masse lyse krøller) Følte ingen umiddelbar tiltrekning hverken han eller jeg, men vi hadde felles kjente og ga det derfor en sjanse til. Fant fort ut at vi hadde samme type humor, og at det var andre ting enn utseende som tiltrakk oss. Flyttet sammen etter to måneder, og har nå kjøpt hus og bil og venter barn om tre uker. Jeg har ALDRI vært så forelsket i hele mitt liv, så her kan man trygt si at det kom snikende etterhvert....

[Anonym bruker]

Vi "möttes" på en chatside og pratet noen ganger i 4 mndr bare som venner, ikke mer enn det..Möttes i august på ferie, da vi kommer fra samme land, bare tilfeldigvis egentlig, var ikke meninga å mötes, det skjedde bare..

 

 

Merket med en gang at han var en ärlig person som ikke var ute etter noe tull men jeg ble ikke forelsket der og da. Vi fikk noen dager sammen der vi ble kjent litt bedre, etter at ferien var slutt innrömmet han at han likte meg og ville at vi skulle gå ut..

Vi ble enige om å mötes igjen når vi kom tilbake til Norge, og det gjorde vi, han fikk fölelser for meg og jeg var interessert også men for meg tok det lenger tid...Etterhvert kom forelskelsen for meg også.. han presset meg aldri til noe som helst, han var villig til å vente og se hva som skjer.

 

Han sa "Jeg elsker deg" lenge för jeg kunne si det, men jeg var ärlig med han og sa at jeg trodde på forholdet men ville ikke si de ordene bare for å si dem tilbake, ville si dem når jeg VIRKELIG mente det og det respekterte han.

Og dagen jeg sa dem mente jeg det virkelig

Selv om det tok litt lenger tid for meg så visste jeg innerst inne at han var den rette...Ville bare bli kjent med han og se det an..

 

Pga dårlige erfaringer med menn fra för av så var det vanskelig å tro at det fantes sånne menn som min mann, det tok tid för jeg skjönte at han var snill, respekterte meg, elsket meg for den jeg er, og det gjör han den dag idag og MANGEEE år fremover håper jeg

Vi forlovet oss, giftet oss ett år etter og venter vår förstefödte i disse dager..det har värt en härlig reise og jeg föler meg så heldig som har funnet mannen i mitt liv, så den rette kan godt väre en du ikke er så giret på i begynnelsen...det vet jeg alt om

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

eg møtte min på ein fest for mange år siden, var vell 15 tror eg ( er 19 nå) glemte han aldri. han husket meg og, men ikke på samme måte.

så møtte eg han på fest eit par gonger etter det, vi rotet litt å fikk nr til hverandre. eg blei sammen med en annen en stund etter på, men skreiv meld med han eg er sammen med nå. stort sett hver dag. han visst alt om meg og eg visste det meste om han og. vi snakket om alt. han hadde dame, å eg visste alt mellom dei, hadde dei problem, så snakket han med meg, og omvendt. så i fjor, så fant eg ut, at nå skal eg jammen finne på noe med han. (begge var nesten nett blitt singel) så i april i fjor begynnte vi å være med hverandre å hadde det kjempe kjekt. men han sa hele tiden at han ikke ville ha dame, å eg nektet for at eg var forelsket i han. men så i juni, så sa eg til han at eg var forelsket i han å orket ikke bare være venner. så sa han at han var forelsket i meg og, og ville ikke miste meg, så vi blei ilag å har det fantastisk. snart 1 barn og leilighet på vei

[Sistah*G07*J09*]

Jeg traff samboeren min i stupfylla da vi var 16/17

Jeg stod på enden av dansegulvet og tenkte at jeg måtte finne meg kjæreste. Og at den første gutten jeg tok tak i, han skulle jeg begynne å danse/flørte med

Jeg gjorde akkurat det, og det sa bare klikk med første øyekast.

Nå har vi vært sammen i 8år

 

 

[Gjest]

Jeg var skilt og hadde en del "forhold" på gang da jeg møtte sambo på nyttårsfest for 3 1/2 år siden. Jeg ble ikke forelsket og har nok heller ikke vært det, men alt gikk kjempefort fra da av. Jeg pleier si at han flyttet inn på tredje daten og vi kjøpte stasjonsvogn etter 5 måneder og hus etter 9 måneder. Det var en del tull i begynnelsen fordi han var sjalu på alle "kameratene" mine. Men ting har gått seg til og vi har det utrolig godt sammen i dag. Han er en kjempeflott "far" for jentene mine og nå gleder vi oss til babyen som kommer når som helst.

For min del er jeg nok skeptisk til å involvere meg for mye følelsesmessig siden jeg allerede har et forhold bak meg som gikk skikkelig på trynet, så jeg nølte nok litt med å satse alle kort og bli gravid med han. Er nok litt redd for at det skal gå galt igjen og at jeg ender opp med 2 kull jeg må sende hit og dit og to exer jeg må koordinere jul og ferier med. Men jeg håper vi skal klare oss!

[~Mirabell&Knerten~]

jeg og sambisen min kjente hverandre i 5 år før vi ble sammen. Og gikk i samme klasse 2,5 år før vi ble sammen. Har alltid syns han har vært kjekk og snill etc, men har aldri klart å se på ham som noe annet enn en kompis. Han var så "perfekt" at han passet ikke meg. Klassens flinkeste, jordnær, venn med alle, idrettsmann,ansvarsfull etc. Min type var mer den motsatte typen: Rastløs, umoden, spontan, litt sånn "bad-ass"- type. Men så jammen tok det litt av under en russefest, og jeg fikk se den litt andre siden av sambo, og DA falt jeg pladask. Etter en mnd med dating,fester og overnattinger ble vi kjærester=)Og det er 5 år siden. Forskjellene mellom oss er ikke så store lenger, nå utfyller vi vel hverandre på en måte, og får frem de beste kvalitetene hos hverandre=)

[Anonym bruker]

velger å være anonym fordi min historie er litt fy fy =P

Det hele begynte når jeg var 15, og mistet jomfrudommen min til en idiot av en fyr som lurte meg trill rundt og atpåtil var i et forhold jeg ikke visste om. Når jeg var 16 møtte jeg broren til denne fyren på en fest, og det er ganske spesielt, siden vi bodde i hver vår kant av landet. Ble hodestups forelsket fra jeg la øynene mine på han, og var helt bestemt på at det var han jeg ville ha. Jeg var ganske utragerende på denne tiden, og hadde mye sex med mange forskjellige gutter, og denne kvelden klarte jeg å ha meg med 2, ingen av dem var han jeg var forelsket i. Endte likevel opp med å ligge ved siden av hverandre å snakke resten av natten. Han falt nok for meg og, men var lenge skeptisk til noe mer, siden jeg hadde hatt et seksuelt forhold til broren hannes, at jeg hadde så mange løse forhold bak meg, og vi i tillegg bodde 200 mil unna hverandre. Men etter 3 måneder med telefonsamtaler spanderte han flybillett på meg for å se om det virkelig kunne bli noe mer, vi var jo veldig forelsket begge to - og etter 4 dager var begge helt sikre på at vi var ment for hverandre - alt det andre betydde ikke noe mere =) Vi hadde et avstandsforhold i 6 mnd, før vi flyttet sammen. Jeg var bare 17, men likevel flyttet jeg de 200 milene for å bo sammen med han. Og det er nå 2 år siden vi flyttet sammen, vi venter baby om 2 mnd, og har aldri hatt det så bra før i hele mitt liv. Har til og med et godt forhold til broren hans, selv om jeg hatet han for alt i verden.

[Pinny og lillegutt]

Jeg møtte samboeren min via en venninne da jeg var 16år. Han hang i vennegjengen hennes. Jeg hadde 0 interesse for han i starten, han var absolutt ikke min type.. Skinna, høy, bred (muskler), 7år eldre og så egentlig ganske skummel ut!! Han derimot festa blikket på meg fra den dagen jeg gikk inn døra og så meg for første gang.. Han tenkte "Ho der skal jeg ha" Hehe.

 

Vi har så ekstremt lang historie på hvordan vi ble sammen, så jeg kan rett og slett ikke skrive hele uten at det blir altfor langt. Men for å gjøre en lang historie kort:

 

Han likte meg fra første stund, jeg likte han i underbevisstheten men visste det ikke før første gang vi klina.

Etter å ha kjent hverandre 6mndr ble vi sammen, ble slutt etter 4mndr for han gjorde noe mot meg som jeg tok veldig på vei for. Etter at det var slutt en stund fikk jeg følelser for han igjen, enda sterkere enn før.. ved å bare høre hans stemme, jeg fant ut at jeg elsket han. eneste mennesket jeg har elsket i hele mitt liv. Men da hadde han ny kjæreste. Jeg knust, sammenbrudd, legevakta,innlagt på psykriatisk sykehus for selvmordsforsøk (man må egentlig høre hele min livshistorie for at det ikke skal høres patetisk ut.. heh, men jeg trua ikke han med å ta livet mitt o.l dersom han ikke ble sammen med meg.. han visste ikke at jeg hadde prøvd å ta selvmord før vi møttes 1år etterpå).

Møttes igjen da jeg var 18, og ble sammen etter å ha møtt hverandre 2ganger. Følelsene for hverandre hadde aldri forsvunnet på den tiden vi var ifra hverandre.. og var nå bare 100ganger sterkere enn før. Og har nå vært sammen i snart 4år.

 

[Anonym bruker]

Her kom det veldig gradvis, så en trenger ikke å være kjempeforelsket fra dag en, for at vedkommende skal være den rette....

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle har det tatt tid å utvikle solide følelser for ham, men det var verdt det. Vi møttes på jobb for snart 4 år siden(oj, tida går fort!). Han ble interessert ganske fort, men jeg så mer et potensiale i ham enn sterke følelser. Vi var mye frem og tilbake de neste par årene(utrolig at han har holdt ut med meg), og kastet oss uti det da vi gifta oss januar i fjor:) Etter det har forholdet vårt vært bortimot perfekt, og følelsene blir sterkere. Jeg tror det som har fått det til å fungere for oss er god kommunikasjon og viljen til å få det til å funke(+en utrolig tålmodig mann:) Alle kjærlighetshistorier er ulike... Ikke sammenligne dere med andre, det gjorde jeg, og det kan ødelegge og forvirre!

[ღZalina med Robin og Isabelleღ]

Jeg ble sammen med naboen min.. dette hadde jeg aldri trodd.. siden det er nesten 8 års forskjell på alderen.. men nå stoppet ikke det kjærligheten.

 

vi var utrolig gode venner, som gikk tur med hunden min om kvelden før jeg gikk å la meg, han kom hjem fra sine berømte bil turer.

 

vi kunne prate om alt, da mener jeg alt, og til slutt så måtte jeg spørre meg selv, hvorfor kan jeg si alt til han...

 

Det gikk fra venner til kjærester på en kveld, og siden da har vi sagt at vi elsker hverandre.

 

Så ja jeg tror jeg ikke viste selv at jeg hadde forelsket meg, til det bare skjedde av seg selv. det var jo ikke mulig å skille oss. å jeg sier kjærlighet ved første blikk. hehe

 

Nå har vi sanrt vært sammen i 5 år, sanrt to barnm en gutt og en jente, bygger hus og skal gifte oss.

 

Så lykkelig er vi!

[Anonym bruker]

Her var det tiltrekning/fascinasjon ved første blikk, men forelskelsen og kjærligheten utviklet seg over tid.

 

Jeg hadde en annen kjæreste som bodde langt unna, da jeg ble introdusert for ham på en fest. Vi hadde god tone og snakket masse sammen. Etter det synes jeg alltid det var ekstra stas på fest om han også var der for da visste jeg at jeg ville hygge meg. Han var smart, morsom, irriterende og fascinerende. Etter ca 3 mnd klina vi første gang. Neste gang kjæresten min kom hjem gjorde jeg det slutt med ham.

 

Så gikk det 1 måned til før vi møttes. Da var han med meg hjem. Og siden har han blitt der!

 

Nå har vi vært samboere i 6 år, er gift og venter vår førstefødte. Har det fortsatt like morsomt sammen og føler meg som den heldigste jenta i verden som får våkne opp ved siden av ham hver morgen. Alle vennene våre spøker med oss fordi vi fortsatt er så nyforelsket, leier hverandre alltid når vi er ute og går, sier "jeg elsker deg" mange ganger om dagen, snakker sammen på telefonen 4-5 ganger hver arbeidsdag og kliner og nusser hele tiden.

 

Han er rett og slett min sjelevenn, min bestevenn og min elskede!