Kan noen PLEASE legge ut dette på skravle?

[Anonym bruker]

Jeg føler meg kald. Jeg elsker mannen min og barna våre. Men samtidig føler jeg at det ikke hadde vært noe problem å forlate dem, slik enkelte gjør (ikke at jeg vil). Bortsett fra datteren min da. Hun ville jeg ikke dratt fra. Når begge guttene mine har vært små (under 3 måneder) har jeg ofte tenkt på at jeg kunne forlatt dem. Det hadde ikke vært noe problem. Jeg elsker de selvsagt over alt på jord..alle i familien min, men jeg føler at jeg går i en vattdott (hvis dere skjønner hva jeg mener?). Føler at jeg spiller et spill. At jeg sier, føler, og tenker det som forventes av meg.

Vi har det kjempebra. Vi har snille barn (yngste er 10 måneder), vi har få konflikter, et flott sexliv, vi elsker hverandre svært høyt, og har mange år bak oss (9) år til høsten, og jeg kjenner det fremdeles kile i magen.

Likevel hender det at jeg drømmer om tidligere flammer, fantaserer om å være utro (ikke at jeg VIL være det). Alt føles så dempet innvendig.

 

Hører med til historien at jeg har hatt en tung oppvekst jeg prøver å legge bak meg, og sliter litt med angst.

 

Må understreke at jeg elsker familien min, og ville aldri gjort noe for å påføre de noe vondt

[Marolla]

Da var det gjort

[Anonym bruker]

takk