problemer med barnets far - bryr seg mer om hunden!

[Antijante]

er det mange som sliter med samboer/mann? Det gjør jeg. vi krangler hele tiden om alt mulig og spesielt om hunden og arbeidsfordeling i huset. Det var min ide å få hund etter at jeg hadde abortert 2-3 ganger og gitt opp håpet på å få barn. Så ble jeg gravid igjen, og ble sikkelig dårlig i 2-3 mnd. lå til sengs hele tiden. da ble det til at han tok seg av hund og gjorde noe husarbeid. senere da jeg ble bedre ble det til at jeg gjorde 90 prosent av husarbeid, laget mat, vasket klær etc. han skiftet taket og gjorde utendørsting samt gjorde mest med hunden. den hadde dessverre utviklet seg til å bli aggressiv så jeg prioriterte graviditeten foran hunden. hunden er krevende så nå får jeg høre at alt er min feil, at vi aldri skulle fått den. jeg er enig og synes den må omplasseres siden vi skl ha barn, hunden har tidligere fløyet i ansiktet på mitt 2 år gamle tantebarn så jeg ser veldi mørkt på dette. men sambo vil ikke omplasere hunden fordi han er blitt glad i den. jeg mener det er snakk om riktig prioriering her, men hver gang det blir tatt opp så får jeg høre at jeg har mast meg til hund og at jeg ikke gjør noenting, han har jo tross alt lagt taket (som han forøvrig tok seg betalt for bak min ryg fra vår felles konto), og han gjør jo alt med hunden. Ikke helt korrekt men men Hva skal jeg gjøre? Jeg er i full stilling og savner en mann som gir meg og barnet kos og omsorg. pr i dag er det ikke tid til det ifølge ham, kun hunden teller! jeg er redd for at min depresjon og engstelse går ut over barnets ve og vel. han sier rett ut til meg at han ikke har noe respekt for meg etter at jeg maste meg til hund, at han tenker på hvor bra eksdama var, og at han ville valgt hunden dersom han måtte velge mellom meg eller den. han sier slikt i sinne men jeg tror at han mener det.

 

ble langt innlegg dette, men jeg ønsker høre synspunkter fra andre i samme båt eller noe sånt. jeg er helt nede og føler at graviditeten ikke betyr noe for ham, at han ikke skjønner at å være gravid er veldig energikrevende og psykisk tungt med alt av bekymringer, null søvn pga tissetrang etc. Jeg trodde at å være gravid skulle være en lykkelig tid sammen med samboer, at han skulle behandle meg litt ekstra bra. slik det er nå klikker han om jeg ber han om en liten tjeneste, som feks å kjøre meg til legen!

 

Håper å høre fra noen - menn som kvinner!

 

Takknemlig for konstruktive innspill!

 

 

[Athravil]

Dette høres ikke bra ut.

For å ta hunden først, har dere gått dressurkurs?

Om du ønsket hunden i utgangspunktet så er jeg temmelig enig med samboeren din, du kan ikke bare trekke deg bort fra hunden fordi den trenger mer jobb enn forutsett og fordi du er gravid. Hund og barn er i bunn og grunn ganske like - man kan ikke sette bort et barn heller om det er "aggressivt" eller har flere behov enn man forventet. Om hunden er aggressiv så er det selvfølgelig ikke bra og jeg har full forståelse for at man blir redd og skeptisk når man venter baby, men det betyr også at dere har en jobb i forhold til hunden og barnet slik at begge skal få det godt hos dere. Dere bør ta kontakt med adferdterapeut slik at dere kan finne ut hva som utløser aggressiviteten - det kan være så mangt, alt fra at hunden faktisk er syk, sjalu, har gitt signal om at nå er det nok og ikke blir hørt til frustrasjon over å ikke ha klare linjer fra dere om hva som er riktig/galt. I samarbeid med ekspert og med mye jobb og god innstilling fra dere er det mulig at dere vil kunne få en snill og trygg hund som ikke er farlig med baby i huset.

 

Når det gjelder deg og samboeren din, så er det viktig at du ikke glemmer at graviditeten også går inn på samboeren din, men på en helt annen måte enn hos deg. han kan være like redd og usikker, sjokkert over forandringer hos deg som ingen av dere forventet, redd for å bli nr 2 ettersom du har "skjøvet" hunden "din" (i betydningen at du "tagg om å få den") på ham og ikke gidder å "bry" deg og i hans øyne (i mangel av kunnskap) bare ligger og "later" deg. Redsel for fødsel, at noe skal gå galt kan også gjøre at han reagerer anderledes og kanskje han trenger "alene" tid for å tenke gjennom ting, mens du trenger mer nærhet og forståelse enn før. kanskje dere også skulle snakke med jordmor/familieterapeut om dette? Og ikke minst må dere jobbe med kommunikasjonen dere i mellom. Det hjelper ingen av dere å bli sinte og si stygge ting.

 

[lotta72 har fått Anders]

Skjønner godt at du er lei deg.

Jeg hadde også hatt problemer om min samboer hadde sagt sånn til meg. Det hadde jeg ikke funnet meg i. Ingen unnskyldning om man er sint når man sier sårende ting. Han bør ha respekt og i tillegg ikke ta deg for gitt. Ikke alt man sier kan lappes over med "sorry".

Kvinner er rare sånn. Plutselig en dag har de bare fått nok, og pakker sakene sine, om de så har 10 barn. Menn skjønner ingenting når det skjer. De har ikke sett at jenta biter i seg hver gang han bjeffer. Dette er dokumentert opp og ned i mente.

 

Fra han side må jeg at jeg har hørt flere tillfeller om menn som ikke har skjønt realiteten med hva som er i ferd med å skje når jenta er gravid. Har en kollega av min mann som sa det gikk opp for han da datteren var to mnd. Og da satt det inn for alvor. Han ble helt forandret. Han synes hele graviditeten var et herk, og var ikke engasjert.

 

Kan godt tenkes han er blandt de. Tror nok helt sikker at hunden kommer i annen rekke når barnet blir født. Den saken løser seg helt av seg selv.

 

Husk at vi er ekstra sårbare når vi er gravide. Prøv å fortell han det,

Si at det er også en grunn til at det gis samlivskurs til blivende småbarnsforeldre. Dette er ikke lett.

Tror det kan være nyttig for mange å gå på et sånt.

 

Lykke til, og håper dialogen blir bedre etter hvert.

[Antijante]

takk for svar.

 

jo vi har nylig vært hos en hundepsykolog. han sa at hunden har et adferdsproblem, det lå ikke i sykdom eller lignende. han ga oss tips på hvordan vi kunne løse problemet og sa at det burde ordne seg etter første løpetid (som hun har nå). dersom det ikke ble bedre da så hadde vi et problem. han likte ikke det han så, da hun viste umotivert aggressivitet.

 

i den siste tiden har jeg virkelig gått inn for å ta mer del i hundens oppdragelse, bl, annet tok jeg henne med på ferie bare meg og den. ellers har jeg lært den to nye triks og jeg går turer og står opp om natten om hun må på do (som jeg selv må hele tiden likevel). men når vi krangler så virker det ikke som om min skjerpede deltakelse har noe å si, han ser bare på fortiden. å forbedre seg teller visst ikke så mye for det at jeg maste meg til hund kommer alltid opp i krangel, enda jeg har unnskyldt meg og innrømt at det var feil av meg å skaffe hund da jeg var deprimert over aborteringen - jeg så ikke klart da og jeg skulle jo ønske jeg hadde hørt på andre. mennesker gjør feil hele tiden, men jeg kan ikke straffes for det resten av mitt liv, spesielt når jeg prøver å forbedre meg selv.

 

ellers har jeg tatt med meg samboer på alt av ultralyd og kontroller slik at han skulle få et nærmere forhold til det som skjer.

 

vi har fått time hos familieterapeut i august, håper bare det ikke er for sent til da!

jeg har prøvd å si til sambo at vi må forsøke å være siviliserte i en diskusjon, men han har et skummelt sinne som plutselig kan blåse opp. jaja som man reder så ligger man, det har jeg virkelig lært nå!

 

[Adriansmor med tulla]

Mannfolk tenker ikke lenger en tuten rekker!!! Har problemer med min åsså skulle nesten tro det var han som var gravid..ikke hjelper han med husarbeid og ligger på sofaen å glor på tven å spør om ikke jeg kan hente ditt og datt... åååå fan heller blir så etrende forbanna atte. Og det verste av alt er jo at han ikke skjønner en dritt av det heller.....

[Antijante]

tusen takk for oppmuntrende ord ja jeg har tenkt på at tiden etter fødsel kanskje vil forandre han sånn sett. håper det, enten blir det bedre eller så blir det verre tror jeg..

[Adriansmor med tulla]

tror nok de bedrer seg... bare å sette babyen i fanget på han det og ta deg entur ut... da må de jo bare jøre noe=) Lykke til

[Anonym bruker]

Sliter litt med min å, det verste er at han ikke selv vet hvor irriterende han kan være. Skjønner ikke.

Prøver å fokusere på de positive sidene, er jo en god del av de å-her i hvertfall.

Ønsker deg lykke til og håper han ser hva galt han gjør:o)

[Anonym bruker]

Huff, hørtes ikke ut som noen lett situasjon! Reagerte også på det at han tok seg betalt fra felles konto for å reparere taket. Da burde kanskje du ta betalt for alt husarbeidet?! Nei, det hele hørtes absurd ut! Men kjempe bra at dere har fått time hos famileterapuet! Gutter liker ofte ikke slikt, og det at han kommer viser ihvertfall at han er villig til å ta taket i situasjonen.

 

Hva gjelder min graviditet, så har jeg ofte lest utsnitt av graviditesboken til min mann. Slik at han ser at det er helt normalt å føle seg sliten, at det er tøft med hormonforandringer, at man ofte kan slite med bekymringer, osv. Og veldig godt for meg så jeg slipper å føle at mannen min for eksempel må synes jeg er lat når jeg i en periode orket mindre enn før.

 

Lykke til!

[JANUAR GLEDE]

Føler virkelig med deg! Jeg har også en man som ikke er så glad i hosarbeid, kan ikke noe for det vil gjerne gjøre alt annet enn å vaske, rydde og i det heletatt bidra med noe i huset. Jeg liker ikke rot og blir fort stresset av det, så jeg ender opp å motte gjøre det selv:( Blir jeg veldig sint får jeg hjelp, men det varer ikke lengre, bare to eller 3 d.

Vi er veldig glad i hverandre men dette er slitsomt!!

Siden dere skal få barn er alt annerledes, håper han innser hvor viktig det er for deg at han gir deg den omsorg og støtte du trenger nå!

Det er klart at han og har sine bekymringer og usikkerhet om det som kommer, men det er du som står mitt opp i det hele, siden barnet er i din kropp, en klem, varme ord og solidaritet er viktig for deg nå og han må stille opp med det!!!!!!

Sender deg en varm klem;)