Litt av min historie...

[~~DoraDora~~]

Jeg er stemor til ei tenåringsjente....

 

Jeg har et godt forhold til jenta... men kan ikke fordra moren lenger

 

Jeg traff mannen min da hun var ei lita jente.(Han og moren gikk fra hverandre mens hun var baby) Den gangen hadde han henne kun annenhver helg, 14 dager i ferien, og når det var jul. Han byttet ofte helger pga ting han skulle osv. Det var aldri noe problem for mor. Jobben mannen min da hadde var svart ( han hadde så mye bidragsgjeld at innkrevningsentralen var ute etter ham hvis han jobbet hvitt...), så han kunne ta seg fri tidligere fredagene han skulle ha samværshelg. Et par år tidligere var han samboer med ei som ikke ville ha noe med ungen hans å gjøre, så når han hadde samvær, bodde han hos foreldrene. Moren til jenta blandet seg aldri inn i noe... Hun ville bare ha avlastning, og såg det kun som det.

 

 

Da jeg kom inn i bildet var alt greit. Alt gikk sin vante gang, og moren blandet seg fortsatt ikke inn. Etterhvert fikk jeg inntrykk av at hun fant ut at hun kunne benytte seg litt av min velvilje, og begynte å spørre om jeg kunne ha jenta dersom faren ikke kunne. Så i stedet for at min mann byttet helger, ble det til at jeg hadde henne i stedet. Og de fredagene jeg hadde fri fra jobb, og jenta skulle til oss sa jeg ja til å ta jenta rett etter skoletid. Jeg stilte alltid opp, og følte glede ved at det gikk så bra i stemorrollen. Jeg ble veldig knyttet til stebarnet, og jeg gjorde masse kjekke ting sammen med henne. Hver gang hun var her, hoppet hun rundt halsen min, satt på fanget mitt, og jeg så at hun var knyttet til meg. Alt gikk på skinner...

 

....Helt til vi fortalte jenta at hun skulle bli storesøster...Hun ble fra seg av glede.... men det ble ikke moren, da hun fikk nyheten. For fra da av, ble hun likssom sjalu på datterens vegne. I tillegg fant vi ut at hun hadde vært litt sjalu på det gode forholdet jeg og jenta hennes hadde fått. Tror hun bare ville jeg skulle stille opp som barnevakt når hun trengte det, og ikke at det skulle bli sånn at jenta ble kjempeknyttet til meg. Etterhvert gjorde hun alt for å stikke kjepper i hjulene for oss. Jenta fikk ikke lenger gå i klær jeg kjøpte til henne, hun snakket nedlatende om meg til folk,mens jenta var til stede, hun fortalte jenta at nå når jeg og faren skulle få vårt eget barn, så ville vi få mindre tid til henne.Hun fortalte henne at nå kunne jeg ikke gjøre så masse kjekt med henne lenger, for nå fikk jeg min egen unge. ( Vi hadde forklart jenta at nå når det kom en baby i hus, så kunne vi ikke farte så mye rundt lenger... forberedte henne på å bli storesøster, men på en fin og normal måte...)

 

Og enda vanskeligere ble hun da babyen kom... hun lagde store problemer ut av ingenting. Men jeg stilte fortsatt opp som før.... Vel da jeg begynte i jobb igjen, og sa jeg ikke lenger kunne ha jenta så tidlig de fredagene, ble det et spetakkel uten like. ( Jeg betalte all bidragsgjeld mannen min hadde... bortimot 300 000 kr... som jeg hadde spart til egen leilighet...), så nå hadde han fått seg hvit jobb,( og betalte fullt bidrag igjen...) og kunne heller ikke hente datteren tidlig de fredagene. Hun ble rasende, og mente vi fikk skaffe pass til henne selv. Vi prøvde å forklare henne at normalt henter en samværsbarna etter at en er ferdig på jobb, men at jeg til nå hadde kunnet være snill, og stille opp siden jeg hadde hatt fri. Men det brydde hun seg ikke om. Hun var fortsatt sur...

 

Det skar seg enda mer da babyen var skikkelig syk ei helg vi skulle ha samvær. Mannen min sa til eksen at pga dette ville han bytte helg. Moren ble rasende, og truet med å sette jenta på ut trappen, og la det bli vårt problem. Da ble mannen min illsint på henne, og sa hva han mente om oppførselen hennes. Det endte med at hun slang på røret. ( Vi endte opp på sykehuset med den lille den helgen...han hadde RS-virus; og det var så alvorlig at vi begge lå der med ham). Moren til jenta ble etter dette om mulig enda verre, og gjorde seg skikkelig vanskelig fremover.Hun hadde ingen forståelse for vår situasjon.

 

Både jeg og mannen min ble så frustrerte av alt vi opplevde ang henne. Etterhvert utviklet det seg et skikkelig sinne i oss mot henne. Det er utrolig mange historier jeg har som dreier seg om henne, men det blir for mye å skrive ned her...

 

Nå har det iallfall kommet til dit at vi har satt foten ned for henne. Vi har jenta fast annenhver helg (Vi avlyser aldri, men jenta kommer ikke hit hver gang hun egentlig skal....vil ofte heller være hjemme med venner...). Vi er ikke på talefot med moren lenger, og mannen min hilser ikke på henne lenger heller. Han har fått nok...

 

Men fortsatt hører vi om de usanne tingene hun forteller til folk, så vi slipper ikke helt unna...

 

Stebarnet mitt koser seg når hun er her, og vi har et godt forhold til henne. En gang sa hun til meg : "Jeg vet vet at moren min er vanskelig, og at hun ikke liker deg.... , men det gjør jeg..." Jeg stiller opp for jenta, men ikke moren hennes. For hun er sleip som en ål. Hun mener at jeg skal holde meg unna datteren hennes, vel bortsett fra dersom det hjelper henne selv da...

 

[Anonym bruker]

Det finnes så mange sånne historier, også i mitt tilfelle er det mye likt. Når mor ikke får vilje, nekter hun far samvær og sier "det passer ikke". Hun nektet datteren å komme i sitt eget bursdagbesøk vi skulle holde på etterskudd, etter at invitasjoner var sendt ut og jenta hadde vært med og pyntet. Hun tar aldri barnet med på aktiviteter fordi hun ikke ser vitsen i å bruke penger på henne. Krevde at far måtte ringe og få en tillatelse til å gå i badeland fordi hun ikke "tålte" klorvann (allergisk på dårlige dager, ikke allergisk på gode dager). Helt idiotiske fakter som faren (den dag i dag) finner seg i.

 

Har du barn fra før Månestrålen? Var det evt bevisst at du ikke fikk barn før nå? Vi må vente til jenta er 12 og kan slippe unna spetakkelet fra mor, jeg har sagt at jeg ikke orker å få barn enda sånn det er i dag. Så vi er ikke lenger prøvere

[~~DoraDora~~]

Hei anonym over...

 

Vi har en gutt på snart 5 år, og en gutt på 3 år, og ei lita jente på 6 mndr.... ( Jeg er her inne, fordi det er mer "liv" på Mine, dine og våre barn her enn på Dib) .... stebarnet er nå 13 år.

[ana baroma]

Jeg skjønner at du har vært uheldig med mora til stedatteren din. Og noen er nok uheldige den ene eller andre veien. Det som er godt å se er at du er gode venner med jentungen:) Det er jo en del som kanaliserer misnøyen sin gjennom ungene....

Bare husk at ikke alle mødre er som henne. Det er lett å si at alle biomødre er sånn eller sånn, men jeg vil anta at om du selv skulle bli skilt, så vil du ikke motarbeide far og en evt ny partner...

Skulle ønske det fantes en ordning hvor voksne mennesker kunne få en oppdragelse i å oppføre seg, for det er det ikke alle voksne som kan tydeligvis!

[~~DoraDora~~]

TanteBassa...

 

Det har du helt rett i...jeg ville aldri ha motarbeidet de. Jeg elsker ungene mine over alt i verden, og ville aldri gjort noe som kunne være ødeleggende for de. Jeg hadde vært så redd for å gjøre noe som kunne få en evt stemor til å bli så bitter, at det kunne gå ut over barna.

 

Nå som jeg har erfaring som stemor selv, ville jeg vært enda mer sikker på at jeg ville inkludert en evt stemor i barna mine sitt liv. Jeg hadde håpt på at hun ville engasjert seg, og vært en ressursperson for de. Jeg kan ikke skrive under på ar jeg aldri ville blitt sjalu på noen måte... det kan være forståelig feks dersom barna skulle se på stemoren som en heltinne... men jeg hadde satt meg selv til sides, og satt ungene først.

 

Jeg vet med meg selv at jeg er en snill og god stemor, og kan med hånden på hjertet si : "Dersom mine barn en dag skulle få en slik stemor som jeg er, så ville jeg følt en trygghet for barna mine".