Sliten i hodet?

[LRMG]

Er det flere som har det som meg?

 

Jeg er i veldig god fysisk form - lever omtrent som før graviditeten og er i full jobb enda en uke da jeg går i permisjon.

 

Men jeg merker at denne graviditeten virkelig henger over meg rent mentalt. Det er som om det står et kjempestort spørsmålstegn rundt svingen! Dette er mitt første barn, så jeg grubler jo veldig på hvordan det blir - selve barnet, parforhold, jobb, venner, fritidsinteresser osv.

 

Vanskelig å konsentrere seg på jobb og om andre ting, for jeg blir konstant minnet på dette store ukjente som ligger og venter på meg fordi babyen sparker, kynnere, folk som kommenterer magen min, magen er i veien når jeg skal gjøre ting osv. Og så går det jo ikke an å planlegge mer enn en dag av gangen, fordi ungen jo egentlig kan komme når som helst.

 

Synes det er utrolig intenst rent psykisk å gå å gruble, grue, glede, undre seg over en så stor ting i 9 hele måneder. Føler jeg har gnagsår i hjernen av å tenke på dette, særlig nå de siste ukene når det begynner å nærme seg.

[ramløsa- nok en gang]

Høres ikke ukjent ut, har tenkt at hvis jeg finner ut at det skal bli et barn til, vil det vel i alle fall ikke bli fullt så krevende mentalt når man vet mer hva man går til. Selv om det tydeligvis ellers ofte regnes som mer slitsomt.

 

Den vordende far har også hodet fullt her i gården- så det er to distraherte sjeler som går rundt hverandre her. Blir nok bedre å få noe å henge fingrene i...