Tenker fortsatt mye på fødselen

[Skrømti]

Nå er det 8 mnd siden jeg fødte, og jeg tenker stadig på fødselen. Jeg synes fødselen nærmest var verre enn jeg hadde forestilt meg, men likevel er det som om jeg savner det.(!) Savner tiden rett før, de stille dagene fylt med forventning. Alle de praktiske forberedelsene til barnet som skulle komme.

 

Tenker på timene hjemme med rier ( jeg var full av angst da, så det er jo egentlig ikke noe koselig å tenke tilbake på), tiden på sykehuset.

 

Og jeg savner rett og slett å være gravid!

 

Det er travle dager med en liten en, så kanskje jeg tenker så ofte på tiden rett før han ble født fordi jeg savner tiden da vi var bare to..

 

Kjenner ansvaret tynger av og til, ja!

 

( men du så heldige vi er som har en så fin og herlig gutt!!)

 

Nåja, det var bare noen tanker en tirsdagskveld..

[fiona71*2pp]

Heisann..

Har det på akkurat samme måten..

Jeg går rundt i byen å sender laaange øyne etter alle gravide.

Kjenner jeg på en måte ønsker meg tilbake dit, samtidig så tenker jeg nesten sånn : "huff, stakkar, vet du egentlig hva du har i vente før skatten er ute"

Det er jo ikke synd i dem.. men fødselen var jo egentlig ikke noe gøy. MEN, samtidig, så var jeg heldig. For etter mange historier jeg har lest her inne, så har jeg hatt en fantastisk fin førstegangsfødsel.

 

Vi har travle dager her og, og jeg må ærlig innrømme at jeg angrer litt nå at jeg ikke roet litt mer ned, og nøt de siste dagene hjemme alene Men jeg var så sur de siste 9 dagen (på overtid) at jeg gikk bare rundt å stresset med å få ut denne skatten.

 

Vi var jo heldig da å få en nydelig skjønn liten jente, som har satt verdens våres på hode. Ting blir ALDRI som før.. he he. Men gravide magen.. den er ett savn. Savner å sitte å stryke på den, kjenne små spark,og ikke minst all forventning som var rundt den.

Da riene mine endelig kom var jeg så glad at jeg omfavnet hver eneste en, og var livredd for at de skulle slutte å komme tett. Gikk hjemme i stua her fra kl 0500 -12:30, i redsel for at de skulle stoppe. Satt å ropte om hjelp inne på BIM når det var rolig.. he he..

 

Vi får bare krysse fingrene for at det kanskje kommer en gravide mage til her i huset...selv om det vel er lite sannsynlig da

[Januarjubel!]

Som om jeg skulle skrevet det selv!

Tiden rundt fødselen, både før og etter, er det mest spesielle og det fineste og rareste jeg har opplevd. Ventingen rundt og etter termindato når man vet det kan skje når som helst osv...

[m@rie82]

hei!

jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her, skrømti. jeg har tenkt masse på min første fødsel, jeg også. og nå tenker jeg veldig mye tilbake på min andre fødsel også (fødte for 3,5 mnd'er siden). tror det er mange som gjør det, tenker på fødslene sine. kanskje en naturlig bearbeiding av opplevelsen...? hvem vet?

 

[Vibeke28(fått to jenter)]

Jeg hadde en grusom fødsel. Jeg trodde rett og slett jeg skulle dø, selv om det var nr 2. Jeg klarte nesten ikke snakke om fødselen de første dagene etterpå.. jeg ble fysisk dårlig av det..

Og jeg sa at jeg aldri mer skulle føde, da skulle jeg heller betale for et ks.

 

Men jeg og savner det å gå gravid masse. Da syns jeg tida gikk sakte, men nå syns jeg tida bare fløy forbi meg. Jeg savner sånn å legge meg på kvelden og kose med magen.. kjenne på sparkene og stolt vise andre den fine magen min=)

 

For oss var det en veldig stor overgang. Første jenta vår var nesten 6 år når vesla kom, så vi begynte liksom på nytt. Så noen ganger savner vi å få litt tid til bare oss to=)

[frøkenfryd:)]

ååå jeg hadde det nett som du beskrev det. har en gutt på 6 år og jeg trodde jeg skulle dø med nr. 2. klarte ikke å snakke om fødselen på lenge. og ble dårlig både fysisk og psykisk.

og tenker at neste gang vil jeg ha keisersnitt:) men håper det går over.