Hvordan er parforholdet deres blitt etter at dere fikk barn?

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som sliter i parforholdet etter at barnet kom. Barnet er snart et år, og vi har slitt omtrent like lenge. I begynnelsen merket vi det ikke så godt, for da var all fokusen på babyen. Noe som selvsagt var helt naturlig og veldig fint. Men nå, nesten ett år senere, er vi fortsatt kun mamma og pappa. Kjærester er vi ikke lenger. Vi bor sammen og deler seng om natta, men det er stort sett alt. Nå sliter vi skikkelig med å finne tilbake til det vi engang hadde. Jeg vet ikke om vi kommer til å klare det. Kanskje er det borte for godt? VI elsker hverandre, men jeg lurer på om det er av gammel vane.

 

Kan noen dele sine erfaringer med meg? Er det flere som har det likedan? Hva gjør dere for å holde liv i forholdet? Er takknemlig for SERIØSE svar.

 

Ha en fin kveld!

[MartinFelipe07]

Sønnen vår er 4 måneder og vi hadde det utrolig vanskelig i begynnelsen.

Han har alltid støttet meg masse i det jeg gjør,men ble litt bortre lixom i begynnelsen.

Vi har det fint nå. Og jeg tror det har mye med at vi sier ofte hva vi føler. Jeg sa til ektemannen min at jeg syntes parforholdet hadde daffet av og vi tok tak i det med eneste gang. Veldig viktig å si ifra mener jeg.

 

Vi har det fint selv om det kan bli litt småkrangling av og til.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg sier fra, men han er ikke typen til å snakke. Jeg har prøvd det meste nå, synes jeg. Kanskje følelsene er borte? Er bekymret for dette.

 

HI

[<3_2gutterogeijente_<3]

Kjenner meg litt igjen her...Vi krangler ganske mye da jeg føler det er jeg som gjør omtrent alt hjemme,og tar meg av 2 barn,yngstemann er nå snart 8 uker... Blir sliten og da skal det ikke noe til før jeg blir sur og sint. Vi også har mistet noe av det vi hadde,min mann er heller ikke en som snakker. Tror man bare er nødt til å begynne å finne tid til å være sammen,kanskje ha barnevakt litt innimellom og gå på kino,spise god mat,bare sånne små ting som gjør at man kan gjøre noe annet enn å bare gå oppå hverandre.. Vi får nok vente litt i og med at lillegutt ikke er så gammel.. Men jeg håper virkelig det ordner seg for dere:) Å få barn er den største utfordringen ett parforhold kan ha og da er det ikke rart man kanskje føler og tror at forholdet ryker... Er så mye nytt som skjer,flere bekymringer osv.. Vi jenter har en tendens til å bekymre oss litt for mye også.. hehe Men prøv å sett av litt tid til hverandre og gjør noe annet enn å bare sitte forran tv en så du tvinger han til å prate:) Lykke til:) klem

[Gjest]

vi har egentlig bare fått dte bedre vi da. men når det gjelder å ha ne type osm ikke prater så mye så er vi like. for det gjør ikkemin heller. mne han har blitt MYE bedre, etter gjentatte beskjeder omå si ifra om ting. men nå er vi veeeldig enige i hvordan ting skal være- og har aldri trengt å prate om det.

 

men han forandret seg mest etter en liten knekk. for Mie hadde kolikk, og sov ikke før langt ut på natten. sovnet gjerne rundt kl 03, etter å ha gråtet siden kl14. så han så bare gråte siden ved henne, mens jeg så hvor blid hun var i timene etter at hun våknet. ( og dette hjalp jo ikke så mye på farsinstinktet da- komme rjo ikke med en gang det heller).

så en natt etter kanskje tre fire timer søvn hver natt, knakk han helt sammen i utmattelse. da fortalte han det at han syntes dette var vanskelig- ikke viste han noe særlig om babyer, ikke så han henne noe blid, ikke fikk han sove, stresset på jobb, og klarte ikke å lære seg ting på samme måten som meg. så da fikk han det ut.

og vi fikk pratet masse de neste timene.

 

tror det er viktig at du presser han til å fortelle hva han mener. er mye for pappane å sette seg inn i , de skla dele oss. vi er slitne, de er slitne, og det er MANGE nye rutiner osm skla inn i hverdagen.

 

følelsene er nok IKKE borte. men det kan jo være han treger å høre hvor viktig han erfor deg enda. kanksje sette seg ned å prate med han- mens du tar deg av praten. si hva du tenker om parforholdet deres, og om det å ha ne ny baby i huset.hvor viktig deter for deg at han støtter deg og at du får støtte han. osv. kanksje du glemme rå rose han litt om dagen???! også kanskje praten kommer litt hos han også.... en annen ting som gjorde det litt spent her en stund var at han var redd for at vi aldri kom til å ork eå ha sex mer... for det ble liksom litt borte i starten. nå vet jo ikk ejeg hvordan dette r hos dere, men hvis det samme gjelder dere så trenger gutter virkelig å få vite at dette kommer tilbake.

 

dette ble langt og rotete, men håper jeg fikk frem litt av det jeg mente:)

[Anonym bruker]

helsestasjon som vi bruka tilbyr oss parkurs, så d ska vi gå på.. Så får vi se om d hjelper:) Kansje de tilbyr parkurs der dere bor?

D e nu iallefall mitt tips:)

[Anonym bruker]

Men det er jo halve problemet. Det er alltid jeg som tar meg av pratingen, jeg får liksom ikke noe ut av ham. Begynner å bli redd for at det kanskje ikke er så viktig for ham om dette går bra eller ikke. Jeg har spurt og gravd om hvor jeg har ham hen, men jeg får ikke noe svar. Det er bare jobb, jobb og jobb. Jeg roser ham, kjøper små gaver, lager middag, gir klemmer og oppmerksomhet. Men jeg får seriøst ikke så mye tilbake. Alt dette har vi (jeg) snakket om mange ganger, og det hjelper ikke. Kanskje dette ikke er et etter-baby-fenomen, men rett og slett et dårlig parforhold?

 

Han er en flink og snill pappa og barnet vårt forguder ham. Jeg ønsker ikke for alt i verden å frarøve noen av dem kontakten med hverandre. Jeg ønsker heller ikke å forlate ham, men begynner å desperat savne en kjæreste. Er redd jeg skal få følelser for noen andre, bare de gir meg litt oppmerksomhet. Kjenner at jeg veldig fort blir smigret og betatt bare noen gir meg litt av seg selv. Jeg vil jo ikke at det skal være slik, jeg vil være snill og god samboer, mor og kjæreste. Men så må jeg nesten få litt kjæreste tilbake også, ikke bare være en selv.

 

HI.

[Frk. frustrert med alle de små]

HI, din beskrivelse passer perfekt til vårt forhold. Har dermed ingen gode råd, men sluker opp de du får!!!

[VinterSol+2]

hei..

vet ikke om du får noe ut av dette HI, men det kan jo hende det funker for deg!

 

Min mann er heller ikke av de som prater så mye..

men vi er flinke til å gi hverandre komplimenter, og det hjelper så utrolig mye!

 

Veldig ofte i et parforhold, så savner man at den andre parten skal skryte av deg, vise kjærlighet, osv, og så glemmer man helt å gjøre det selv.. og min erfaring er iallefall at dersom jeg får noen godord fra mannen min, er det lettere å gi noen tilbake... og da er det nok sånn den andre veien også!

 

Prøv å fokusere på alle de bra tingene han gjør i en periode.. alle de gode sidene hans.. smugtitt på han mens han dusjer feks, og la han gjerne oppdage at du titter! Han trenger nok å føle seg attraktiv han også!

Fortell han hvor glad du er for ting han gjør, at han er pen, at de klærne kler han, etc.. og for et par dagers tid, prøv å unngå å påpeke feil el..

du skal se at selvtilliten og humøret hans får seg en oppsving, og da tør han kanskje å gi litt tilbake?

 

Vi mennesker er merkelige sånn..

men det funker iallefall her i huset.. føler jeg at jeg får for lite oppmerksomhet fra han en periode, kan du nesten være helt sikker på at han kjenner det på samme måten!

 

Nå som vi har blitt klar over det, har det gjort veldig mye med parforholdet vårt, iallefall..

nå er det ikke så lenge siden fødsel her i gården (17 dager) så vi svever vel litt i den babytåka du snakket om fremdeles,

men senest i ettermiddag la han seg feks oppå meg mens jeg lå og solte meg, og "kosemoste" meg..

hehe. litt humor er også kos..

og jeg kryper gjerne inntil ryggen hans når han sover og forteller at jeg setter pris på han, etc...

 

og så prøver jeg å av og til kutte ut alt prat om pupper og ammeproblemer og bæsjebleier etc... bare snakke om oss, diskutere nyheter osv.. ta vare på oss som både mennesker og kjærester..

 

hm. vet ikke omdu fikk noe ut av dette.. men det er iallefall det som funker for oss..

å si "du, vi må snakke sammen" er som å helle meitemark nedover ryggen hans, tror jeg, dersom det er ordentlige problemer.. er lettere å forsøke å snu en negativ trend selv, for siden å snakke om det...

 

(gutter er ikke alltid så glad i å snakke om følelser, min klarer iallefall ikke å ordlegge seg..)