ok, hva skal til for at man blir innlagt

[Gjest]

på psychiatric avd./sykehus.

 

Jeg lider. Tenker hverdag på å ta livet mitt. Hverdag. Men så, ser jeg på de flotte barna mine, og tenker...nei..prøver en dag til. Sånn har det vært i mange år.

I går var en sps. dårlig dag. Gråt mye, ble veldig voldelig mot min man, og kom på at jeg er et dårlig/slem menneske. At jeg fortjener ikke å leve, at barna mine fortjener ikke en gal mor som meg. Kom veldig nær på å slash my wrists (vet ikke hva det heter på norsk)... men klarte ikke. Jeg er feig.

I dag er det en ny dag. Men jeg forstår at jeg trenger hjelp. Men jeg føler at jeg trenger å bli innlagt et sted (call me crazy hvis du vil).. jeg skal snakke med legen min (vet ikke når jeg får time) men, han kommer sikkert til å gi meg antidepressive å henvise meg til en psykolog (vente lister, ferie...gudene vet når jeg får time).....

Vet ikke hva jeg skal gjøre....

 

 

nb: dette er er et "ekte" innlegg. Tuller ikke, og gidder ikke å skifte nick. Spiller ingen rolle uansett.

[dama]

hva med å prøve et akuttmottak?

 

og så kan du jo få mannen din til å hjelpe deg....

 

han kan forklare hvor akutt det er...

at du virkelig trenger hjelp...

 

har erfaring med at det kan være vanskelig å få hjelp når man selv ser at man har et problem...

 

 

lykke til...

 

livet er egentlig lykkelig og vakkert å leve... du må bare komme gjennom til den andre siden... det er håp

 

[mia:)]

hei du! for det første, at du selv ser at dette er ett problem er veldig bra, ikke alle med psykiske problemer klarer å se det selv.

 

flott at du vil ha hjelp også, det er et godt tegn på at du ikke har gitt opp !

 

så, vil jeg bare si at jeg har bare erfaring fra ungdoms psyk. fordi jeg slet ekstremt mye fra jeg var 14 til jeg var nesten 18 år. jeg ble innlagt etter egen forspørsel, fordi jeg selv innså at jeg var en fare for meg selv. de fleste leger hører etter når man selv ber om å bli lagt inn i alle fall, nettopp fordi dette er ikke noe alle og enhver ønsker seg.

 

jeg var innlagt i 3 mnd, og hadde god hjelp der. man får psykolog daglig, de ansatte er flinke osv.

 

du får jo litt bedre tid til å finne ut av ting inni deg når hverdags stresset ikke er der i tillegg. jeg ville bedt om å bli lagt inn, fortell hvor alvorlig dette er, at du faktisk ønsker å dø, at du blir voldelig. det er ikke bra i det hele tatt, og dette vil selvsagt legen din forstå så lenge du er helt åpen om alvorlighets graden av problemene dine.

 

så til slutt, vil jeg bare si lykke til, og at du virker utrolig sterk som greier å holde ut.

 

klemmer fra

[arbeidsuhellet14.juli]

Alle sykehus/legevakter plikter å ta inn psykisk syke på akutt. dvs at du bare kan dra på legevakta og si som det er og du skal da etter reglene bli innlagt og medisinert og passet på til de får sendt deg videre på psyiatrisk sykehus/avd.

 

 

Slik du går gjennom dagene nå gjør ingen nytte for noen av dere. Selv om du helt sikkert ikke har sagt noe til dine barn så vet de at noe er galt. Barn bare vet slik om sine foreldre.

 

Så ta mot og ring legen din NÅ så Må han/hu ordne det videre..og har legen din ferie kan du ringe rett på akuttmottaket på ditt sykehus eller legevakten

 

Lykke til og ikke gjør noe dumt.

[selfangerkjerringa]

Jeg har dessverre ingen råd, vil bare gi deg en klem, og skryte over at du er tøff nok til å ta opp kampen og jobbe for å bli frisk Kjære, søte sexless - psm-jente og flink hemmelig barnevenn-deltaker, med morsomme kommentarer og aldri frekk... gleder meg til du finner ut at det er verdt å være til for din egen del også! KLEM!!!!!

[ZamZam]

Kan du gå til legevakta for å få hjelp?

 

Kanskje det finnes en psykiatrisk legevakt der du er som du kan hendvende deg til?

 

Vær så snill å ikke ta livet ditt fordi barna dine vil alltid spørre hvorfor tok mamma livet sitt? Hva om mamma hadde vært her for å se meg nå?

Hva hadde mamma sagt hvis hun hadde fått opplevd dette?

Har vokst opp uten en mor, hun døde etter sykdom så heldigvis har jeg sluppet å tenke på hvorfor hun døde, og hvorfor hun hadde tatt et valg om å ikke leve for meg og se meg vokse opp, se mine barn, gi meg klemmer, blåse på når det gjorde vondt.

Selv ved sykdom var det vanskelig nok å forstå at mamma ikke valgte å dø, men hun hadde ikke noen valg. Lurer veldig på hvordan det ville ha vært å ha en mor som elsket meg. Lurer på hva som kunne ha blitt anderledes..

 

Du har et valg, du tok et valg da du fikk barna dine om å få barn å ofre mye av deg selv for å være der for dem! Du har et valg hver dag, og du vet at det rette ikke alltid er det letteste for deg, men for barna dine er det det beste.

 

Snakk om hva du føler, skriv ned hva du føler. Gå ut å løp så fort du kan når du kjenner at du blir voldlig. Veien foran deg er lang og tung. Det blir ikke enkelt, men be at de rundt deg forstår.

 

Livet er et valg! Velg å leve!!!

 

[Gjest]

Nå er jeg tilbake. Takk til dere som sendte meg pm...

Skal ta ting med ro her...

 

klem

[Kamomille]

Unnskyld at jeg spør;

 

Men hvorfor legger du ut nøyaktig det samme innlegget (ord for ord) som du gjorde for noen dager siden?

[Gjest]

Hei du!

 

Aller først skal du ha stor ros for at du er så åpen om problemene dine! Når du selv innser at du har problemer, så er du allerede kommet langt på veien mot å minske dem.

 

Det er i alle fall helt klart at du trenger hjelp, aller mest for din egen del, men også for familien sin del. Håper virkelig du får hjelp av legen din, akuttmottaket på sykehus el.l. Har egentlig ingen konktrete råd til deg, men sender deg en stor klem - for jeg vet litt om hva du sliter med. Noe av dette har jeg prøvd selv.

 

Vil bare ønske deg veldig lykke til!

[stinky-monkey]

He, he.. hvis du leser øverst på innlegget hennes så ser du at hun skrev det i går tidlig, ikke i dag..

[Kamomille]

jep, men akkurat samme innlegg ble postet for et par dager siden også

[Gjest]

Kamomille,

Jeg har postet innlegget bare en gang. og det var igår-

Jeg var borte hele igår og idag, og fikk ikke leste svarene, etc...

kom tilbake idag, og så an en del har svart meg, og en del sendte meg pm.

Så jeg bare sa takk til de som støtte meg... og med det, ble innleget "dyttet"opp.

Beklager at det irriterte deg, Kamomille. Greit å se at du "bryr" deg om de viktige ting i livet.

 

mvh