Min 8 åring vil ikke sove hjemmenfra

[Sentralstøvsugeren]

Andre som har det sånn? Eldstemann på 12 kan ikke få overnattet nok hos andre, mens han på 8 nekter. I dag ringte en kompis som han "ser" litt opp til å spurte han på overnatting imorgen. Han svarte ja, men griner nå ikveld fordi han følte det var flaut å si nei - og han vil for alt i verden ikke.....hva gjør jeg?

[Livmor]

Tror nok jeg hadde hjulpet han med å komme med en unnskyldning for å slippe jeg. Hadde selv totalt skrekk for å sove borte langt opp i barneskolen. Det var IKKE gøy, og jeg følte meg helt idiot, men det gikk over til slutt. Mamma og pappa spurte litt om hva som gjorde at jeg nektet (vet forresten ikke selv), men gjorde ellers ikke noe stort nummer ut av det.

[Mille**]

Hvorfor vil han ikke? Kanskje det hjelper med en samtale med deg om hva det er han er "redd" for. Gi han muligheten til å trekke seg selv om han allerede har dratt, så kanskje det føles litt tryggere. 9 åringen min sover mer enn gjerne borte, så jeg er ikke kjent med problemet. ;o)

 

Men for all del, ikke press han hvis han faktisk griner fordi han sa ja, ikke alle som liker å sove borte fra foreldrene før de er mye eldre enn 8 år. )

[våken_om_natta]

Jeg taklet heller ikke å sove borte som barn. La ham slippe. Det går seg til etterhvert. Kanskje kameraten kan sove hos dere i stedet?

[Mamma´n til A og F]

Er det noe spesiellt han er redd for? Tror du han syns det er greit å fortelle mamman til kompisen at han gruer seg. Da vet han at han kan snakke med henne hvis det skulle "oppstå" noe.

Bor dere ikke langt unna, kan du kanskje avtale å hente han igjen hvis det skjærer seg? Noen barn gruer seg mye for ting på forhånd, men så går ting som regel bedre enn fryktet. Han hadde sikkert blitt veldig stolt hvis han hadde turt!

 

Håper det ordner seg:)

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Enig med livmor her :-)

 

Jerg var også sånn som liten, nektet plent å sove borte, men folk kunne gjerne passe meg hjemme i vårt hus, hvis mamma eller pappa skulle bort.

 

Husker jeg skulle sove hos tanta og onkelen min, og jeg var så redd, men sa ingenting. Lå og gråt stille i mange timer, før jeg tilslutt løp ut dørene og hjem(vi bodde bare 3 minutter unna i gåavstand).

 

Jeg klarte rett og slett ikke å sove borte. Vet ikke hvorfor jeg var så redd, men det gikk over etterhvert, da jeg var sånn ca 10 år...

[Sentralstøvsugeren]

Han er litt sånn redd av seg for mange ting i utgangspunktet, men hvis jeg presser han forsiktig - ender det alltid opp med at han er fryktelig stolt av at han faktisk klarte det....

Ang imorgen har jeg sagt til han at jeg kan prate med mamman til kompisen å fortelle at han er litt redd, og at han kan riinge hjem hvis han vil......Virker som han vil prøve nå da, men jeg err så redd for å presse han for mye....

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

avtal med mamma'n til kameraten hans, at han kan få låne tlf å ringe hjem til deg og snakke med deg før han skal legge seg, hvis det kan hjelpe..

 

Men det kan også være at det gjør vondt verre, hvis han da plutselig får hjemlengsel.. Spør han hva han selv vil.

 

Og kanskje be moren om å se ekstra inn til de etter sengetid, for å sjekke at han har det bra, og ikke gråter feks...

 

Håper det går bra i mrg :-)

[Mille**]

Jeg er tante til ei på 8 år som er redd alt, tom. sin egen skygge. Foreldrene presser henne ikke forsiktig engang på noe, hun slipper alltid å gjøre det hun er redd for. Dette må da føre til både dårlig selvtillitt og større angst for ting man egentlig ikke skal være redd for. De gangene hun har vært pushet litt så har det vært av meg og min mann når vi har hatt henne med på ting, og hun er så utrolig glad og stolt når hun ser at hun faktisk turte og mestret det kjempefint. Syns man skal pushe litt forsiktig så de lærer at ting faktisk ikke er farlig.

 

Høres ut som dere har en god plan for morgendagen. )

[Sentralstøvsugeren]

Takk:):)

Jeg tror jeg velger å ikke ringe....

Han skulle sove hos sin mormor for ett års tid siden, og "teite" meg ringte for å si godnatt........måtte kjøre å hente han da gitt:)

[Sentralstøvsugeren]

Takk, det var godt å høre!

 

[Mamma´n til A og F]

Jeg er overbevist at det er greit å "presse" forsiktig. Gi dem selvtillit på at de fikser det. MEN ikke kommentere det negativt hvis de ikke tør likevel.

 

Det er mange utfordringer våre søte små skal igjennom i årene som kommer...

[Livmor]

Må bare si at jeg aldri ble pushet til å sove borte uten at jeg har fått dårlig selvtillit av det:-) Og det ordnet seg alikevel.

 

Så lenge gutten deres har en "retrett-mulighet" og han selv fortsatt er positiv i morgen hadde jeg prøvd. Men skulle han ombestemme seg igjen i morgen er det også helt greit. Det er vondt å være så redd for noe som er helt naturlig og kjempegøy for de fleste andre.

[Sentralstøvsugeren]

Huff, ja.............det gjelder å trø varsomt så de ikke knuses:):)