Inspirert av et annet innlegg... bekymringer:)

[Anonym bruker]

Først var jeg bekymret om jeg faktisk KUNNE bli gravid. Ettersom prøveperiodene gikk, kjerringrådene ble prøvd og tanta fortsatt kom, så økte bekymringene. Helt til den måneden det hadde vært så mye jobb og så mye stress og reising at vi hadde helt glemt å telle oss fram til eggløsning og når den hersens tanta egenlig skulle komme. Da ble jeg et øyeblikk bekymret for at jeg hadde en uregelmessig eggløsning, siden mensen lot vente på seg. Men jeg trengte jo ikke det, for tenk at spira satt og at jeg fikk positiv test både en og to og tre ganger!!

 

Så startet den neste bekymringen, vill dette gå bra? "alle aborterer", "det er helt vanlig å miste", og da jeg en dag blødde bittelitt, så var løpet kjørt. Trodde jeg. Jeg ble sendt på tidlig UL pga andre ting, og fikk se en liten mark som hadde ets tort bankende hjerte. Min største opplevelse på ultralyd. Tenk at en liten mark kan bli et helt fint menneske med tær, hender og øyne?!! Bekymringene fortsatte, om enn i litt mindre grad, og etter 12. uke la jeg dem vekk for en stund.

 

Så fikk jeg bekymringer som "vil jeg greie dette", "hvordan blir jeg som mor"? "tenk om barnet mitt blir sykt"? Jeg så for meg alle skrekkscenarioer som tenkes kunne. Også kom jeg fram til at hvis jeg gjorde mitt beste, så vil dette helt sikkert gå greit. Og jeg regner med at jeg skal bekymre meg litt ettersom barnet i magen kommer ut, ettersom det vokser opp, blir voksen, og kanskje får barn selv.

 

Bekymringene slipper nok aldri helt taket, men jeg vil helst leve uten at de skal bli dominerende...

 

Så jeg sier som en kjent person fra historien: bekymre dere ikke:) og ønsker både dere og meg lykke til med fødsel og alle andre utfordringer som måtte komme.

[Gjest]

Ja det er sant, bekymringene for det lille barnet, starter allerede fra dag en i mors liv, og varer nok livet ut. Såg noen kloke ord en gang: "Når man får barn, må man venne seg til å for alltid ha hjertet sitt gående utenfor seg selv."

 

Jeg tror disse bekymringene er et godt tegn, det forteller at man er i stand til å ta seg av det lille mennesket.

 

Uansett så er det fantastisk å være mamma, det kan jeg love deg! Det er det beste man kan oppleve. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hehe, signerer her altså

 

Og rundt uke 18 begynner man "var det et spark?" "skal det kjennes sånn ut?"

 

Rundt uke 24 tenker man "få spark i dag?" "hallo er du der inne?"

 

Jeg er nå i uke 29 og nå er det vekten som har begynt å bekymre meg.. Har lagt på meg 11kilo og er skrekkelig sjokolade syk hele døgnet. Blir galen!! Men men, alle sier det "renner av igjen" når man starter ammingen. Ja så får jeg bare håpe at ammingen går fint og at jeg slipper å bekymre meg for det også. hehe.

Men alt i alt, i kjempe form og gleder meg masse!! :-)