Må lufte tankene litt.....

[jente08&jente2010<3]

dette er et innlegg, som egentlig ikke har noe med andre trimester å gjøre, men jeg må bare få luftet tankene mine...

utrolig hvor fort livet kan snu,igår satt jeg og sambo og snakket om at han skulle ha 14 dager fri når fødselen var, og åssen vi skulle gjøre sånne ting. alt var helt perfekt:)

står opp idag, og kjenner jeg er en dag nærmere fødsel:)

kjenner jeg gleder meg til å få nurket mitt i armene, selv om jeg går inn i min 15 uke på tirsdag, gleder jeg meg masse allikevel:) selv om det er en stund til.

sambo reiser for å skru bil, og jeg rydder og ordner, og lager middag til han kommer hjem.

da han kommer hjem, vil han ikke ha mat. han sier jeg må sette meg ned, vi må snakke sammen.

Han forteller at han vil ut av forholdet, noe med å finne seg selv. at jeg må flytte ut.

han sier vi får fordele tingene så fort som mulig.

han skal stille opp for barnet sier han, så jeg må ikke engste meg for det...

jeg klarer ikke si noenting, hva skal jeg si? vi har alltid hatt det bra,noen krangler såklart, men hadde aldri trodd det skulle komme noe sånn..begynner å lete etter feil jeg har gjort, finner jo ingen jo!

jeg må prøve å omstille meg til virkeligheten. jeg er 20 år, gravid i snart 15 uke, og 17 dager før jeg 21 år, sitter jeg her og vet jeg skal bli alenemor. jeg aner ingenting om det. hva jeg får, hva jeg har rett på, hvor jeg skal flytte. jeg flyttet jo fra alt, for å være sammen med samboeren min, nå må jeg plutselig ut?

aner ikke hva jeg skal gjøre...klokken er nå 04:53, og jeg sitter her å skriver...dagen idag kommer til å bli lang og tung...

og jeg føler meg redd av alle ting, redd for det ukjente!

[Teltpluggen]

Åneeei! Aner ikke hva jeg skal si for å gjøre noenting bedre, for det er sikkert ikke mulig.. Kan bare sende deg en STOR trøsteklem og si at dette klarer du! Har du familie eller noe du kan flytte til midlertidig? Og som aleneforsørger så har du rett på en del fra NAV og slikt tror jeg.. Dette går nok bra!

[jente08&jente2010<3]

hei.

ikke noen familie i nærheten her nei. så er nødt til å reise til en venninne idag, et annet sted her i hedmark. prøve å finne meg en leilighet der, og prøve å få tilbake vikariat eller noe sånn på gamlejobben min. regner med at det skal gå ok. men jeg gruer meg til dagen starter ja. tror det blir en tung dag.

aner ikke hva jeg har rett på, har vel ikke rett på noe før ungen kommer tror jeg. takk for svaret:) men er vel ikke stort å si egentlig...føler meg bare helt neddriti! var nesten redd for å legge det ut her, i tilfelle endel anonym skulle drite ut innlegget mitt..men måtte bare få det ut!

[Teltpluggen]

Tror du har rett på litt før h*n kommer også.. I og med du er gravid.. Men det finner du nok ut av:) Bra at du har en venninne du kan reise til da. Kjekt å ha noen rundt seg også egentlig.

[*1+1=2 små*]

dette hørtes ikke no særlig ut:(

 

Jeg er ca like gammel som deg(blir 22) og vet helt ærlig ikke hva jeg hadde gjort om min samboer bare hadde gått fra meg.

 

Ga han deg INGEN begrunnelse? Det virker jo litt rart dette..nesten litt sånn: WÆÆ jeg er redd ting...(men så kjenner jeg han ikke).

 

Jeg håper du er så sterk som du virker her, og dette klarer du helt sikkert!

 

Tror faktisk det er noe å få, men har du ikke vært/er du ikke student? Det hjelper jo litt!

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Hei Tonje

Ble så lei meg når jeg leste dette. Kan han ha fått panikk? synes det virker utrolig at han bare kan si stopp på den måten - dette må du spørre litt mer om.

 

Ellers vil jeg bare si at det er et eget forum for alenemødre her inne. Klikk deg inn der, for de har sikkert full oversikt over hva du har krav på å børe gjøre. Stor klem til deg- Du kommer til å klare det selv om det ikke føles slik i dag.

[Gjest Tutta, med baby nr to i magen!]

Først av alt: Jeg føler med deg, og skjønner veldig godt at du føler deg helt "nummen" (og redd)... Var i en ikke helt, men litt lignende situasjon da jeg fikk min første. Var 21, og var i et skrøpelig forhold gjennom hele svangerskapet. Prøvde å holde ut fordi jeg var livredd for å bli alene (samboeren drakk en del, og røykte også hasj). Hadde jo et håp om at han ville forandre seg etter fødselen, men det skjedde jo ikke da.. Da gutten var noen få måneder "kastst" jeg han ut. Jeg fikk det SÅ mye bedre etterpå! Og vi har etter hvert blitt "bestevenner"! Nå har jeg ny mann, og er i min 21. uke, og xen syns det er kjempestas!

 

Uansett: Har han plutselig fått panikk kanskje? Høres ikke ut som at han er så veldig voksen... Men du klarer deg helt fint (det er jeg helt sikker på!!) Det er fordeler og ilemper med alt, også det å være alenemor. Klart bedre å dele med noen, men ingen krise å være alene! Jeg ønsker deg kjempemasse lykke til videre, og hvem vet, kanskje han ombestemmer seg når han har "sovet litt på det"?

[Queen_of_the_road*2_gull]

Nei, så trist Tonje. Føler med deg. Og krysser alt som krysses kan for at ting skal ordne seg for deg kjapt.

Om du gir han litt tid og rom så kansje han forandrer mening. Mulig han bare har fått litt panikk for å bli familiefar.

 

Lykke til.

Mange varme klemmer!!

[Gjest]

Så utrolig trist å lese! føler veldig med deg og skjønner at du er redd for det ukjente. Men når vi mennesker opplever vonde ting så er det utrolig hvor sterke vi blir og hvordan vi klarer å leve videre. Man oppdager ukjente sterke sider ved seg selv.

 

Bra at du har en venninne å reise til da, men synes dere bør snakke sammen litt mer du og sambo, få vite hvorfor, det tror jeg er viktig for at deg at du vet for at du skal komme deg videre.

 

Lykke til!!!!!!!!!!!!

[Adriansmor med tulla]

Jeg har åsså hatt det sånn og det rare er at jeg er utrolig takknemlig nå i ettertid. Når min nå 7 år gamle sånn var 2 mnd hadde jeg og faren samlivsbrudd. Vi eide hus i sammen og alt måtte selges og jeg måtte flytte. Alt såg helt forferdelig ut hadde full jobb men datt helt ihop så jeg måtte sykmelde meg. Fant en leilighet å sakte men sikkert kravla meg opp og har vokst på de 3 årene jeg var alenemor.. måtte klare meg selv tørke tårene å rak i ryggen. Man klarer seg igjennom det mest utrolige og er ganske stolt av meg selv nå enda det var tunge år. Men traff da etter 3 år den mannen jeg er sammen med idag og barnefaren og jeg har delt omsorg på 7 åringen og han har 2 barn med en annen. Når jeg fikk forholde på avstand såg jeg at vi hadde det mye bedre hver for oss. Kan ikke han flytte ut så du får bo der.. er vel enklere for han å flytte viss ikke dere må selge. Men ring til komunene noen komuner har boliger for mødre men gråt og mas i telefonen at du er blitt kastet ut så skjer tingene litt fortere og snakk med nav tror du får svangerskapspenger ja. Det er trist når sånt skjer men dette klarer du det tar bare noen mnd før tåken letter=) og du er ung og har et helt liv med hærlige stunder .. lykke til du må gjerne sende pm viss jeg kan hjelpe med noe klem

[twoboys & a girl]

Det må ha kommet som en bombe, stakkars deg. Bra du har noen til å støtte deg nå.

Dette vil gjøre vondt en stund, men du vil bli sterkere av det etterhvert. Å være alenemor er ikke noe man ønsker, men i enkelte tilfeller kan det vise seg for å være det beste.

Har vært alene med min sønn, bortsett fra at det var mitt valg. Barnet var ønsket, brukte 4 år på å lage han, men ting ble ikke som planlagt... De årene jeg hadde alene, sitter nå i ettertid å savner de litt. Men det var veldig tungt i begynnelsen.

Kanskje faren fikk litt panikk, å kun trenger litt avstand?

Du og barnet ditt vil klare dere godt uansett:o)

Sender masse masse lykkeønskninger til deg og den lille.

[jente08&jente2010<3]

heisann:)

tusen takk for alle kjempekoselige svar:)

han har enda ikke begrunnet noe, han vil bare ut av forholdet.

jeg kan ikke tvinge noen til å elske meg. det er iallefall sikkert...

så jeg må gjøre det beste for meg og mini!

har fått noen brikker på plass idag, jeg skal for eksempel begynne i gamlejobben min igjen, kunne begynne allerede til helga, men var ikke lett å forklare situasjonen der nei. men heldigvis fins det utrolig mye flotte mennesker her i verden.

jeg prøver å finne meg et sted å bo. men det er ikke så lett..

men har noe på vent, så får vi se....

er begrenset hvor mye han råd til også...er økonomien som er vanskelig!

føler meg helt ødelagt nå, jeg går vel mer i en dvale...

jeg spurte han om han hadde fått panikk, oga at han skal bli far, men da fikk jeg beskjed om at det var et dumt spørsmål, ettersom han hadde en sønn på 5 fra før..så ja, det var kansje det...men man må jo kunne spør.

men jeg skal holde dere oppdatert, om hva som skal skje iallefall!

klem fra meg, til dere fantastiske damer på BIM:)

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

Hei!!

Jeg vet så utrolig godt hvor grusom situasjon du er i, jeg er like gammel som deg, og jeg ble selv "dumpet" tidlig i svangerskapet, vært mye frem og tilbake etter det, men nå er det helt over og ut.

Panikk, er vel grunnen for mange (også selvom han har et barn fra før)

Hvis det kan være til trøst, så er den første stunden den verste!

Du må vite at du skal klare deg økonomisk, prøv og jobb så lenge du kan, så jobber du deg opp til foreldrepenger i også

Inne på snart alenemor forumet er vi masse hyggelige folk i forskjellige situasjoner, så det er bare og stikke innom!!

 

Mange klemmer fra

 

 

[twoboys & a girl]

Så bra at du har fått deg jobb, litt lettere for deg.

Håper ting ordner seg helt for deg:o)

Masse masse lykkeønskninger!!!!!