blir gal snart av vennine med umulig sønn

[Gjest]

Vennina mi og jeg henger endel sammen, vi går begge hjemme med småttinger. Hun har en toåring som er verdens nydeligste når han gidder, men stort sett er det et helvete.

 

Vi prøver å hjelpe hverandre med å passe hverandres unger iblant. Jeg blir helt utslitt av gutten hennes. Hun lar ham få viljen sin i alt mulig, sånn som at han slipper å pusse tennene fordi han ikke vil osv.

 

Han slår og sparker folk, og blir helt satt ut når noen snakker hardt til ham. et enkelt "nei!" kan få ham til å hyle i timer...

 

Vennina mi sier hun er for sliten til å orke å være streng, men det blir jo bare verre og verre. Han er iferd med å bli en skikkelig drittunge, og det er veldig leit å se, for han er en ordentlig god gutt egentlig, han har ingen grenser bare.

 

Hvordan kan jeg si til vennina mi at hun må gjøre noe anerledes uten å såre henne? Det er hennes første, jeg har to, og jeg merker at hun føler veldig på det og ikke orker kritikk.

 

 

[Northernlights]

Ikke umulig han har ADHD, men er litt tidlig å teste han.

 

Mange mødre er utslitte av "sånne" barn, og føler seg skikkelig maktesløse.

Håper hun kan få ekstra hjelp med gutten. Høres utrolig slitsomt ut.

 

Mange mødre velger bort ting som sliter mer enn det er verdt...og det er ikke fordi de er dårlige mødre. Bare veldig oppgitt over å ha fått et krevende barn,som ikke alle andre har.

 

Been there...

[Adalis]

Gjør om storyen litt, og fortell henne det. Feks. "Ene venninnen min har problemer med søsteren sin, ungen til søsteren er helt tullete, og det er moren som ikke setter grenser for barnet sitt. Skjønner ikke hva hun tenker på, det er jo såå viktig med grenser, og barn blir trygge av det. Dessuten vil de lettere få venner, og de vil få det bedre om de vet forskjell på rett og galt, siden de da blir tryggere på seg selv, og sin oppførsel. Blablabla...." Kanskje det går? Eller gjør deg selv til synderen, si at feks. "Jeg er så grusomt sliten av at barna mine skal krangle om å pusse tenner/ikke slå andre+++, men vet at jeg bare MÅ sette grenser samme hvor sliten jeg er... Oppdragelsen skal jo ikke bli borte om jeg har lite energi, det er jo å gjør de en brjørnetjeneste.. Hvordan klarer du det?" Så må hun ihvertfall begynne å tenke etter, og om hun sier at hun ikke gidder å sette grenser i slike situasjoner, kan du jo virke veldig forbauset og spørre litt mer da a'la "tenker du ikke på hvordan det blir når han blir større?" og "tenker du ikke på at barn blir trygge av grenser?" osv. Da har du først satt deg selv i ett negativt lys, så hun ikke føler seg så mye værre enn deg. Jeg gjør ofte slik når jeg har problemer jeg føler jeg må ta opp med noen, når jeg er redd jeg vil såre de veldig.

[Gjest]

 

Han er ikke mer krevende enn unger flest, men problemet er at han er bortskjemt til tusen, og har ingen grenser.

 

Jeg var alenemor med første barnet mitt, og vet hvor slitsomt det er i perioder.

[Gjest]

Den vakke dum ) Takk!