Lei og trist - hvor er oppmerksomheten og gleden blitt av?

[Anonym bruker]

I dag har jeg 2 års bryllupsdag - på soverommet ligger ei skjønn jente på 8 måneder, vi holder på å bygge hus og jeg har fått meg en god og kjekk jobb...

 

Men jeg klarer ikke å føle meg fornøyd og glad. Tidligere har godt humør, smil og latter nærmest vært varemerke mitt. Jeg har stort sett alltid vært positiv og opptimistisk, og ingen problemer er uoverkommelige... Men nå.... så har jeg stort sett bare lyst til å grine! Jeg føler meg kald og avvisende, lei og skuffet!

 

Jeg ser på mannen min, som jeg har vært helt enormt forelsket i, og kjenner stortsett bare sinne og skuffelse. Han har ikke gjort noe galt - det handler nok mer om hva han ikke gjør. Før satt vi oppe hele natta og snakket om alt mulig. Nå ser han tv eller sover på sofaen. Når vi får fri for å fra ut med venner, har han aldri noen interesse av å prate eller være med meg.

 

I går var vi ute og feiret min bursdag sammen med gode venner. Hele kvelden tilbrakte han sammen med et vennepar. Og det er stort sett dama i det forholdet som det er interessant for han å prate med. Hun har visstnok vært veldig interessert i han før, uten at det har blitt noe. Ingen av de er typen til å være utro, så det er ikke det jeg er redd for. Jeg er bare skuffa over at jeg er så lite interessant for han. Resultatet blir også at jeg blir hard og avvisende, for inni meg er jeg rasende over at han ikke gidder å bry seg.

 

Sex har vi kanskje hatt 2 ganger etter at lillejenta kom.. hvis du kan kalle det sex da.. Han har problemer med at det går før tida, og det har jo ikke akkurat blitt bedre av at han gått uten "trening" nå i omtrent halvannet år.. Jeg var mye syk i graviditeten, så vi kunne i ha sex da..

 

Men hvis det var jeg som hadde en sånt problem, så ville jeg gjerne gjort litt ekstra for at den andre hadde det fint og fikk litt utbytte av "samkvemet" allikevel. Men neida, helst så er det bare rett på, uten noe som helst slags forspill. Før kunne han stryke og kose i evigheter, bre for å ha det kos. Da vi traff hverandre ventet vi faktisk med sex i over tre måneder... på hans initiativ.

 

Men nå... Tror han syns det er ganske slitsomme greier å måtte "varme" meg opp. Jeg har ALDRI sagt et kristisk ord til han om dette problemet hans, og virkelig prøvd på alle måter å støtte opp om han slik at han gjerne kan slappe mer av med det og det dermed gjerne blir bedre. Men ingenting nytter. Nå har jeg bestemt meg for å si ifra at hvis vi skal ha sex, så får han ta en eller annen pille. For så lenge han kommer et 2 sec, så blir det lite morro på meg av det opplegget!

 

Men... det er jo egentlig ikke sexen som er problemet her.. Men jeg savner mannen jeg giftet meg med. Og jeg savner meg selv. Jeg er blitt sur og bichete. Han er veldig lite selvstendig når det gjelder husarbeid, og jeg blir så såret over at han med så utrolig god samvittighet klarer å lempe alt over på meg. Hvorfor tar han ikke ansvar ? Jeg blir så bitter og sint og lei meg...

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver, tror nok det er hverdagen som er kommet hos dere også. Har du snakket med han om det? Noen sier at man til en viss grad har ansvaret selv for å være lykkelig, og ikke være prisgitt den andre for at du skal ha det bra. Forstår at du er skuffet, jeg er også det nå.. Har dessverre ikke så mange andre råd å gi, lurer litt selv på hvilke svar du vil få

[Anonym bruker]

Har lært èn ting, og det er at sexlivet ikke blir bedre av å ikke kommunisere. Du MÅ dele tankene dine med ham. For slik du beskriver samlivet deres nå, så er dere på vei utfor et stup. En dag er det for sent å snu.

 

Samlivsterapi er en veldig god ting.

 

Og dessuten så vil jeg bare si at godt humør smitter. Dersom du lover deg selv å være blid og imøtekommende i f.eks. en uke, så kan du se om dette påvirker humøret hans.

 

Men seriøst, det med sexen MÅ du ta opp med ham. Mimre litt over "gamle dager" hvor dere strøyk på hverandre. For selv om det går for fort for ham, så kan han jo kose med deg på annet vis synes jeg.

Det finnes mange fine øvelser for å forlenge samleiet, men mye avhenger av hans viljestyrke. F.eks. så holder min mann igjen orgasmen sin minst tre ganger før det går for ham.

[Anonym bruker]

kjenner meg veldig ijen i det du skriver ovenfor her ja:(

når det jelder sexen så sier han at han ikke gidder eller at han ikke gidder å dusje...d er jo veldig gøy å få slengt det i trynet den sjeldne gangen jeg spør, for han har tydeligvis ukke tenkt å spør noen gang... en gang da jeg skulle se hvor lang tid det gikk før han spørte om vi skulle ha sex ventet jeg i en måned, da spørte jeg for de det hadde gåt så lang tid! å han snakker ikke med meg når vi er ute med venner eller på byen... han hjelper nesten ikke til her hjemme og med vår 2 år gamle sønn, å når jeg nevner noen av tingene til ham blir han forbanna og sier at jeg maser formye om det og at jeg har ji sagt det samme til ham 1000 ganger før!!

men er det rart, når det ikke blir bedre, da må jeg jo si det igjen...

 

tril

[Anonym bruker]

Det er faktisk gjort undersøkelser som viser at parfohold og sex ikke blir det samme det 1. året etter en fødsel.

 

Om det er en "naturlig" instinkt som vi har med oss vet man jo ikke. Men det vil jo være ganske naturlig å tenke at naturen har innordnet oss slik at vi ikke skal ha et nytt barn så tidlig. Men at vi skal bruke den energien det går med på å die et barn på nettopp dette barnet.

 

Det siste er bare noen tanker som har slått meg.

Men jeg regner med at mange våkenetter også har sitt å si for begge parter (ref. Bichi

Det vil alltid være slitsomt for begge i parfoholdet, om det kun er kvinnen som står opp på natta, så vil mannen også få en avbrutt søvn. I tillegg til full jobb blir dette fryktelig slitsomt for et hvert menneske. Da er kanskje ikke sex og kos det første man tenker på. Man får jo også fryktelig kort lunte av å stå opp med et barn mange mange netter.

 

Tenker også på at når man har spedbarn blir det ganske mye slikt snakk, så da er det kanskje bra for begge parter å få noen andre å prate med om noe helt annet.

 

Da jeg hadde fått 1. barnet var jeg fryktelig opptatt av det samme som du.

Jeg hadde permisjon fra jobb og var hjemme med barnet. Når mannen min kom sliten fra jobb. Da vet du, da ville jeg prate og bli "underholdt" av han. Ville vite hvordan det var gått på jobb, hva slags sladder som var i omløp osv. Det gikk nok ikke så bra med oss i den perioden

 

Hvis det man som mor derimot blir deprimert må man ta kontakt med lege for å snakke om dette. Da er det mulig at mor går igjennom fødsels depresjon, og dette bør kanskje behandles.

 

Ellers så er det få samliv som er som tidligere etter man har fått barn. Men som regel blir det bedre etter første året.

Lykke til

[stavangermamma3]

Er det min mann du snakker om??

 

Kjenner med så alt for godt igjen i mye av det du sier.

Min mann er verdens beste, men han er noenganger dum som et brød.

Vi er ute med venner og alle de andre parene holder hender eller sitter i allefall sammen og gir hverandre oppmerksomhet. Min mann prater med alle andre og "glemmer" meg .

Hverdagene ser vi mest på tv om kveldene når mini er i seng, han tar sjelden insjativet til noe kos da, jeg må krype inntil ham om jeg vil ha kos.

Husarbeidet ligger for det meste på meg, men der har vi en avtale om at han skal gjøre det jeg ber ham om. Det fungerer ganske bra, er ikke så mye jeg spør om egentlig.

 

Sex er et tema for seg selv. Jeg vil gjerne ha sex ofte, daglig hadde passet med fint. Slik er ikke han, nå har vi sex kanskje en gang i uka, noe jeg synes er skuffende lite.

Har prøvd å prate med ham, vi er enige om at det er for lite, men det ser jo ikke ut til å hjelpe. Har foreslått at vi prøver å være litt mer spontane, legge oss tidligere eller rett og slett setta av tid til dette. Men det blir liksom aldri, og det ser ikke ut til å plage ham nevneverdig. Jeg er frustrert og savner sex med mannen min. Synes han er flott og vil være nær ham.

Det skal sies at han er flink til å kose med meg, ligge inntil meg og slikt, men det blir liksom bare med deg.

 

Skulle jo ikke handle om meg dette, men ble en utblåsning..

Kanskje vi i fellesskap kan finne en *kur* for dette her