Noen flere som ofte føler seg ensomme her??

[Anonym bruker]

Jeg gjør=(

Har verdens beste familie da,så har ikkeno med det å gjøre...Men kunne hatt et bedre liv utenfor.

Familien min bor ganske langt borte.

 

Har ei bestevenninne,som jeg er kjempeglad i=)Men hun har mange andre venner og,(som jeg selvfølgelig unner henne) Kunne ønske jeg og hadde det,for når det ikke har passet å møte hverandre på en stund,føler jeg meg ensom.begynner nesten å grine om hun ikke kan finne på noe en dag(ikke fordi jeg er sjalu på henne,men fordi jeg kjeder meg,og skulle ønske jeg hadde like stor omgangskrets,slik at jeg slapp å være så mye aleine.

 

Er veldig sjenert av meg,så har ikke lett for å få venner. Får vondt i magen og rødmer bare jeg snakker med ukjente.Redd for at folk ikke skal like meg,og at de føler jeg trenge meg på.

Er heller ikke typen som latteren sitter løst på,så mulig folk ser på meg som sur??selv om jeg ikke er det...

 

Er ikke barselgruppe her,eller andre gruppeting hvor man kan bli kjent med folk...

 

Flere som har det slik??

[Anonym bruker]

Hvorfor er du så avhengig av den ene venninnen din? Det kan ikke være så lett for henne heller. Jeg har en venninne som er ganske avhengig av meg. Føler meg nesten kvalt til tider.

Jeg har ikke så mange venner jeg heller, men velger å leve sosialt. Jeg tar intiativ til å snakke med de andre mødrene på lekeplassen, hilser på naboen og opprettholder kontakt med familien. I tillegg trener jeg. Hvorfor ikke komme seg ut av hjemmet? Meld deg inn i div. organisasjoner, ta et språkkurs eller ring en gammel skolevenninne.

 

Det er fælt å være ensom, men det er bare du som kan gjøre noe med det.

[Anonym bruker]

Kan vel skrive under på den.

 

Vet ikke om jeg føler meg ensom akkurat, men alene liksom.

 

Min familie bort også langt borte, og hans familie har vi noe begrenset kontakt med. Har kontakt og besøker de og sånn, men ikke noen av hans søsken som jeg har blitt "venninne" med.

 

Så her jeg bor nå har jeg kun noen overflatiske venner, ingen som jeg bare kan dra å besøke eller slå av en prat med. Alt må liksom avtales og inviteres - og det blir veldig sjelden siden ingen er nære venner av meg.

 

Jeg gråter ofte, kjeder meg, og blir trist over å se vennegjenger hygger seg sammen. Synes de er heldige, og har lyst til å si at de må vite å ta vare på hverandre, for det å stå utenfor er tøft.

Spør meg ofte hvorfor jeg ikke har venner???

Jeg har jo venner, med de bor så langt unna. Og da blir også kontakten mindre enn tidligere og vi også sklir mer og mer fra hverandre.

Føler meg skikkelig som Viggo Venneløs.

 

Er faktisk veldig vanskelig å få seg nære venner i voksen alder har jeg lært. Jeg, som du, har vanskelig for ta det første skrittet. Det å finne den første kontakten og være frampå. Når jeg først bare blir litt kjent med folk, er jeg åpen og snakkesalig.

 

Jeg har blitt med i en gruppe som du sier, men der også møtes vi bare overflatisk en sjelden gang. Har ikke hjulpet meg så langt, og jeg blir litt motløs.

Forutenom akkurat dette problemet, er jeg både ressurssterk og svært oppegående. Dessverre har bare dette problemet blitt enda mer tydelig for meg etter at jeg fikk barn. Tidligere kunne jeg og sambo finne på masse ting impuls, mye av det blir nå veldig begrenset. Han har likevel mulighet til å stikke en tur ut med knompiser, og jeg sitter igjen sjalu på hans venner. Vet jo at aldri vil noen ringe meg, slik at jeg kan få litt luft under vingene.... Ergo gror jeg enda mer fast til hus, hjem og barn.

 

Jeg blir sint og sur på meg selv for alt dette, men er nå så langt inne i denne sirkelen at jeg ikke har klart å bryte ut.

Håper jeg klarer det en dag. Jeg MÅ klare det. Jeg klarer ikke å leve et liv uten gode venner og sosiale happninger.

 

God klem fra

 

(ja, jeg vil ikke at alle skal lese om mitt "tragiske" privatliv, så jeg signerer ikke med nick)

[bareMariann]

Signerer på denne jeg...Vi er flokkdyr, det strider mot naturen å ikke ha venner.

 

Kjenner meg spesiellt igjen i uttalelsene: "Er faktisk veldig vanskelig å få seg nære venner i voksen alder..", og; "er nå så langt inne i denne sirkelen at jeg ikke har klart å bryte ut."

 

Gleder meg villt til å begynne i ny jobb til høsten. Regner ikke med å få noen nye nære venner akkurat, selv om det er noe jeg ønsker meg inderlig... Bedre med noen overfladisk bekjente enn ingen, hvertfall.

 

[Anonym bruker]

Hvor er dere fra da jenter? Kanskje noen bor i nærheten av hverandre og kunne møtes:-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i et du skriver.Flyttet langt vekk fra familie og venner da jeg traff kjæresten min.Tenkte at dette går bra.Han har ikke stor vennekrets fra før,og di få kameratene han har er single så får ikke dra hjelp av han.Vi er i tredveårene så di jeg har blitt kjent med har på en måte nok med sine,familie,venner,barn og jobb.Skjønner det,men det gjør det ikke no lettere for meg.Vet også det at hvis vi flytter til min hjemby så har jeg mine venninner og deres samboere så da hadde vi fått en stor vennekrets,men samboeren min vil ikke flytte herfra.Nesten så jeg vurderer å flytte selv,men ikke så lett når en har barn sammen.

[Mamma til gutt 05]

Hvor bor vi da jenter, kanskje vi kan treffes. Jeg er fra telemark nærmere bestemt Porsgrunn :-)

[Anonym bruker]

jeg kan med hånden på hjertet signere denne. at det slettes ikke er så lett å få nye venner som "voksen" selv er jeg i begynnelsen av tredve-tallet, og etter at jeg fikk barn ble mange av vennene mine borte. for det er nesten bare jeg som har barn i vår vennegjeng. og da er jeg ikke fullt så interessant lenger, da jeg ikke kan være fullt så impulsiv som tidligere! nå må det meste planlegges. og de er nok litt lei av å høre om lillegull selv om de synes det er stor stas de få gangene de ser han. men de ringer aldri og hører hvordan det går med han/oss...

 

så skulle gjerne truffet flere i samme situasjon som meg. bor forresten i akershus.

[Anonym bruker]

Bor i OL byen

[Anonym bruker]

Jeg er den "feige" anonyme (nr. tre fra toppen) og holder til på Nordvestlandet.

 

Så kjekt at vi er spredd utover det ganske laaaaange land ;=)

 

Kanskje vi heller burde starten en egen tråd for råd og motivasjon for å ta tak i eget liv. Gi oss selv pålagte oppgaver at vi må oppsøke forskjellige sosiale samlinger.....

Er jo i grunnen bare vi som kan gjøre noe med vår egen situasjon. Selv om det er vanskelig....