Sukk, det er bare til å innse det...

[Gjest]

Jeg er ikke, og kommer nok aldri til å bli, et babymenneske. Jeg har aldri vært noe særlig barnekjær generelt, men synes det er kjekt med barn når de er litt større, sånn 4-5 år og oppover, da virkelig koser jeg meg med dem. Vel, alle sa at det er noe annet med egne barn, og joda, jeg er helt enig i det, det er noe annet med egne barn. Har ikke noe problem med å ta meg av dem som babyer og smårollinger, det faller naturlig og jeg er kjemepglad i dem, ingen er mer viktig for meg enn dem, men fortsatt er det ikke noe jeg elsker. Småen er nå snart 4 uker og jeg elsker ham, men jeg liker virkelig ikke babytiden! Jeg prøvde å ha en kjempepositiv innstilling denne gangen, dette er siste babyen og vi skulle kose oss sånn og nyte tiden. Jadda... For tredje gang opplever jeg det samme, jeg er glad i babyen, men missliker situasjonen. Jeg synes det er slitsomt, kjedelig og frusterende å ha en liten baby, vist koser jeg meg med ham, susser på han, nyter lukten av ham, småprater med ham og får noen strålende smil i retur som smelter hjertet mitt helt, men Å som jeg gleder meg til han blir større! Den som bare kunne hoppet over det første året! Missunner dere som elsker babytiden, det må være en fin følelse.... Måtte bare få det ut, er jeg virkelig den eneste her som ikke eeeeeelsker å dikkedulle med babyer? Og som uproblematisk overlater hele permisjoen til pappaen? Nei, 1 år og oppover er en fin tid ;-)

[Veronica,Victor&Adelina<3]

Har hørt om andre som har det slik som deg, men om jeg skjønner det?? Nei:o)

 

Jeg elsker denne tiden jeg, kunne gjerne stoppet den opp i noen mndr..

Men vi er jo alle så forskjellige.

 

[Gjest]

Og jeg skjønner ikke de som nyter det, hehe... HVA er det du nyter da? Eller kanskje det bare er jeg som har veldig krevende babyer? Synes nå de er ganske normale da egentlig, men begynner jo å lure av og til.

[Gjest]

Joda, kan godt forstå hva du mener jeg elsker babyer og hvertfall snuppa når hun var baby.. Men dette året har vært det mest slitsomme året i mitt liv, jeg visste jo ikke hva jeg gikk til, trodde jeg skulle være i fin form og den samme gamle jenta etter en ukes tid men jeg der tok jeg jammen meg feil. Føler fortsatt ikke at jeg er i samme form som før fødselen og de første mnd var det bare slit synes jeg, var trøtt og skjelven konstant... Jenta er nå 15 mnd og jeg gleeedermeg til neste baby, men noen ganger så lurer jeg virkelig på om jeg skal orke en sånn graviditet og barseltid til.

[Veronica,Victor&Adelina<3]

Hehe:o)

 

Åå... Hvor skal jeg begynne?

jeg nyter å holde han inntil meg, når han sovner i fanget mitt, når han ser på meg med de uskyldige øynene sidne, jeg nyyyyter at han koser så mye JEG vil (snart blir det slutt på det, da han bestemmer), nyter å bade sammen med han, stelle han, lukten hans, å bare se på den lille kroppen som faktisk har sin egen personlighet, de små gryntenehan lager når han er missfornøyd med ett eller aent, at det er bare jeg som klarer å roe han ordentlig når han gråter osv osv...

 

Hehehe:o)

 

Tror nok du nyter noen av disse tingene du og?)

[Gjest]

Ja jeg elsker babyen altså, ikke missforstå! Og de to andre både nå og da de var babyer, ville aldri vært dem foruten, men jeg trives bare ikke med at de er så små og hjelpeløse. Synes sånn sett at det er enklere for hvert barn, han her er jo bare blitt føyset inn i familien liksom og det meste går på skinner egentlig (eneste er at han er ekstremt brelete og vil være oppå oss hele tiden på dagtid, nesten umulig å få ham til å sove i vognen så dermed okkuperer han jo en av oss voksne hele tiden da og den som ikke har ham må ta de to andre, så blir litt sliten av å nesten aldri få noen minutter i fred), men likevel, det er så mye, mye enklere når de blir litt større! :-)

[ღMaria har TO prinsesserღ]

trodde jeg var den eneste..jeg duller og snakker masse med jentene mine,men guuuuud som jeg gleder meg til de blir større..bare de blir 6-8mnd tror jeg hjelper mye,når de skjønner litt mer lissom..men gud som jeg elsker de,de er helrige hele tiden..jeg er ikke sliten og syns ikke det er slitsomt,men frustrerende..det er det..når de gråter og jeg ikke kan hjelpe,huff,stakkar små..

[Gjest]

Ja vist nyter jeg disse tingene! Men jeg nyter ikke å amme om natten, å aldri vite hvor lenge han vil sove om gangen, at han hele tiden må bæres eller holdes av en av oss, at det er vanskelig å gjøre noe med de større barna fordi småen er så ustabil, at vi ikke bare kan gi ham vanlig mat, legge ham på kvelden, kunne legge ham ned på gulvet (nytter ikke med to andre som løper rundt når han er så liten som nå), ikke kunne gå ut og være ute og kose oss hele familien (han vil ikke ligge i vognen) osv.

[Gjest]

Helt enig med deg, Alva =)

 

Har en tass på snart 6 mnd, og jeg gleder meg ærlig talt til han blir større... Kan kommunisere hva han ønsker, kan gå etc.

Elsker han selvsagt over alt annet (bortsett fra broren), men syns det er mye styr og stress i babytiden.

[Lilith]

Skjønner deg godt jeg, har det på samme måten selv. Synes alt er så mye enklere nå når gutten vår har bikket 4.

[Katja]

Alva

 

-hehe, høres ut som meg det der.

Etter at vi fikk nr 2, lå jeg og mannen min i senga og kikket på hverandre, og lurte på hvorfor i all verden vi frivillig hadde valgt å få en til, hehe.

Tuppa skrek og skrek, og både jeg og gubben var i grunn enige i at vi ikke var så veldig glad i henne. Høhø, høres helt forferdelig ut, men vi var så slitne at vi følte ikke at vi var glad i henne, vi syns bare hun var til bry.

Heldigvis gikk det fort over, og seff var vi glad i henne.

Men jeg liker heller ikke nattevåk og det å ikke ha en fast rytme på ting.

Så jeg er ikke en som nøyt babytiden, liker best når ungene er større.

 

Når jeg "låner" babyer av venninner, syns jeg det er kjempekos å bære på de og bysse på de, men jeg er likevell glad de ikke er mine. Syns det er deilig å gi de fra meg når de begynner å grine jeg, har ikke noe ønske om å ta de med meg hjem, hehe.

[Seriøst]

Dette er faktisk noe jeg trodde jeg omtrent var helt alene om å mene... Hver gang jeg sier at jeg gler meg til han blir større, så blir jeg bare sett på som om jeg ikke er helt god eller noe. Nå er minstemann 5 uker og eldste er 20 mnd, og jeg må si det er en stooor fordel når en kan legge ungen tidlig på kvelden... Jeg syns ikke det er fabelaktig å bare få såve et par timer i slengen på natten, eller ha en baby i armene hele dagen fordi han ikke vil ligge for seg selv. Og ikke liker jeg å føle meg så "bunden", å ikke få være for meg selv litt.. Nei, jeg er enig med deg, fra 1 år og oppover er kjempe flott, eller tilogmed kanskje fra 7-8 mnd.... :-)

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Uff, jeg har det litt motsatt, jeg. Dvs - storkoste meg i permisjonen min og kunne glatt tatt det ørten ganger til, men har også vært "heldig" med ei jente som er ekstremt enkel å forholde seg til. Sover mye, spiser greit og regelmessig og gråt så og si aldri.

 

Nå når hun er 2 dermot *phew*. Trasser med egne urealistiske ønsker/meninger og skal klare ALT selv. Blir helt svett jeg. Selvsagt er jeg ikke mindre glad i HENNE, men jeg trivdes bedre selv når hun sov og spiste, smilte og koste. Og jeg kunne jgøre nesten hva jeg ville - hun hang med på lasset. Og føler meg helt fæl når jeg tenker sånn, for jeg elsker henne jo ikke noe mindre, og det er jo ikke sånn at jeg mistrives i hennes selskap - men det er vel litt sånn du har det med spedbarnstiden? Ikke abre udelte gleder dette med barn :o/ Men gud så mye godt det er i alt sammen!

[Elise & Ella-Marie *250107* <3]

jeg har det faktisk sånn jeg oxo, føler meg slem som tenker sånn, men gleder meg til snuppa blir eldre, hu er 5 mnd gammel nå så begynner og skje litt ting, men gleder meg til det kommer enda mer respons og hu snakker selv og ja i det hele tatt.. men elsker det lille vidunderet mitt over alt på jord =)

[Honningmelon]

Jeg syns ikke noe om de tre første mnd, men det er kun fordi jeg har vært så stresset begge gangene. Utenom det koooooser jeg meg med babytiden! Jenta mi er nå 7,5 mnd, og det er jo bare så kos :-)

 

Er så godt å kjenne de små hendene ta tak i ansiktet mitt, mens hun dytter ansiktet sitt mot mitt, all spenningen i det første året med all utviklingen, og ikke minst den uskyldigheten en liten bebis er.

 

Nei, jeg kunne godt ønske tiden kunne gå litt saktere, jeg. Den går alt for fort...

[Monajenten]

Jeg har det på samme måten som deg, Alva.

Gleder meg til minsten blir et år og lærer seg å gå.

[Bettybu]

..Den allerbeste opplevelsen var når han begynte å "holde seg fast." De gode klemmene med 2 armer rundt halsen.... bare nyte at han klamrer seg fast.....

Han ble tatt med keisersnitt 6 uker for tidlig og lå på neo-avd den første tiden.. Hadde ikke den helt store lykkefølelsen.

Nå er han 2 år og 2 mnd. Begynner å få et brukbart språk og er bare DET sjarmtrollet.. Men Håper på å oppleve et spebarn en gang til...før jeg blir for gammel....