Håper du orker å ta deg tid til å lese dette og evtl gi meg ditt synspunkt :(

[EnJente_m_2Jenter]

Jeg fikk i aug 06 en liten jente, en datter ! Jeg og samboer bodde sammen og gledet oss til det nye livet. Alt var bra, men vi slet litt på sexfront osv. Iallefall så gikk tiden og februar kom, etter mye diskusjon og et livløst samboerforhold, valgte vi stille og rolig å gå fra hverandre. Største feilen i mitt liv iallefall.

 

Jeg savner barnefar så inderlig, men vet ikke hvor jeg skulle startet en gang om jeg skulle sagt noe. Han har et forhold nå, men slik jeg har forstått det er det ikke helt det store. Må legge til at vi er veldig unge, under 25 begge to. Jeg prøver noen ganger å hinte til ting, men virker ikke som han tar det i det hele tatt, eller er åpen for samtale rundt det å bli sammen igjen. Var vel mer eller mindre jeg som gikk. Har pratet med han på msn et par ganger og spurt om han kunne se for seg at det noen gang kunne bli oss igjen: det tviler jeg sterkt på sa han. Jeg vet med meg selv slik jeg kjenner han at han er en utrolig stolt person, han kunne funnet på å sagt det rett og slett for å ikke "gi noe" av seg selv til meg. Jeg har dessuten vært i et lite forhold underveis, men det har absolutt ikke gjort noe for meg, og på det tidspunkt jeg spurte han, var jeg i det forholdet på en måte. Ingen som vil si: ja jeg kunne tenkt meg det, når man vet den andre har en slags kjæreste.

 

Jeg tenker at så bra som vi hadde det, og så sjokkert alle ble da det ble slutt, når alt var såpass bra, men vi slet på sexfronten bare, så burde det vel gå an å finne tilbake. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg faktisk ikke kan si til han hva jeg føler. For jeg har en slags intuisjon om at jeg bare blir såret om jeg så gjør. Har en følelse av at han blankt vil avfeie meg. Jeg bare huff, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre !

 

Føler faktisk at jeg skylder han å la han være i fred. Var jeg som valgte å gå, så jeg vil liksom ikke lage det bråket for han. Vil ikke tvinge han til å si nei til å prøve. Elsker han så mye at jeg ikke vil at han skal måtte si nei til meg, da jeg vet hvor vondt det hadde vært for han + jeg hadde sikkert aldri klart å se han i øynene hver gang han hentet datteren vår osv. Hadde blitt utrolig rart for oss begge. Vil ikke at han skal måtte si nei til meg, føler det er stygt gjort av meg å i det hele tatt be han ta det valget. Dessuten så klarer jeg jo ikke å prate med han om dette, klarer ikke bringe det opp på banen, hadde ikke visst hvor jeg skulle startet. Hver gang jeg prater med han blir det bare snakk om når kl han skal hente snuppa, og når han kan levere osv. Er liksom egentlig ikke noe personlig prat inni der. Vi har aldri fått pratet ut om bruddet heller. Utrolig rart dette her.

 

Jeg er en familieperson, det eneste som betyr noe for meg er familien min, og den har jeg ikke lengre. Jeg ønsket meg tette barn, toppen 3 år imellom. Nå kan jeg ikke en gang se for meg at jeg noen gang skal finne noen, og om jeg gjør tar det jo tid å bli kjent, så skal man flytte sammen, så skal man bo sammen, SÅ eventuelt prøve å få barn etter noen år. Jeg føler jeg ikke har tid til det ! Jeg ønsker ikke at datteren min skal få søsken som er så mye yngre enn henne. Oppå det er det kun en person jeg vil ha, som jeg bare føler jeg antagelig aldri kan nå frem til igjen da jeg valgte å gå.

 

Føler at jeg går i en ring, og den ringen jeg allerhelst vil være i kommer jeg aldri inn i. Altså eksen min !

 

Da vi gikk fra hverandre ville ikke han, men jeg ville. Følte vi MÅTTE ha en endring. Så på mange måter er dette min skyld. Jeg bare aner ikke hva jeg skal gjøre. Huff jeg er så ufattelig trist...

 

Hovedpoenget er at dette er mannen jeg vil ha, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Mange sier: snakk med han, fortell han alt du har på hjertet. Jo det kunne jeg gjort, men jeg hadde nok grått så fælt at det bare hadde blitt rot, dessuten er jeg redd han hadde avfeid meg lenge før jeg fikk snakket ut. Jeg har ikke noen spesifikk grunn til å tro det, men jeg kan bare virkelig ikke se for meg at han kommer til å sitte der å høre. Jeg er vel utrolig redd for at han skal avfeie meg også sitter jeg der. Skuffelsen i å bli avfeid er større enn å ikke ta det opp. Jeg er rett og slett så redd for utslaget at jeg ikke tør si det til han, hva jeg føler og hva jeg vil.

 

Kunne skrevet et brev til han, men hvor skulle han tatt det derfra etterpå ? Skulle han svart via et brev liksom, for det er han absolutt ikke typen til. Han hadde også hatt problemer med å ringe å si: du jeg har lest brevet og svaret er nei. Poenget er at dette overhodet ikke er lett. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, men samtidig er jeg livredd for å la det gå for lang tid, og angre resten av livet på at jeg ikke prøvde.

 

Vet at det ikke er lett å gi råd i en slik sammenheng, men jeg trenger noen som er objektiv som kan si hva de tenker eller feks. ha noen råd eller meninger om hva jeg bør gjøre / hvor jeg bør starte.

 

Det er ingenting som er mer vondt i verden enn å ha latt det beste du hadde i livet gli ut av hendene, og i tillegg være ansvarlig for at det ble slutt. Iallefall var det jeg som gikk, følte ikke ting gikk som de var.

 

Jeg bare klarer ikke å finne en begynnelse på hvor jeg skal starte,eller om jeg kanskje ikke bør si noe i det hele tatt. Kanskje jeg skylder han det nå. Huff

 

[EnJente_m_2Jenter]

ingen ?

[Trulte76]

siden han har ei ny dame bør du kanskje la det ligge?

 

men blir det slutt..så hadde du kunne bare si at du savnet han og angrer..

[Mamma katt]

Hva med å skrive et brev til han som han kan lese mens du er til stede? Så får du sagt det du vil på en strukturert måte samtidig som det blir en samtale etterpå? Jeg ville ihvertfall latt han vite hvordan du har det, som du sier så kommer du jo bare til å angre dersom du ikke prøver!

 

Jeg fikk også en jente i august, og kan skrive under på at det ikke er lett å holde gløden oppe i et forhold med en liten baby! Alt det nye og lite søvn..Det sies jo at det tar ca. ett år før mors kropp er tilbake på det normale med hormoner ol. Du kan jo forsøke å poengtere dette for ham?

 

Lykke til uansett hva som skjer!

[Gjest]

Jeg synes du skal ta en prat med han jeg! Forklare han alt og håpe på det beste.. Alle sliter litt innimellom, man kan ikke ha det perfekt hele tiden vet du man må bare prøve å jobbe seg gjennom de litt hardere tidene. Det sises jo at de fleste samlivsbrudd skjer iløpet av det første året til det første barnet, tror faktisk det ligger noe i det også. Vi mammaer er slitne og jeg brukte hvertfall laaaaangt tid på å komme meg etter fødselen. Man har ikke så lyst på sex når man er trøtt, sliten, full av gulp, har pupper som lekker o.l. Men prøv å forklar han at hvis han fortsatt har litt følelser for deg så skylder han kanskje datteren sin å prøve å få det til å funke? det aller beste for barnet er jo å ha begge foreldrene under samme tak hvis det er en mulighet.. Det er vanskelig til tider, men det er verdt det for de gode stundene..

[EnJente_m_2Jenter]

Det med ny dame er en historie for seg selv, vi er fra oslo. Både barnefar og jeg bor her. Vi snakket om å dra på ferie sammen for datterens vår skyld, da spurte jeg han om ikke den nye kjæresten hadde hatt noe imot det, da sa han ganske brått og sint: nei det driter jeg i...

 

Vi har felles venner, og en god venn av oss begge som var på byen med barnefar sa at barnefar ikke ville møte kjæresten sin på byen enda hun var ute. Nå har hun reist til Trondheim for sommeren, der hun er fra. Hun kommer ikke tilbake før starten av september.

 

Han er i tillegg på facebook, men han vil ikke logge seg på har han sagt til venner, for da vil "dama" at han endrer til "in a relationship" noe han ikke vil...

 

Så det er mange grunner til at jeg ikke helt tror dette er det store. Når man spør om de er sammen sier han: tjaaa..du kan vel kanskje si det, men..

 

Han har ikke fortalt foreldre om henne, og har ikke introdusert datteren vår for henne. Dette vet jeg nemlig da vi har en klar avtale om å si ifra før noen nye møter henne.

 

Iallefall er det flere grunner til at jeg ikke tror forholdet er helt "stabilt" om man så kan si.

 

Når jeg leser mine egne innlegg får jeg eksen min til å høres barnslig ut ser jeg, men han er virkelig en utrolig ok fyr, som a l l e liker.

[Trulte76]

hørest ut som han ikke er så veldig interessert i dette forholdet..å da kommer det uansett ikke til å fungere i lengden.

 

Da synes jeg du skal følge de andre forslaga her

 

Kan jo være han ønsker deg tilbake, men han er for stolt til å innrømme det.

 

For visst du da sier det som det er..sånn som du har sagt til oss her inne..så er det ikke hans stolthet det går utover..da er det du om har "krypet " Tilbake visst du skjønner..å da blir det vel lettere for han å ta deg tilbake

 

Visst du skjønner hva jeg mener:)

 

Bare si ting som det er, så vet han hvordan du føler det for han iallefall..så får du se hva som skjer:)

 

Lykke til

 

 

 

[EnJente_m_2Jenter]

Takk for gode svar mami og katt.

 

Ja det er helt riktig det dere sier, vi slet enormt med at jeg var sliten. Jeg følte for å sove hele tiden, noe man absolutt ikke kan gjøre når man får et barn. Vi følte bare at vi var venner som bodde under samme tak. Tok meg ikke lang tid før jeg fant ut at dette var mannen i mitt liv og at gresset overhoooooodet ikke er grønnere på den andre siden.

 

Som glitterpus sa så er jo han i et slags forhold nå, og noen mener nok at jeg ikke bør forstyrre det i livet hans. Hva mener derer ?

 

Slik jeg ser det, har jeg ingenting å tape, desto lengre jeg venter, desto mer alvorlig kan evtl. forhold han har bli osv. Da blir det enda vanskligere å trenge gjennom med følelsene mine. Så sånn sett føler jeg at jeg egentlig bare bør kjøre på nå mens hun er borte for sommeren og jeg vet ting ikke er helt bra for hans del iallefall. Ting tyder iallefall på det.

 

En annen ting jeg har tenkt på er når skal jeg si dette ? Evtl. gi han et brev, sitte der mens han lese. Herregud jeg hadde følt meg dum tror jeg, men det må nok til. Ser for meg at han kommer for å hente datteren vår, også sier jeg: kan du komme inn litt, har noe du må se på. Så gir jeg han et brev. Det hadde vært veldig rart tror jeg, men uansett hvordan jeg gjør det blir det nok rart.

 

Mange vil nok også si at jeg ikke bør ha datteren her mens vi har samtalen, men på mange måter går det ikke annerledes. Vi bor 25 min med bil unna hverandre, og når jeg ikke har henne, så har han henne. Ikke føler jeg at jeg klarer å ringe han å be han komme hit alene heller.

 

Faktisk så kommer han hit om en time ca. uten datteren min, men jeg har ikke skrevet noe brev og ikke rekker jeg det heller. Muligheten for å prate med han er der nå, men jeg huff, føler virkelig ikke at jeg klarer. DET er problemet mitt. Aner ikke hvor jeg skulle startet en gang. Han skal bare hente bilen sin som står her, vi måtte byttelåne forrige dagen pga. barnesetet. Besafe er ikke så lett å om-montere

 

Iallefall klarer jeg ikke å si, kan du komme inn litt har noe jeg må si deg, hadde ikke visst hvor jeg skulle begynt. Huff jeg er sikkert tåpelig i deres øyne som ikke tør, grunnen er bare at jeg virkelig er redd for å føle meg mer nedbrutt etterpå enn jeg allerede gjør. Dersom jeg får et nei altså. Kan jo ikke forvente meg et svar heller: ja enig i det, la oss bli sammen sånn blir det jo bare ikke.

 

Føler meg tåpelig, virkelig ! Dette er ikke typisk meg, aldri opplevd at jeg er så forvirret og desorientert for ikke å si usikker rundt noe.

[Solitude]

Beklager men du får nok et annet svar fra meg en de du har fått før kansje ?

 

Du sier at samboerforholdet deres var livløst og at det var du som ønsket ut av forholdet. Hvorfor har du endret mening nå ? Hvorfor tror du at dere får løst problemene dere hadde, ting har nemlig en tendens til å dukke opp på overflaten igjen. Du sier at du angrer, men hva om du får han tilbake og ting blir akkurat som de var før bruddet og dere ikke finner veien ut av problemene? Blir du fornøyd å leve med han resten av livet da ?

 

Er det HAN du vil ha eller er du bare litt ensom og vil tilbake til tryggheten å ha noen å støtte deg til i hverdagen ? Tenk deg nøye om hvorfor du savner han så fælt, er det av de rette grunnene eller er det mer at du ikke vil være alene med ansvaret for datteren deres, og at du ønsker det mer for hennes skyld ?

 

Når det er sagt, så vil jeg fortelle at jeg valgte å gå ifra faren til min elste datter. Han var ikke enig i bruddet og maset på å prøve på nytt, det var fristende å gå tilbake til å være et par, men innerst inne viste jeg at jeg aldri kom til å bli lykkelig med den mannen. Og at det ville vært en tabbe å gå tilbake til han fordi det ville ikke vært for de riktige grunnene. Så jeg valgte å være alenemor en stund, og i begynnelsen så var det litt rart. Men det var også sååå deilig å kunne *puste ut*, hvis du skjønner. Fordi jeg stadig gik rundt og irriterte meg over den dusten, og nå var den irritasjonen borte vekk *he,he*

 

Ok, nå har du kansje tenkt deg litt om ? Og kommet fram til at det er virkelig kjærligheten som sier at du vil ha han tilbake ?

 

Syns du det er rett å snakke med han nå, når du VET at han allrede er i et forhold ? Bør du ikke respektere det forholdet og avvente til han eventuellt blir ledig på markedet igjen ? Det var tross alt du som valgte å avslutte forholdet. Så du må nok forberede deg at det er en mulighet for at han faktiskt har gått videre med livet sitt og ikke ønsker tilbake.

 

Men hvis du nå bestemmer deg for å snakke med han, så syns jeg du bør tenke nøye igjennom hva du skal si. Og ikke skrive et brev, ikke over tlf. Men snakke med han face to face. Prøv å holde tårene tilbake, selvom det blir vanskelig. Du vil ha han tilbake pga han ønsker det virkelig selv og ikke fordi du er så knust.

 

Selvom personlig så ville jeg ha respektert det forholdet som han allrede er i. Men vi er jo alle forskjellige så du kommer jo til å gjøre det

du føler er rett for deg.

 

Uansett hva du velger så ønsker jeg deg lykke til, det høres ut som at du må bare sette deg i tenkeboksen..

 

 

[EnJente_m_2Jenter]

Takk glitterpus, du kunne jo ikke vite hvordan forholdet hans var Jeg hadde aldri sagt noe om han hadde et supert forhold nei. Poenget er at jeg ikke kan vite 100% sikkert hvor alvorlig det er eller hva han føler, men er ting som tyder på at det ikke er helt det store iallefall. Og jeg er 100% ærlig med dere. Sier alt som det er. Føler at jeg kommer til å få et nei, men samtidig så vil jeg egentlig ikke gå å angre resten av livet på at jeg ikke en gang prøvde.

 

Vi har jo faktisk en datter sammen, det skal jo gå foran alt, med mindre vi virkelig ikke er glade i hverandre mer.

 

Det verste blir nok å se han hver gang han henter datteren vår og leverer henne. Jeg kommer til å føle meg utrolig rar da han vet jeg elsker han, og det blir nok ille for han også, som måtte avfeie meg. Huff føler bare hele saken er utrolig vanskelig rett og slett !

[Solitude]

Ja, han behandler jo den dama bra ???

 

Høres ut som han er litt umoden, men et forhold er et forhold. Og han bør nok avslutte det først før han går videre med deg HVIS det er det han ønsker.

 

 

[EnJente_m_2Jenter]

Takk for ærlig svar, jeg vil ha ærlige svar, så det er bare fint.

 

Ja jeg har spurt meg selv maaaaaaaaange ganger om dette du tar opp. Og sannheten er at jeg klarer meg enormt bra alene, så det er ikke det det går på. Det er nok kjærligheten det går på. Da jeg forlot han håpet jeg egentlig at han skulle innse hva han hadde, og prøve å kjempe oss tilbake, noe som ikke skjedde. Det er ganske vanskelig da vi snakker om verdens stolteste, person. Som aldri skal snakke om følelser - aldri !

 

Det er virkelig ikke lett, og som du sier så er han i et forhold ja, så jeg føler meg ikke lite dum sånn sett. Han klarer ikke å svare ja jeg er i et forhold når jeg spør, han sier: tjaaaa, du kan vel kanskje kalle det det det kanskje..

 

Veldig vanskelig for meg å vite hva som faktisk skjer i hodet hans nå. Eller om han er i et forhold han har det bra i. Om han bare sier sånn for å ikke såre meg, eller om han faktisk ikke ser det helt store i denne jenta.

 

Utrolig vanskelig situasjon ja ! Og problemet mitt er å få snakket med han, uten datteren vår. Det er så og si umulig å få til. For da må jeg faktisk be han komme hit eller møte meg et sted alene. Da skjønner han jo hele tegningen, og det blir enda verre for meg. Jeg vil gjerne være hjemme da jeg vet tårene kommer til å prøve seg. Dessuten så er det såpass privat at en cafe eller noe ikke hadde egnet seg. Han bor hjemme hos sine foreldre, så måtte blitt hos meg.

 

Nei jeg går bare i ring, kommer liksom ingen vei, tenker at jeg må si det veldig spontant en gang, for ved å planlegge det blir jeg jo nervevrak merker jeg.

[Mamma`n til Lukas & Milla]

Flott svar mami87;)

[Solitude]

Det høres mer og mer ut som at du kommer til å snakke med han. Så gjør det NÅ, fordi nå er han alene uten datteren deres og da får dere kansje litt fred for kunne snakke skikkelig sammen. Ikke vent til hun er tilstede, selvom hun er liten så er dette ikke noe hun bør høre på.

 

Selvom du får negativ respons fra han, så har du iallefall fått litt "closure" på den delen av livet ditt. Og det blir nok kansje litt flaut i begynnelsen hvis det ender slik, men da må man bare tenke: Shit au, men jeg ble ferdig med det iallefall. Og så kan du begynne å åpne tankene dine å finne en annen som vil dele sitt liv med deg.

 

Men then again, det kan være at han blir positiv til det hele....

 

Kan være at forholdet til den nye dama ikke er det store, fordi han egentlig ikke har kommet over deg. Men er for stolt til å krype til deg, siden du var så bestemt å gå ut av forholdet.

 

 

[EnJente_m_2Jenter]

Takk igjen ! Huff kanskje nå virkelig er min sjangse, altså nå når han kommer ?!!?!

 

Da blir det spontant, jeg trenger ikke gå å tenke på det så lenge, og gudene må vite når sjangsen byr seg neste gang ! Kanskje jeg skal gjøre det, må se det litt an hvordan han er når han kommer. Bare det å be han komme inn blir vanskelig. Og åpne hele samtalen blir enda verre. Må vel bare starte med noe som: du jeg har tenkt masse og jeg vet det kanskje ikke er riktig av meg å si det nå, da du på en måte er i et forhold, men jeg kan ikke vente og bare må få fortalt deg dette.

 

Tror kanskje jeg gjør det, men det er godt mulig jeg fryser når han er her !

[Solitude]

Ta det som det kommer, Høres ut som du allrede har begynnelsen klar. Så hvorfor ikke bare satse og bli ferdig med det, hvis du virkelig har bestemt deg for at dette er noe du må gjøre.

 

Om han blir negativ, Ja, da blir du knust en periode. Det blir sikkert ikke lett. Men bak hvert mørkt sky venter solen. Og da vet du ihvertfall for sikkert hvor du står og da kan det være lettere å bearbeide situasjonen en å gå rundt i evigheter og grue seg for noe.

 

Men HUSK ihvertfall at blir han positiv, så MÅ han behandle den andre jenta med respekt og avslutte demses forhold før dere går videre med noe. Ellers blir dette veldig feil føler jeg.

 

 

[EnJente_m_2Jenter]

Helt klart, og som jeg sa i et innlegg lengre oppe, så kommer jo ikke dette til å blomstre med en gang, selv om han var positiv.

 

Slik jeg tror det OM han skulle vært positiv, så måtte han alikevel fått tenkt på det, vi måtte gitt det tid. Jeg skal to uker på ferie, det skal han også, neste uke reiser begge. Så dersom, jeg gjentar dersom han skulle vært positivt innstilt til dette, hadde ting tatt tid. Er jo ikke bare å hoppe i armene til hverandre og se lykkens glade dager på vei.

 

Jeg er ikke naiv, så det skjønner jeg. Egentlig så aner jeg ikke hvordan ting skulle blitt om han var positiv. Det hadde nok blitt veldig rart også, i starten. Jeg ønsker ikke den andre jenta noe vondt, men han er faren til mitt barn, og da det bare er 3-4 mnd siden vi gikk fra hverandre, fikk fra et liv med hus, bil, hund og alt sammen, så føler jeg at jeg bare må gjøre dette.

 

Setter enormt pris på at du har tatt deg tid til å svare meg, for det er ikke lett å svare på slike innlegg, det vet jeg selv. Lover å komme med tilbakemelding til deg dersom jeg prater med han, blir nok over en pm, men føler du fortjener å vite.

[EnJente_m_2Jenter]

Da fikk jeg en sms:

 

"Da var jeg på vei:)"

 

merker nervene nå ja !

[Libido-]

Synes du skal fortelle han det slik som det er. Spørr om en ny tjangse. be han tenke på det en to ukes tid. Så kan han få tygge litt på det. Sier han nei da, la han være.

 

Lykke til

[Solitude]

Du gjør det du føler blir rett for deg

 

Høres ut som du har tenkt nøye igjennom dette allrede men måtte bare få ut noen tanker før du tok til motet.

 

Ikke lett å svare på sånne innlegg nei Føler at man må prøve få med inn alle vinklene slik at fornuften også blir med på avgjørelser. Ofte så tar følelsene overhånd så vi blir litt blinde på ting når man er midt opp i de.

 

Lykke til uansett hvordan ting går

[EnJente_m_2Jenter]

Noe jeg glemte å fortelle deg er at vi har en avtale om å møtes imorgen og være sammen med datteren vår sammen. Jeg kunne jo snakket med han da, men da er jo hun der igjen og vi er i offentligheten, nei det er bare dumt ! Sjangsen er her nå, den er spontan og akkurat som jeg egentlig vil ha den. Skal prøve alt jeg kan for å hoppe på denne muligheten nå, uten at jeg vet om jeg klarer, men prøve det skal jeg.

 

Om ting blir for rart, avlyses nok bare møtet imorgen. Det jeg er redd for, at forholdet mellom oss bare blir rart og til det verre for datteren vår. Vi har et utrolig bra forhold nå, men jeg må bare få pratet med han !

[EnJente_m_2Jenter]

Jepp enig i det, for han kan jo ikke sitte her og rope: JA dette vil jeg ! Sånn er det på film, men dette er ikke film !

 

Faktisk en kjempegod ide og kunne si til han: jeg vil egentlig ikke at du svarer så mye nå, ville bare lufte følelsene mine for deg, slik at du får tid til å tenke over dette. Nå har jeg sagt hva jeg føler og du har muligheten om du fortsatt føler noe for meg også. Skjønner at dette ikke går an å svare på sånn over sekunder, så synes vi begge skal ta oss tid å tenke nå som vi vet hvor landet ligger for min del.

 

Takk libido, den tror jeg var lur !

[Solitude]

Syns absoloutt du skal ha den samtalen uten at datteren deres er til stede, for det første så skjønner hun jo litt selvom hun er liten og kansje ikke snakker mye ennå. Og for det andre siden du er i tvil om du greier å holde tårene tilbake og bli skikkelig emosjonell så er det ikke noe jenta skal være vitne til.

 

Særlig nå siden det ikke er lenge siden hun opplevde at mamma og pappa ikker er sammen lenger.

 

Så om du tar det nå eller venter. Så hold datteren deres utanfor voksnes problemer...

 

 

[Solitude]

Jepp, lipido det var et godt råd

[Simselimsen]

Jeg synes du skal si det! Ellers kommer du til og gå rundt og tenke på det resten av livet (ikke så lenge kansje men..) Iallefall om han er negativ så får du iallefall vite det og det blir kansje lettere og gå videre selv om det er trist, og omm du får et positivt svar så er det så utrolig mye og vinne på det for dere alle!