Ville dere dødd for barna deres?

[Anonym bruker]

Om dere kunne redde barnets liv ved å dø selv?

 

Jeg hadde gjort det. Merkelig tanke, men jeg hadde bare syntes det hadde vært trist fordi jeg aldri kunne se barnet mitt igjen og barnet måtte vokse opp uten mamma. Bortsett fra det ville det vært helt greit for meg. Utrolig at man kan bli så glad i et annet menneske.

[prekæs]

Ja.

[Gjest Odyssey&Mikrovampyren]

Ja.

[RundLurt?]

Selvfølgelig

[Gjest]

Ikke i dag, spør igjen i morgen:p

[Cat.68]

ja uten tvil!!

[Tonje og Litjklompen <3]

Absolutt!

[Anonym bruker]

Ja

[M by M]

Ja, uten å tenke meg om hvis jeg visste hun ville leve og ha det bra. Utvilsomt og prisløst.

[Lektor Doppler med tillegg]

Her we go again. Nei ikke om det var snakk om ett av dem. Jeg mener det hadde vært uhyre egoistisk av meg å redde en unge og la de to andre sitte igjen uten mamma. Tror oppriktig at de hadde vært mer tjent med å ha meg i live enn med være tre søsken. Hadde det vært alle tre hadde det kanskje blitt en annen sak.

[Gjest]

Må nok si meg enig med Doppler her.....Men man kan jo ikke si helt sikkert, alt kommer nå ann på hvilken situasjon det er. Ingen kan nå si at de helt sikkert gjør det, før de er i den situasjonen. Mener jeg.

[Gjest]

Uten å blunke

[♡Maria18&Snuppa♡]

ja

[Vektemor]

Jeg kunne ikke levd med tanken på at hun måtte dø, for at jeg skulle få leve. Så ja, da måtte jeg dø.

[Eat sardines and die]

Hvis du har tre barn ville det vel tekninsk sett være tre barn som satt igjen uten mamma?

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja jeg er så egoistisk at jeg ville død selv! for jeg hadde aldri greid og leve uten han. så jeg hadde heller latt han sittet igjen med sorgen.

[Lilly 79]

Ja. Det hadde blitt leit for barna, men uansett, ja.

De kommer over det, i allefall den verste sorgen. Jeg kan tenke på faren min, og bare ha gode tanker. Det er mulig å få et fint liv selv om en forelder går bort. Og livet til barna, er viktigere enn mitt. De er morgendagen.

[KaMa]

Tåpelig spørsmål. Ingen kan si hva de gjør i gitte situasjoner før de står mitt oppi det. Men selvsagt tenker man at man ville gjort det.

Så lenge man bare har ett barn.

Men jeg tviler på at problemstillingen vil være videre aktuell for folk flest..

Hva med alle de som sitter igjen om man velger å dø? Er det ikke like vanskelig for deres foreldre å miste et barn som det er for dere?

[Gjest]

Selvfølgelig ville jeg ha gjort det. Hun betyr jo ALT for meg.

[nickoline og supermann]

ja

[♥Prinzessin♥]

Å la barnet sitt dø for at de andre barna skulle slippe å bli morløse, ser jeg på som ganske usannsynlig dersom situasjonen skulle oppstå.

 

For det første, så er den mest naturlige reaksjonen å ville gjøre alt for at barnet skulle få leve. Og hvorfor skulle man ikke det? Overlevelse er menneskets største instinkt, men barnas beste kommer så godt som alltid før vårt eget. Og fra naturens side er det jo akkurat slik det skal være. De eldre skal (bør) dø før de yngre.

 

Barn har andre omsorgspersoner i livet, og søsknene til det omkomne barnet ville nok stilt spørsmålstegn ved hvordan mor kunne sette seg selv høyere enn barnet (for selv om det var for de andre barnas skyld, valgte mor likevel å vurdere sitt eget liv som viktigere). For ikke å snakke om hvilke kvaler man selv ville hatt resten av livet ved å vite at man hadde tatt en sånn avgjørelse.

 

Når alt dette er sagt, tror jeg ikke at en sånn situasjon kommer til å skje med så mange. Instinktet ligger forankret i oss alle, og de aller aller fleste av oss vil føle det umiddelbare først - barnets liv - de andre barna som må leve uten mor, kommer i andre rekke. De er jo tross alt ikke i livsfare.

 

Jesus, dette ble langt.

[herethereandeverywhere<3]

dette er da en tåpelig og urealistisk tanke! Det er jo ikke slik at vi kan velge hvem som lever og dør, heldigvis!

For all del, jeg elsker alle mine barn så høyt at jeg føler jeg kunne gå i døden for dem, men dette er uansett en dødfødt problemstilling!

[Lektor Doppler med tillegg]

Hva med de kvalene til den ungen som i ettertid må leve med at mamma er død for at jeg lever. Hvordan kan det på noen måte bli enklere enn å vite at man har prioritert sitt eget liv? Og hva med de som lever igjen? vil ikke de klandre det søskenet som overlevde for å ha tatt deres mor?

 

Mulig jeg er superegoist, men jeg mener at jeg er den viktigste omsorgspersonen i mine barns liv. På ingen måte u-unnværlig men viktigst.

[Anonym bruker]

Kom med eksempler på situasjoner hvor dette kan bli en avgjørelse jeg må ta, så skal jeg vurdere å svare.

[Hoppetussa 25 og Ylva.]

JA,uten tvil!