Er såå lei av denne sorgen:o(

[Twintipp og himmelblå]

Noen dager føles det som den eter meg opp på innsiden, og det er få eller ingenting som gjøre meg glad, bortsett fra sønnen min, han er da mitt eneste lyspunkt! Vet det tar tid, men orker ikke disse bølgedalene.. Blir såå lei!!

Hadde et tuungt svangerskap, og akkurat når jeg rakk og komme meg noenlunde skjedde det at mamma fikk kreft!

Ønsker meg sårt en probemløs tilværelse slik livet var før..

 

Tankene som dreper meg er tanken på hvor fælt mamma hadde det! Hvordan hun må ha følt det når vi satt i sofaen her, og hun sa at nå var det nok siste gang hun var her hos meg! Eller ordrett: "Jenta mi, jeg tror ikke jeg klarer å komme meg hit noe mer, dette er nok siste gangen mamma er hos deg.. Med tårer i øynene som tittet rundt seg!

Tenker hele tiden på slike hendelser, om hvor fælt hun har hatt det..

Tenker på den tynne hånden som tok hånden min i sin, siste gang hun lå her... Og hva hun tenkte når jeg hentet Theodor sovende så hun kunne ligge å holde rundt han..

 

Også blir jeg forbanna, blir irritert for noe jeg ikke vet hva er...

 

Har masse gode øyeblikk også selvfølgelig, men nedturene er vanskelige.. Føler jeg ikke kan glede meg over ferien i morgen når jeg ikke kan ringe mamma og si at gullet har badet i sjøen osv. Blir lei meg når svigers ringer og ønsker oss god tur! Ringte nummeret til mamma istad, bare for å høre...

 

Føler jeg ikke kan si noe til de rundt meg, orker ikke at de skal bli enda mer lei seg fordi jeg har det vanskelig..

 

Gleder meg til dagene blir mer stabile og til en mer bekymringsløs hverdag!

 

Langt ble det, men godt var det!

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Uff... Har ikke ord...

 

Sender deg en kjempeklem

[Gjest]

Vil bare gi deg en klem... har ikke opplevd det samme som deg, aner ikke hvordan du har det eller hva jeg bør si... men tenkte at en klem funker alltid...;-)

 

*klemmer på deg*

[Monajenten]

Åååh Tonje, jeg får helt tårer i øynene av å lese dette.

 

Tid, dessverre....tid er nok det eneste som hjelper. Sorgen og savnet vil nok aldri forsvinne, men du vil etterhvert lære deg å leve med det.

 

Prater du med mammaen din? Forteller henne ting? Jeg er helt sikker på at hun sitter og ser med stolthet på sine to nydelige døtre, og barnebarn. Og hun blir nok glad når du forteller henne at Theodor har badet i sjøen, selv om du ikke kan ringe og fortelle det til henne.

 

Jeg vil bare gi deg en klem. Du er tøff og sterk, og du har mennesker rundt deg som støtter deg. Ikke hold det inne, det gjør det bare verre, og drar ut tiden for å få bearbeidet det skikkelig.

[Ædiggedædiggedumæhæ?]

Uff, nå måtte jeg gråte litt...

Sender deg en stor og god klem!

[silhah og emilie]

huff vet ikke hva jeg skal si, sender deg en stor klem

har tårer i øynene jeg nå

[Ædiggedædiggedumæhæ?]

Og eh.. Beklager fyllevaset mitt forleden dag=/

[Cat.68]

Uff jeg føler så med deg. Sorg er så vondt og vanskelig og det finnes heller ingen gjenveier igjennom den. Det er 1 skritt frem og to tilbake. Det er en ekstremt mager trøst, men dagene vil bli lysere etterhvert og de gode minnene vil lappe over for de mer vanskelige. Vil gi deg en god og varm klem, den trenger du nå.

[eva luna]

Føler med deg, synes du er sterk! Prøv å minnes de gode stundene dere hadde sammen og som hun hadde med barnebarnet sitt, tror hun er veldig glad for at hun fikk oppleve det. Vil egentlig bare gi deg en stor klem og håper at dagene snart blir bedre.

[Twintipp og himmelblå]

Jo, takk det hjelper med klemmer....

Ja, snakker med henne hver dag.. Skriver i mamma-boken hver dag og er på graven og prater med henne.

Vet det er vanlig, men føler jeg blir tullerusk innemellom! Sambo har gått seg en tur, jeg orker ikke prate med noen når disse rundene kommer..

Det er sikkert bedre i morgen, men det er vanskelig å stå der når "regnskuren" kommer, for en kan jo ikke gå noen vei.. Må jo bare stå der!

 

Tommage: Jeg lo godt av deg da, fikk frem smilet i meg ihvertfall:o)

 

Og takk for klemmene, er godt å få det ut av systemet!

[Twintipp og himmelblå]

Takk Cat..

 

Klem tilbake.

[Ella i farta]

Huff får virkelig vondt inni meg...har dette forholdet med min mor og, det gode og jeg kan bare tenke på hvordan det må føles å ikke kunne fortelle ting osv...ringer jo stadig for å dele bekymringer el fortelle trivielle hverdagsting. Urettferdig at dere får oppleve denne sorgen:( Har hatt mye tap og dødsfall i mine 21 år, men heldigvis aldri de menneskene jeg trenger for å leve...altså min helt nærmeste familie!

 

Kan trøste deg med det alle her sier og...at tiden vil hjelpe deg. Har selv hatt mange tunge dager siden gullet ble født med to dødsfall til nær familie, men tiden har virkelig gjort ting enklere..Kjenner godt igjen det du sier med at du virkelig ikke orker dette, er slitsomt:(

 

Sender deg bare en stor varm klem og synes det er flott at sønnen din gir deg glede i hverdagen, er desverre ikke alle som greier å føle det en gang:( det vil nok hjelpe deg mye gjennom dette...at du har han. Barn er fantastiske!

[Gjest]

Hei Tonje.

 

Vet ikke helt hva jeg skal si jeg, annet enn at jeg blir så uffattelig lei meg når jeg leser om hvor tungt du har det. Og miste sin mor, det må være virkelig tungt, helt forferdelig. Jeg fatter ikke hvordan du kommer deg igjenom dette en gang. Men uansett hvor vanskelig det er, så må du prøve og tenke på de fine stundene. Tenk på alt det gode hun fikk oppleve og alle de fine minnen hun tok med seg, og tenk så godt hun har det der hun er nå.

 

Jeg sender deg mange gode klemmer, og håper du snart føler deg litt bedre. Du fortjener så inderlig litt medgang nå, i tiden fremover. Og ikke glem at det er veldig viktig og ha noen og snakke med i denne tunge tiden!

 

Mange gode klemmer til deg og din familie.

[Gjest]

mange klemmer snuppa.. Jeg vet så altfor godt hvordan du har det.. Det blir litt bedre etter en stund, bare ikke tving deg selv til å være glad hvis du ikke er det, jeg har gjort det altfor mye (for å skåne alle rundt meg) å da får jeg det ekstra vondt når jeg er alene..

 

P.s. jeg ringer pappas mobil ofte,, dagdrømmer om at han plutselig skal svare sånn som han pleide..

[Twintipp og himmelblå]

Tusen hjertelig takk for fine ord.. Det betyr mye! Kom meg litt opp på høyden igjen nå.

Føler jeg har så mye inni meg som blir stagnert av denne sorgen til tider! Gleder meg til å komme dit hvor jeg kan se tilbake på gode minner og smile av de..

Som du sier leader, det er mye på hardisken som skal bearbeides, mye vonde inntrykk!

 

Men, som de sier, tiden leger alle sår... Gleder meg til det:o)

 

Og takk Gud for Theodor, min mentor i livet:o) Mitt solskinn!!

 

Takk igjen jenter, nok en gang....

 

Ønsker dere alle en fin sommer:o) Ta vare på hverandre..

 

Klem

[fleXibel]

Vet ikke helt hva jeg skal si.. men vil gi deg en stooor klem....

 

 

[Northernlights]

Sender en diger klem,jeg...

Tror du kanskje må snakke med noen i familien. Kanskje de føler det samme som deg, at de er redde for å snakke om henne fordi de er redde du skal bli mere lei deg også?

 

 

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Åååå, føler med deg.. Mistet min pappa da jeg var 18 år, og det var forferdelig...

 

Legg meg gjerne til på sn, hvis du vil snakke litt... [email protected]

 

Trøsteklem fra meg...

[yasmina]

Huff, er saa faelt aa lese om hvordan du har det. Jeg skjoenner godt at du maa ha det helt forferdelig.

 

Vi er dessverre der du beskriver naa, men det er ikke min mor, men min svoger, min 23 aar gamle soesters mann !!! Han har ogsaa kreft, uhelbredelig !

De har akkurat vaert her paa ferie, ungene gledet seg slik, men det ble ikke som forventet.

Han ble skikkelig daarlig og paa onsdag maatte de avlyse ferien og fly hjem igjen.

Han graat, vi graat og jeg er redd det var siste gang vi saa ham......

 

Jeg kjenner ogsaa veldig paa det om hvor faelt han har det. Jeg vet han er redd, at han sover lite om nettene baade pga smerte og redsel. Syns det er helt forferdelig aa ikke kunne troeste ham, hjelpe ham.

 

Jeg skjoenner godt du blir forbannet, det gjoer jeg ogsaa. Og jeg gruer meg til dagen kommer, til min soester blir alene. Hvordan skal vi kunne hjelpe henne ?

 

Huff, ble mye om oss dette her, men jeg skjoenner litt av hva du gaar igjenom, skjoenner godt tankene gangen din selv om dette "bare" er min svoger.

Men jeg velger aa tro og haape at tiden legger alle saar for hvis ikke ville det ikke vaert noen vits i aa forsette. Andre har klart det foer oss saa kan vi ogsaa klare det, du kan, min soester kan ogsaa !!!!!

 

Har tenkt mye paa dere denne tiden og kommer nok til aa gjoere det fremover ogsaa.

 

Hvis det hjelper deg aa faa det ut her inne syns jeg du skal forsette med det,er mye bedre det enn aa stenge det inne av hensyn til andre.

 

 

 

Sender en megastor klem din/deres vei !!!

 

Klem

 

 

[Nit@™]

Kan ikke fatte hvordan du har det. Savnet må være stort (

Vet om ei som laget "sitt sted" ute. Hun mistet en i nær familie veldig brått. Hun lagde atså sitt lille sted ute. En koselig krok med blomster vedkommende likte, litt pynt osv. Hver dag hun følte sorgen så tung gikk hun dit og snakket. Pratet om alt som hadde skjedd den dagen, de gledene og sorgene hun ville dele. Hun sa det var akkurat som om vedkommende var der. Det hjalp henne veldig. Om vinteren tente hun ofte lys på stede, sto der og snakket. Det hjalp henne veldig, for da var det liksom som om personen var der likevel og tok del i hverdagen hennes. Vet ikke om det kan være noe for deg men ville nevne det.

Stor klem til deg Tonje.

[chrisallic]

Uff vennen forstår at det er tungt.

Men det er viktig å tenke på alt det fine dere har hatt sammen og alle gode minnene.Tenke på at moren din har to flotte jenter som hun forgudet over alt på denne jord.Alt dere har gjort for henne og stillt opp for at hun skulle få en verdig slutt på livet.

Sorg er noe som er der og vil alltid være der,det er ikke bare til å knipse så er den borte.

Moren din sa selv at snakk til meg selv om jeg er borte,jeg er ikke der men hører dere.

Det er viktig å være forbanna,sint ,lei seg og gråte i den situasjonen du er i.Men etter hvert vil sorgen blekne litt og det går an å se litt mer positivt på ting(forstå meg rett).

Å være sint og lei seg er en naturlig ting og ikke noe til å gjemme for de rundt seg,tror at de vil synest at det er ok at du viser følelser slik at de kan trøste deg.

Du er sterk,og en kjempekjekk jente!

Trøsteklem fra chrisallic

 

[Gjest Odyssey&Mikrovampyren]

Hei Tonje..

 

Dette minner meg my om meg selv.. Min mor døde da jeg var 16 år gammel. Jeg var med henne hver dag fra hun ble syk, og i de påfølgende 8måneder var jeg den eneste som styrte og stelte for henne. Fortsatt nå, 4 år senere, tenker jeg "hvatenkte hun da" og"da" og hvor trist det må ha vært for henne.

Husker spesielt godt at den aller siste motoriske bevegelsen hun fikk til var å ta på meg kinnet med øynene helt våte, etter de hadde sagt hun ikke hadde noen fungerende hjerne.

Jeg snakker aldri om dette med noen for det er veldig trist for meg, men da jeg leste innlegget ditt forsto jeg deg veldig..

 

Håper alt går bra med deg, stor klem fra meg.. En som vet hvordan du har det.

[mamma mitt]

Hei Tonje

 

Nå sitter jeg her og gråter, dette var trist å lese. Håper du har sovet godt i natt og at det er litt lettere i dag:o)

 

Midt opp i alt var det godt du fikk en sjangse til å ta farvel. Mammaen din vokter nok over deg og dine samme hvor hun er nå. Kanskje sitter hun på en sky og titter stolt ned på deg og vesle Theodor.

Av og til er livet bare så alt for urettferdig, men heldigvis går det videre. Ja for det er også tungt å se at livet går videre, når en har mistet noen som står en veldig nær.

Det kunne vert deilig å stoppe tiden og sørge ferdig, men det hadde nok blitt for tungt for mange.

Det er nok en mening i at vi må fungere på et vis i hverdagen midt oppe i sorgen. Hadde ikke du hatt Theodor (som sikkert gir deg mye lyspunkter) ville nok sorgen vert enda tyngre. Det er nok ikke lett og "ta seg sammen" for å smile til Theodor, når en mest av alt har lyst til å legge seg ned å skrike høyt. Men jeg tror det er godt for deg.

Synes du skal snakke med de rundt deg jeg, kanskje har de lyst til å snakke med deg om mammaen din men det er ikke sikkert de tør. Hva så om du gråter så de ser, jeg er sikker på at de tåler det.

Så må du være flink og skrive til oss damer her inne, vi er her for deg;o)¨

 

Good trøste klem fra meg.

 

( du kjenner sikkert ikke nicket mitt, jeg er innom her nesten hver dag men ikke alltid jeg skriver noe.)