Rasende ettåringer

[KaMa]

Hva gjør man med rasende bleiebarn?

Selv mener jeg at alle mennesker innehar et rimelig stort register av følelser, hvor mange blir oppfattet som negative.

Jeg mener videre at små barn som fremdeles ikke har skjønt at raseri er noe negativt, må få lov til å få utløp for raseriet.

Så lenge de ikke skader andre, seg selv eller knuser ting.

Vel, her i huset praktiserer vi myk-hånd-på-kinnet når han slår, sammen med ord som "vi er god med hverandre, vi" eller andre banaliteter.

Uansett så tror jeg at barn er nødt til å lære å håndtere slike følelser også, og da uten å få en negativ respons.

Hva mener dere andre?

[prekæs]

Satt og tenkte på det tema selv tidligere i dag. Ser jo at tassen her virkelig begynner å vise personligheten sin. Stort sett den gladeste ungen jeg har sett, men kan bli rasende og kaste ting veggimellom. Har med de to eldste snakket mye om hva man gjør ute blant folk, og hva som tillates hjemme. Har tatt det opp fra de var temmelig små, og snakket om tenkte tilfeller som "hva om noen gjør slikt mot deg" eller "kanskje andre gjør slik, fordi ingen har tenkt å fortelle hva som er feil". Med han minste har vi trengt å skjerpe oss litt:) Det er så lett å skjemme han bort, men har vel innsett at hvis vi skal ha en unge som folk liker, så må vi nok begynne å si i fra eller handle i enkelte situasjoner. Et eksempel: Han kaster ting og skriker til vi henter det til han. Sånn kan vi ikke ha det, og i dag er første dagen ting ikke har blitt hentet. Understreker at jeg ikke snakker om ting som blir mistet, men som kastes utelukkende for at vi skal hente det. Kanskje du kjenner deg igjen? Det du sier med å håndtere følelser. Mener det ikke er vanlig akseptert å miste kontrollen ute blant folk. Spesielt ikke som større barn. (snakker om utskjelling av foreldre og andre voksne, hyling og bruk av bannord) Det å opptre "stuerent" når ett eller toåringen ligger å spreller og hyler etter vilja si ute blant folk er ikke bestandig lett, men tror vel at i lengden er man mest tjent meg å stå i mot mas.

[Gjest]

Vet du hva, Prekæs... Her har du virkelig fått med det meste å kan ikke annet enn å si meg enig med deg Lillegutt får raserianfall der han legger seg på golvet å hyler, men får han ikke oppmerksomhet går det over på en svopp (han er 1 1/2).

Og annen trass hyling så må han sitte på matta si på rommet, å da kommer han av seg selv, når han føler for det.....

[KaMa]

Kjenner ikke igjen akkurat den fiffige vrien med å kaste ting for å få det hentet, men de siste par mnd så har han vist en del temperamentn på andre måter.

Stort sett knyttet opp mot saker han ikke får lov til og ting han ikke får leke med. Mye grenseutprøving. Veldig ofte resulterer det i raseriutbrudd, hvor han kaster seg bakover eller ned på gulvet mens han omtrent fråder. Jeg tenker at dette i grunnen ikke er så unormalt, så lenge han ikke har lært å håndtere disse følelsene. Han må nesten få finne ut av det. Han får kos og klem om han vil det, men vi er konsekvente om vi først har sagt nei til noe.

Fremdeles venter jeg i spenning på butikkmareritt, og utbrudd i all offentlighet, men heldigvis har vi det fremdeles tilgode.

 

Jeg leste en tråd inne på småtroll 1-2 år, hvor noen fortalte at de sa nei med streng stemme, og det ble vurdert kjefting. Jeg mener det er uheldig, da resultatet vanskelig kan bli så mye annet enn undertrykking, eller hva?

[prekæs]

Jeg sier også nei, men det er tydligvis det morsomste ordet han vet om for tiden. Men han reagerer med gråt hvis jeg begynner å lage gråtelyder hvis han slår eller klyper. Vet ikke om det hjelper, men håper det. Ellers har jeg vært vitne til endel dårlig oppførsel blant mødre (helvetes drittunge til babyen bl.a.) som forklarer hvorfor de har endt opp med håpløse unger senere. Det der med korrekt barneoppdragelse er søren ikke lett, men trøster meg med at så lenge ungen er trygg og tilhetsfull i det store og hele, og jeg gjør og sier ting jeg mener er riktig, så går det mest sannsynlig bra.

[KaMa]

Merker man det egentlig om man har endt opp med en ordentlig drittunge?

 

Jeg tenker vel som så at de lærer av det vi gjør, (så gudene må vite hvor han lærte å slå i utgangspunktet..?) så derfor prøver jeg å ta slåingen med kos...

Nei, det er ikke like enkelt å vite hva man skal gjøre, men jeg vet selv at jeg blir bare hissig om noen snakker til meg på en hissig måte. Derfor prøver jeg å ikke fyre oppunder når han er frustrert. "Nei" bryr han seg fint lite om, men heemmmphmmm har han respekt for..

[prekæs]

Har tenkt mye på dette. Tror det viktigste er å ha overskudd til ikke å gi etter hvis jeg mener jeg gjør det rette. Gjelder kanskje mest med eldre unger. Min eldste (25 år) sa forresten til søstra (14 år) si her en dag " Vent til du blir 22, så skjønner du at mamma hadde rett. Hælle måne... tydelig at det gikk inn hos eldste i hvertfall.

[nickoline og supermann]

Her har vi en blanding av et konsekvent nei og myk hånd. .... kjempevanskelig når han legger seg ned og sparker i bena, men han må få lov til å få utløp for raseriet sitt..... så det er bare å la han ligge:) Vanskelig, men jeg tror og håper det er rett å ikke gi han hverken for mye eller lite oppmerksomhet for det!

[♥Prinzessin♥]

Jeg tror det er utrolig viktig å være tålmodig når barn har raserianfall, og ikke gå i den fella og bli rasende selv. Som du sier KaMa, de vet jo ikke at dette er "galt". Møter vi ungene med kjefting og smelling, lærer vi jo dem å gjøre akkurat det samme. Finn frem den store dyden tålmodighet, og dere skal se at ungen blir et fabelaktig menneske å leve sammen med til slutt. ;-) AMEN.

[prekæs]

Det å bli rasende selv er ingen løsning. Det å roe og trøste er vel det viktigste. Så lenge raserianfallet foran godtedisken ikke resulterer i godteri man i utgangspunktet sa nei til. Tror vel at ungene liker at foreldrene tar kontrollen, når de mister kontrollen selv. Det gjelder for store barn også. Trygt å vite at "spør jeg mamma (eller pappa) ordner de opp for meg"

[Anne-B.]

Jeg syns at alle mennesker må få utløp for raseriet sitt, men på en konstruktiv måte. Hos oss får man lov til å være sint og sur om det er berettiget, men det er ikke lov til å ødelegge ting eller gjøre slemme ting mot andre.

 

Også tror jeg at selv ettåringer føler på det at raseri ikke noe positivt, rent fysiologisk. Sosialt tror jeg de kun har en begrenset forståelse av det.