Tanker og erfaringer om tiden etter fødsel

[LRMG]

Hvordan blir egentlig livet etter fødselen?

 

Sliter litt med å få kabalen til å gå opp mht. jobb, hund og oppussing av hus før termin. Alle forteller meg at alt må være klart til babyen kommer, for etterpå kommer jeg ikke til å rekke noen ting. Alle maser om at jeg kommer til å være helt utkjørt, og at babyen vil ta all tiden min. Jeg kommer til å få helt sjokk, sier alle.

 

Og derfor blir jeg mer og mer stressa, når jeg ser at oppussingen ikke kommer til å bli ferdig i tide - det kommer til å være betongstøv over hele huset, frysern er ikke full av kanelboller og ferdiglagde middager, babyutstyr vil mangle, det vil være ting jeg må ta tak i etterhvert mht. jobb osv.

 

Og da lurer jeg: Tar en baby virkelig absolutt all tid og energi? Er det helt urealistisk å få lest litt jobbmail etterhvert, hvis jeg har LYST? Og å gå en god tur med bikkja, ta en generalopprydning og storvask, ordne i hagen osv. Hvis man tar det stykkevis og delt og får en normal unge uten sykdom og kolikk.

 

Jeg er vant til full jobb + ekstrajobb, ca 10 timer organisert trening hver uke, og mye kontakt med venner og familie. Burde jeg ikke da orke litt mer enn bare å skifte bleie og amme? Kommer jeg bare til å ha energi til å se på Oprah og til å surfe på BiM eller DiB?

 

Blir deprimert av alle som "psyker" meg ut med advarsler om hvor utmattet og overveldet jeg kommer til å bli, men jeg tør ikke si imot, for jeg har jo ikke barn fra før. Jeg blir skikkelig trist av tanken på at livet mitt ikke kommer til å ha plass for annet enn bleier og gulp.

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Det sier mange til meg også...du kommer ikke til å klare å få gjort noe etter babyen har kommet til verden vettu....Blir rimelig lei ja, snart tror jeg at jeg virkelig ikke vil få gjort noe etter hun er født....Men må vel bare si mot dem da og bevise at det går faktisk ann å leve selv om en har en baby:)

[Yrha]

Slenger meg på denne, for jeg er litt bekymret selv. Vært fint å hørt litt erfaringer.

Kan jo hende at vi ikke har LYST til å gjøre annet enn å se på Oprah og amme, men klarer ikke helt å forestille meg det heller..

[Hva skjer'a?♂]

Min erfaring fra sist er at det de sier er både riktig og galt:-) Det som gjør at det tar mye tid er at babyen fyller deg med tanker og emosjoner som er store og som tar krefter. Jeg opplevde at jeg kunne ligge våken selvom babyen sov bare for å se på henne...:-) Det oppslukte meg den første tiden, synes det var vanskelig å vite hva hun gråt for, hvordan jeg skulle gjøre legging osv....

Samtidig fikk jeg etter hvert gjort mange ting sammen med og i tillegg til babyen, leste for eksempel 1.avd juss hjemme, flyttet og pusset opp, trente, møtte venner og familie mer enn ellers, gikk mye turer, reiste litt og hadde mye mer tid til å dulle med kjæresten min:-)

Men datteren min var frisk og sov hele natten fra 3.mnd så jeg var bortskjemt med henne. Kanskje det blir helt annerledes for meg denne gangen:-) Jeg skal begynne å jobbe igjen etter 6 mnd, etter det skal jeg og mannen min være hjemme 50% hver.

[september troll på vei;)]

Fint innlegg dette;)

Jeg tenker som dere.. Kan det virkelig bli så utrolig altoppslukende. Tenk så forferdelig kjedelig vi blir å være sammen med da. Jeg ønsker virkelig å være en god mor, men jeg ønsker da også å fotsette å realisere meg selv også. Om sikkert mindre enn før, så iallefall sette av tid til å gjøre voksen ting.

Jeg tør heller ikke si imot lenger, for jeg blir usikker på om jeg er helt naiv og det blir helt vanvittig slitsomt. Jeg har begynt å snakke med mannen om dette, og prøver å forberede oss på at dette blir knalltøft. Han er innstilt på at det blir mye arbeid, men også at det blir kos.

 

Men jeg tror da virkelig at det har litt å si hva slags type man er også jeg.

Før jeg blei gravid tenkte jeg at disse damene som stryker seg på magen i alle sammenhenger ( privat som fest) og snakker om hvor knyttet det er til det o.s.v ustanselig ikke er kategorien for meg. Samtidig tenkte jeg; men jeg vet jo ikke...

Det viser seg heldigvis at jeg ikke har havnet i den kategorien heller fordi det ikke har vært naturlig, så noe kan vi da styre litt... eller?

[Karianne W]

Min erfaring fra sist er at man er sliten etter fødsel og vet at denne gangen skal jeg la meg selv være det... Ingen vits å stresse med alt med det samme. Tror verden må stoppe opp litt for mor og den lille babyen. Ikke så lenge, kanskje bare noen dager eller ei uke også kommer det helt an på hvilket barn man får....

 

Jeg studerte også sist gang men har ingen planer om å ta en eksamen når dette barnet er 1,5 mdn har lært fra sist.

 

Tror det er viktig å tenke at en fødsel er hardt og det å få et barn er en omstillingsprosess men jeg mener ikke at man skal glemme seg selv... Før var det jo 7 liggedager på sykehus og familie/venner kom hjem til en og gjorde rent, laget middag o.l. Det viktigste er vel kanskje å bare ta det som det kommer men om det blir helt vanvittig slitsomt kommer helt an på fødsel og barn. Tror jeg.....

[*RutIetutt*]

Det er nok veldig individuelt hvordan tiden etter fødselen blir...men for noen blir det nok ufattelig slitsomt....det var det for meg. Var ikke forberedt i det hele tatt om hvor tøff de første tre mnd kom til å bli. Hadde en slitsom fødsel som endte i hastesnitt, så det har jo litt å si - kroppen min funket liksom ikke helt den første tiden etterpå...

 

Tobias var i tillegg myyyyye våken - han sov i intervaller på ti min-et kvarter....så det sier seg selv at det ikke ble mye søvn på oss. Jeg hadde ikke nok melk til ham, så han var sulten hele tiden. Fikk feber fordi han gikk så mye ned i begynnelsen. Flaske ville han ikke ha:o( Jeg slet med veldig såre brystvorter og satt å gråt når jeg ammet fordi det gjorde så vondt. I tillegg var alt veldig nytt, og jeg følte meg helt amatør på bleieskifting og bading i begynnelsen...

 

Som sagt, det var sånn det var for MEG - jeg har ikke inntrykk av at det er sånn for alle, men stort sett er første babyen en veldig omstilling for de fleste - ingen som helt kan være forberedt på hvordan det blir og vanskelig å planlegge noe før en vet hvordan det blir for en.

 

Ingen som fortalte meg hvor tøff den første tiden etter fødsel var...alle fokuserte bare på den "fæle" fødselen....så det kan kanskje være litt greit å være forberedt på at den første tiden blir utrolig slitsom....så heller bli positivt overrasket om du skulle bli så heldig;o)

[Sognogfjord]

Altoppslukende er det nok, men på en positiv måte. Babyen blir jo førsteprioriteten i livet ditt. Men jeg synes jeg hadde mye tid til annet med førstemann. Sjokket til nr. 2 var MYE større (fordi det er dobbelt så mye arbeid - minst!). Nå sitter jeg her og venter på 3.mann, så veldig skremt er jeg jo ikke:-) Nei, permisjonen med nr 1. må bare nytes - syntes jeg hadde all verden av tid. I tillegg har barna en far, som vanligvis vil dele tid med barnet og da har du jo mulighet til å gjøre helt andre ting (så lenge du ikke venter nr.3...)!

[september troll på vei;)]

Ja alle har vel sine opplevelser av dette. Det høres koselig ut og jeg smilte av innlegget ditt sognogfjord. Du har ikke blitt veldig skremt nei;) Jeg har tenkt som følger. Det blir sikkert slitsomt. Fryktelig også til tider. Og får man ikke sove blir man jo gal. Men det må da bli fint å bli en liten gjeng også. Og som du sier; Barnet har jo en far, som heldigvis tar halve jobben.

Takk alle, nå er jeg mer positiv enn for 2 timer siden;)

[ramløsa- nok en gang]

"Fint å bli en liten gjeng", det synes jeg var bra sagt- blir glad av å tenke på det.

 

Har også endel tanker rundt det at ALT blir annerledes. Men ok, er i alle fall klar over det, og det er jo greit ikke å ha for høye forventninger om alt man skal klare.

[Tpop]

Når vi fikk førstemann så var det på vnteren og jeg var student. Han var en engel egentlig og ble født i slutten av nov. Fra han var en mnd gammel ca sov han i 4 timer og spiste og sov igjen i 4 timer. Så det vil si at jeg hadde goooood tid til å få gjort ting på Jeg har heller aldri vært så mye borte som det året gitt. Han var jo så grei på det. Vi hadde sengeliggetid i 23tiden så da var vi som regel borte da til det,hehe Første sommeren så malt vi hele låen, huset, stabburet, alle andre småbygninger. Han kunne sitte å pludre i vogna og se på gårdsplassen i to timer i strekk. En tålmodig fyr med andre ord. Når han var rundt 8mnd(den første sommeren) så jobbet jeg litt også og når høsten kom begynte jeg på skolen igjen og han var litt hos bestemødre og hjemme hos pappaen sin når han var hjemme:)

Synes ikke jeg fikk mindre tid til alt mulig nei.

MEN ikke alle bebiser er sånn da, men om vifår en som er litt mer aktiv nå så får vi allikevel tid til å gjøre litt. Vi skal begynne og pusse opp annenetasjen nå i sommer, og vi blir ikke ferdig før nesemann kommer. Vi får jo også to og ha med å gjøre så nå kommer vi definitivt til å få mindre tid, men ville bare si at ikke alle får det kjempetravelt og ikke tid til noe annet en bebisen.

[Yrha]

Interressant tråd, så jeg dytter den opp og håper på flere svar

[juli-mamma]

Tror dette kommer veldig an på hva slags baby du får, og hva slags form du selv er i. Sist gang var jeg en god del sammen med venninder den første tiden, gikk masse turer og følte jeg fikk mye tid til meg selv siden babyen min sov og sov. Men jeg var jo litt trøtt og litt utenfor meg selv pga mye amming på natten og et KS som måtte gro. Jeg var ikke direkte effektiv, men hadde en fin og rolig tid.

Tror det er viktig å ikke sette lista for høyt. Ta det litt som det kommer - det kan være det går helt fint å pusse opp innimellom, å trene noen dager i uka og å møte gode venner. Men ikke sett opp et skjema du skal følge, se det an slik at du slipper å bli stressa og skuffa fordi du ikke får til alt du kunne tenkt deg. Jeg lærte meg at så lenge jeg tar ting med ro og ikke stresser får man en harmonisk og rolig baby. I det man begynte å stresse merker babyen det og blir urolig.

[LRMG]

Takk for veldig oppmuntrende svar!

 

Nå har jeg jo ikke tenkt til å sette i gang med store prosjekter og legge ambisiøse planer - planlegging + baby hører visst ikke sammen...

 

Men jeg har lyst til å glede meg til tiden etter fødselen! - til alle de nye opplevelsene og erfaringene, og til å ha tid til å gjøre ting jeg ellers ikke gjør i hverdagen, som å ta med meg junior, bikkja, et pledd, mat og drikke og sette meg en koselig plass i skogen noen timer. Ordne opp litt i hagen. Få reparert den gardina som har irritert meg lenge. Lage en fin nettside. Dra på hytta og drive dank. Pusle litt med noen jobbprosjekter. Osv.

 

Så da er det godt å høre at ikke alle dager nødvendigvis er 100% fulle av bleier og amming og søvnløshet og utmattelse. Hvis jeg klarer å være på jobb kl. 8 hver dag nå 32 dager før termin, klarer å holde styr på oppussing av to bad, og være ute i skogen ca 10 timer i uka med bikkja, så kan jeg vel ikke bli i så dramatisk dårlig form etter babyen kommer heller?

 

Selvfølgelig skal man være forberedt på store endringer, men hvis man har en kjempenegativ og defensiv innstilling, ja så blir det jo gjerne akkurat slik! Det er vel som med alt annet her i verden at det mentale har mye å si? Så jeg bestemmer meg for at jeg og babyen skal kose oss og at permisjonstiden skal bli den beste tiden i mitt liv! Jippi!!!

[Anonym bruker]

Tror det kan være lurt å senke forventingene noe. Mest for din egen skyld, så du ikke går på en smell når barseltiden ikke blir som du forestilte deg. Det er en grunn til at omtrent alle med barn sier "du kan ikke forestille deg hvor mye arbeid dette er, eller hvor sliten du vil bli". Ofte ikke dumt å lytte til erfarne fjellfolk..

 

De første månedene skal babyen ha mat annenhver time, og sover ikke mer enn et par timer i strekk. I tillegg kommer skifting av 6-8 tissebleier pluss bæsjebleier. Kroppen er sliten etter fødsel og du får sjelden mer enn en time eller to sammenhengende søvn.

 

Har mange venninner som "til vanlig" er aktive frilansere med 20 jern i ilden, 10 timers arbeidsdag (minst!) og et hektisk sosialt liv. De forteller alle at det var et sjokk å se hvor lite man rakk å gjøre det første halvåret av permisjonen. Hadde sett for seg å fikse ting i hjemmet, møte venninner på cafe, lage en fin nettside, lese bøker, tilberede deilige middager osv. I stedet besto dagene av morgenstell, mating, stelling, så rakk du å smette i dusjen mens babyen sover, gråting, mating, stelling, bading og plutselig var klokka fem, mannen kommer hjem, du er skutt og ingenting er "gjort".

 

Selv har jeg senket forventningene kraftig i forhold til hva jeg tror jeg skal få gjort i permisjonen. Så tar jeg det heller som en positiv overraskelse om jeg er full av energi og likevel får fikset opp i ting. Tror det blir herlig å ha et år hjemme uansett :-) Vi kan glede oss!

[Anonym bruker]

Det er herlig å være hjemme og det er lurt å senke forventningene til seg selv og være glad for det man får gjort og at man får oppleve et mirakel med en liten baby som er en del av deg selv...

 

Det tror jeg, venter andre mann.

[Anonym bruker]

Mitt råd er: ikke ha så høye forventninger til deg selv. Ikke sett deg store mål, og planlegg at man skal få gjort mye. Ta tiden til hjelp, se ann formen etter fødselen, bli kjent med den nye babyen. Og ta ting derfra.

Jeg gikk på en kjempe smell sist gang. Ikke kom ammingen i gang ( noe alle tar som en selvfølge), baby hadde kolikk,ingen nattesøvn, mye besøk og så skulle jeg smile og være kjempe lykkelig samtidig.

Men, når startvanskene var over var alt bare kjempe deilig, men følte fremdeles ikke at jeg hadde mye tid nei.

Denne gang har jeg gitt beskjed om at vi gir beskjed når det er greit å komme på besøk, at vi ønsker å ha tid alene etter fødsel. Så tar vi det derfra!

[tripp-trapp-tresko-mamma:o)]

Fint råd juli-mamma. Jeg fant også ut at det egentlig er de tre første mnd. som er "tøffest". Det er da du skal bli kjent med barnet, rutiner skal innarbeides, kroppen skal tilbake til det normale og når ikke ammingen går på skinner kan det bli tøft til tider. Nå venter vi spent på nr.3 så vi har jo ikke tatt skrekken helt da! ;o)

[Ellen81]

Å få barn er jo en stor endring, men det er jo ikke slutten på livet. Tror de som kommer med slike råd om at man må være ferdig med alt til den lille kommer, mener godt - men vet ikke virkningen av de gode rådene sine.. Det er nok godt å være "ferdig" med alt, men hvis du blir gående på overtid, så kan jeg love deg at du kommer til å være taknemmlig for å ha noe annet å fylle dagene med, annet enn å vente på at ungen skal komme.

 

Tror det at hvis man møter det nye familiemedlemmet med åpent sinn og en positiv holdning, så tror jeg det løser mye. Det er ingen som har fasiten til hvordan ting blir, og godt er vel det. Vi lever tross alt i 2007 og vi bestemmer ting selv - hvordan du vil gjøre ting etter fødselen er det jo bare en selv som kan avgjøre.. eller hva?

 

Uansett - det ordner seg jo! Om det kanskje tar litt tid, så gjør det kanskje det da. Men det må vel være lov det også...!

[alva** fødeklar]

Fin tråd dette. Lurt å gjøre seg noen tanker om hva som venter en, selv om det ikke kan (og bør?) planlegges til den minste detalj. Ingen vet hva fremtiden bringer og det bør man ta høyde for.

 

Men jeg støtter tanken din om at en postiv innstilling hjelper veldig på dersom det stormer rundt en. Ingenting i verden kan ta fra meg mine forventninger og gleder knyttet til møtet med den lille som ligger og spreller inni magen min.

Jeg kjenner meg igjen i gleden over å ta med bikkja og ungen ut i skogen - det har vært den beste medisinen min mot det meste så langt i livet mitt. Hvorfor skulle man ikke kunne fortsette med det også etter en fødsel?! Da får heller oppvasken, klesvasken og middagen la vente litt på seg. Det gjelder å prioritere hva som er viktig og riktig for seg og sine.

Tror nok det kan være lurt å legge den praktiske timeplanen på hylla en stund og heller kjenne etter hva som virkelig betyr noe for deg og babyen der og da.

 

Jeg gleder meg hvertfall, men har også tider da usikkerheten smyger seg på. For jeg vet jo ikke hva som venter oss, men valget om personlig innstilling har jeg uansett!

 

[hønemor2005]

Oj oj oj, tenkte jeg da jeg leste innlegget ditt... Man bør nok lytte til erfarne fjellfolk, ja, som noen andre her sier. Selvfølgelig kommer det an på babyen, men jeg tror absolutt det er MEST VANLIG å være fullstendig utslitt i de første ukene etter fødselen, samt å ikke akkurat regne med å få sjekket jobbmailen noe særlig på noen måneder, nei...

 

Ta bare det med ammingen, for eksempel: Min førstemann spiste gjerne i minst 45 minutter pr pupp, og når du da legger til gulping og evt bleieskift (ofte bæsjes det mens man spiser...), kan hvert måltid lett ta bortimot et par timer. Så går det kanskje bare en time før den vil ha mat igjen - og det er slett ingen garanti for at det blir mye soving! Jeg hadde på forhånd forberedt meg på slitsomme våkenetter, men regnet i hvert fall med å få gjort litt på dagen - men min baby sov omtrent ingenting, med mindre hun ble holdt! Våknet med en gang man prøvde å legge henne ned. Sier seg selv at man ikke får gjort mye annet da.

 

Folk sa ofte til meg: Hvordan takler du nettene da, er det slitsomt? Og jeg tenkte, nei, på nettene får jeg da i hvert fall slappet av et par timer om gangen, det er dagene som er ille!!! Og jeg tror absolutt ikke min datter var spesielt krevende, dette var noe mange i barselgruppen opplevde. Svært få som hadde babyer som sov fornøyd mellom amming på dagtid... I tillegg kommer gjerne såre pupper, vonde sting, blødninger (i flere uker etter fødsel) osv... MEN DET ER VERDT DET!! Det er fantastisk, selv om de første ca 12 ukene var de desidert tøffeste i mitt liv. Du skal nok ikke satse på å få "gjort" så mye utenom, men vær fornøyd med deg selv om du f eks får til å ta deg en dusj innimellom. ;-) Spedbarnstida er til for at man skal senke både tempo og ambisjoner, tror nå jeg.

 

Håper ikke dette hørtes negativt ut - som sagt, alt er verdt det til slutt! Men jeg tror ikke det å være vant til to jobber pluss trening etc virkelig kan forberede deg på hva som skal skje, ho ho... Nyt det!!

[september troll på vei;)]

Jeg kommer med en tanke til jeg... Jeg leser det dere som har fått barn har skrevet, og forstår at vi førstegangs umulig kan forstå hva som venter oss, av oppturer og "nedturer". Det er det største i livet, og forbundet med vanvittig mange ukjente følelser. Men jeg tror; Til tross for alt dette, er det vikitig å reflektere litt rundt dette på forhånd og det er utrolig viktig at man er bevisst på at man skal fortsette å gjøre " god-ting". Da uten å legge planer for akkurat hva og når man skal gjøre det, men å huske seg selv og sin evt andre halvpart. Hvis ikke tror jeg man etterhvert mister noe i fellesskapet med den man lever med, og man mister noe av seg selv.

Men som blir sagt over her; Blås i klesvask og middager, ta det heller litt lettvint og vær sammen med kjæresten din eller gå en tur i skogen;)

[Sally&Tiny]

Hei dere,

 

Fødte for 14 dager siden jeg (nei, hører ikke hjemme her, måtte bare titte innom:-)

For min del er livet mitt foreløpig totalt forandret, selvom jeg ikke har en spesielt krevende sønn. Er sjeleglad for at det meste var klart før han kom til verden. Tror ikke det er til å komme utenom at det er en stor omveltning å få barn, både på godt og på vondt. Det er så utrolig mye som skal læres og det er så mye man bekymrer seg over. Har jeg nok mat til han?, hvorfor gråter han?, hva skal jeg gjøre for å få han til å sove i mer enn en time av gangen om natten? osv. Har normalt sett et aktivt liv, men mammasjokket og babyen min overskygger alt annet og vil nok gjøre det en god stund. I tillegg til dette kommer selvfølgelig nattevåk og søvnmangel, en kropp som har fått hard medfart, brystspreng, sting, ammetåke og barseltårer

De fleste av barselbesøkene er over (takk og pris) og det eneste jeg prøver å få "gjort" hver dag er å trille en liten tur. Jeg hadde nok aldri i verden bestått en eksamen eller maktet å pusse opp ...Ikke bare er det mye å gjøre, men man er nok i en helt annen modus. Om noen måneder vil jeg kanskje være mer klar for å gjøre ting jeg normalt sett gjør, men nå er det viktigere for meg å lære å være mamma og bli kjent med sønnen min enn å dra på kafe el dyrke interessene mine (og det forstår omverdenen) Tror det er viktig å tenke på hvor mye barnet gir deg og ikke alt du går glipp av. Ingenting slår når babyn ser på deg med de blå øynene sine eller når han nok engang tisser på pappan når han skal skifte bleie...

Og en ting til..ALL ÆRE til alenemødre