Jeg er så ufattelig trist og tom :'(

[så var vi 4]

Jeg fikk i aug 06 en liten jente, en datter ! Jeg og samboer bodde sammen og gledet oss til det nye livet. Alt var bra, men vi slet litt på sexfront osv. Iallefall så gikk tiden og februar kom, etter mye diskusjon og et livløst samboerforhold, valgte vi stille og rolig å gå fra hverandre. Største feilen i mitt liv iallefall.

 

Jeg sitter her alene hver kveld, har ingen som jeg kan dele ting med. Har ingen venner i nærheten da jeg har flyttet hjem til barndomsbygden hvor alle har flyttet bort. Jeg føler meg så vanvittig ensom bare. Tanken på at jenta mi aldri skal få ekte søsken er ufattelig tung for meg. At hun skal ha en stefar, bare tanken gjør meg kvalm faktisk.

 

Jeg savner barnefar, men vet ikke hvor jeg skulle startet en gang om jeg skulle sagt noe. Han har et forhold nå, men slik jeg har forstått det er det ikke helt det store. Må legge til at vi er veldig unge, under 25 begge to. Jeg prøver noen ganger å hinte til ting, men virker ikke som han tar det i det hele tatt, eller er åpen for samtale rundt det å bli sammen igjen. Var vel mer eller mindre jeg som gikk. Har pratet med han på msn et par ganger og spurt om han kunne se for seg at det noen gang kunne bli oss igjen: det tviler jeg sterkt på sa han.

 

Jeg tenker at så bra som vi hadde det, og så sjokkert alle ble da det ble slutt, når alt var såpass bra, men vi slet på sexfronten bare, så burde det vel gå an å finne tilbake. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg faktisk ikke kan si til han hva jeg føler. For jeg har en slags intuisjon om at jeg bare blir såret om jeg så gjør. Har en følelse av at han blankt vil avfeie meg. Jeg bare huff, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre !

 

Føler faktisk at jeg skylder han å la han være i fred. Var jeg som valgte å gå, så jeg vil liksom ikke lage det bråket for han. Vil ikke tvinge han til å si nei til å prøve. Elsker han så mye at jeg ikke vil at han skal måtte si nei til meg, da jeg vet hvor vondt det hadde vært for han + jeg hadde sikkert aldri klart å se han i øynene hver gang han hentet datteren vår osv. Hadde blitt utrolig rart for oss begge. Vil ikke at han skal måtte si nei til meg, føler det er stygt gjort av meg å i det hele tatt be han ta det valget.

 

Jeg er en familieperson, det eneste som betyr noe for meg er familien min, og den har jeg ikke lengre. Jeg ønsket meg tette barn, toppen 3 år imellom. Nå kan jeg ikke en gang se for meg at jeg noen gang skal finne noen, og om jeg gjør tar det jo tid å bli kjent, så skal man flytte sammen, så skal man bo sammen, SÅ eventuelt prøve å få barn etter noen år. Jeg føler jeg ikke har tid til det ! Jeg ønsker ikke at datteren min skal få søsken som er så mye yngre enn henne.

 

Jeg sitter alene hver dag, føler det eneste jeg gjør er å vaske, rydde, lage mat, brette klær, handle, gi grøt, vaske henne, bade henne, trille. Når dagen er omme sitter jeg litt her, så legger jeg meg. Så er det å stå opp til alt ovenfor !

 

Jeg er så sliten av å ikke vite hva som skjer med meg i fremtiden, jeg bare føler at jeg er til uten grunn. Ser liksom ikke helt det lyse i tilværelsen annet enn datteren min. Hun er SÅ nydelig ! Jeg har absolutt ikke selvmordstanker, bare for å få det avklart ! Jeg bare føler at jeg går i en ring, og den ringen jeg allerhelst vil være i kommer jeg aldri inn i. Altså eksen min !

 

Da vi gikk fra hverandre ville ikke han, men jeg ville. Følte vi MÅTTE ha en endring. Så på mange måter er dette min skyld. Jeg bare aner ikke hva jeg skal gjøre. Huff jeg er så ufattelig trist...

 

Anonym

[så var vi 4]

Etter ønske

[Lykkekløver]

Vet ikke helt hva du bør gjøre, vanskelig det her skjønner jeg.

Men, du kommer lengst med å være ærlig tror jeg.. Be om at dere treffes bare du og han og snakk ordentlig ut. Det er bare på den måten du får fred med deg selv. Du har nok en del ting du trenger å få sagt til han og du trenger å få høre hva han føler også.. Du kjenner jo ikke tankene hans.

Lykke til!

 

Stoooor klem til deg!

[yinyang]

Livet er opp og nedturer. Og ikke alltid som man hadde planlagt, det kan jeg skrive under på. Men man overlever det meste, og kommer styrket ut med erfaringer, og finner andre ting å glede seg over - etter hvert. Det er en prosess som kan ta tid, men vit at ting vil bli bedre, og forsøk for all del å dele tankene med noen. En venninne. Ett familiemedlem. En eller annen...

Tenk også på om kanskje det ikke var ment å være dere to for evig. Om dere skulle prøve på nytt igjen, kanskje det ikke funker likevel. Prøv heller å ta tak i din livssituasjon NÅ, og gjør det beste ut av den. Og ta tiden til hjelp.

Ikke stress med tanken på flere barn, gled deg over tulla du har nå, og nyt hennes barnedager og år...

Klem til deg, både her og på aleneforeldresiden

[AneB]

Har svart deg på aleneforeldre, jeg