Jeg er så ufattelig trist og tom :'(

[Anonym bruker]

Jeg fikk i aug 06 en liten jente, en datter ! Jeg og samboer bodde sammen og gledet oss til det nye livet. Alt var bra, men vi slet litt på sexfront osv. Iallefall så gikk tiden og februar kom, etter mye diskusjon og et livløst samboerforhold, valgte vi stille og rolig å gå fra hverandre. Største feilen i mitt liv iallefall.

 

Jeg sitter her alene hver kveld, har ingen som jeg kan dele ting med. Har ingen venner i nærheten da jeg har flyttet hjem til barndomsbygden hvor alle har flyttet bort. Jeg føler meg så vanvittig ensom bare. Tanken på at jenta mi aldri skal få ekte søsken er ufattelig tung for meg. At hun skal ha en stefar, bare tanken gjør meg kvalm faktisk.

 

Jeg savner barnefar, men vet ikke hvor jeg skulle startet en gang om jeg skulle sagt noe. Han har et forhold nå, men slik jeg har forstått det er det ikke helt det store. Må legge til at vi er veldig unge, under 25 begge to. Jeg prøver noen ganger å hinte til ting, men virker ikke som han tar det i det hele tatt, eller er åpen for samtale rundt det å bli sammen igjen. Var vel mer eller mindre jeg som gikk. Har pratet med han på msn et par ganger og spurt om han kunne se for seg at det noen gang kunne bli oss igjen: det tviler jeg sterkt på sa han.

 

Jeg tenker at så bra som vi hadde det, og så sjokkert alle ble da det ble slutt, når alt var såpass bra, men vi slet på sexfronten bare, så burde det vel gå an å finne tilbake. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg faktisk ikke kan si til han hva jeg føler. For jeg har en slags intuisjon om at jeg bare blir såret om jeg så gjør. Har en følelse av at han blankt vil avfeie meg. Jeg bare huff, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre !

 

Føler faktisk at jeg skylder han å la han være i fred. Var jeg som valgte å gå, så jeg vil liksom ikke lage det bråket for han. Vil ikke tvinge han til å si nei til å prøve. Elsker han så mye at jeg ikke vil at han skal måtte si nei til meg, da jeg vet hvor vondt det hadde vært for han + jeg hadde sikkert aldri klart å se han i øynene hver gang han hentet datteren vår osv. Hadde blitt utrolig rart for oss begge. Vil ikke at han skal måtte si nei til meg, føler det er stygt gjort av meg å i det hele tatt be han ta det valget.

 

Jeg er en familieperson, det eneste som betyr noe for meg er familien min, og den har jeg ikke lengre. Jeg ønsket meg tette barn, toppen 3 år imellom. Nå kan jeg ikke en gang se for meg at jeg noen gang skal finne noen, og om jeg gjør tar det jo tid å bli kjent, så skal man flytte sammen, så skal man bo sammen, SÅ eventuelt prøve å få barn etter noen år. Jeg føler jeg ikke har tid til det ! Jeg ønsker ikke at datteren min skal få søsken som er så mye yngre enn henne.

 

Jeg sitter alene hver dag, føler det eneste jeg gjør er å vaske, rydde, lage mat, brette klær, handle, gi grøt, vaske henne, bade henne, trille. Når dagen er omme sitter jeg litt her, så legger jeg meg. Så er det å stå opp til alt ovenfor !

 

Jeg er så sliten av å ikke vite hva som skjer med meg i fremtiden, jeg bare føler at jeg er til uten grunn. Ser liksom ikke helt det lyse i tilværelsen annet enn datteren min. Hun er SÅ nydelig ! Jeg har absolutt ikke selvmordstanker, bare for å få det avklart ! Jeg bare føler at jeg går i en ring, og den ringen jeg allerhelst vil være i kommer jeg aldri inn i. Altså eksen min !

 

Da vi gikk fra hverandre ville ikke han, men jeg ville. Følte vi MÅTTE ha en endring. Så på mange måter er dette min skyld. Jeg bare aner ikke hva jeg skal gjøre. Huff jeg er så ufattelig trist...

 

[Anonym bruker]

Kan noen legge ut dette for meg på skravlesiden ? Bruk min første overskrift som overskrift der også er du snill. På forhånd takk

[så var vi 4]

Jeg kan gjøre det

[Anonym bruker]

tusen takk, huff jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, igjen takk

[så var vi 4]

nei det er ikke greit å ha kjærlighetssorg, men jeg har dessverre ingen råd å gi, men en god klem

 

 

*klem*

[AneB]

Du høres ut som meg for noen mndr siden.

 

Det er utrolig tungt å bryte et så negativt tankemønster, og komme på bedre og mer positive veier.

 

Det første jeg måtte gjøre var å se at jeg faktisk greide meg veldig fint uten han. Du og jenta di -dere to er en familie!!

Jeg så også for meg hvordan jeg skulle ha det i fremtiden, men sånn ble det jo ikke i det hele tatt!

Nå har jeg lært meg å tenke at dette er det livet jeg har fått, og jeg er den eneste som kan leve det riktig. Datteren min fortjener en mamma som er tilstede, som er positiv og som har overskudd til å ta seg av henne. Jeg sier IKKE at du ikke er det, men forteller hvordan jeg hadde det.

Enhver er sin egen lykkes smed, tenker jeg. Det kommer ingen dansende inn i livet ditt og gjør det bra for deg. Du må gjøre det sjøl, kjære deg!

 

Foreslår at du forteller eksen din hvordan du har det, kan jo hende han har avvist forslaget før fordi han er redd for å bli såret av deg igjen?

Før du har gjort det kan du jo ikke begynne å håpe på at det skal ordne seg, eller slutte å håpe på det.

Er viktig med avklaring syns i alle fall jeg.

 

Kanskje du burde kontakte en psykolog eller noen som kan hjelpe deg til å bryte den negative tenkingen din, og få deg ut av den vonde sirkelen du er i nå.

 

Jeg har det i alle fall utrolig bra nå, nyter hver dag med snuppa mi, og trives med meg selv uten eksen

 

Ønsker deg lykke, lykke til.

Send meg gjerne en PM om du vil

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar. Jeg skjønner at tankegangen min ser negativ ut, det er den jo også, men jeg vil heller kalle det at jeg er midt oppi alt og ikke helt er kommet til et sted hvor det er naturlig å se fremover. Jeg kan se alt det fine i livet og familie osv. så ting er ikke så ille sånn sett. Jeg elsker snuppa mi og koser meg masse med henne, sørger for å ha det best mulig sammen, alikevel føler jeg meg SÅ alene når jeg er alene. Når jeg legger meg, når jeg sitter her feks. Jeg har vel lenge angret på bruddet, men klarer ikke en gang fortelle mine egne venninner om det, for jeg orker rett og slett ikke at noen skal vite om det. Har ikke noe med stolthet å gjøre heller, men mer at jeg virkelig tror det er døfødt at det noengang kan bli oss igjen, på den måten ser jeg ingen vits i å fortelle det. Jeg føler det bare lager problemer. Vil ikke at noen skal synes synd i meg, vil ikke at noen skal gå å tenke at jeg ikke har det bra eller at jeg aldri fikk det bra osv.

 

Og jeg elsker han så...det er det vondeste.

[Anonym bruker]

Jeg får litt inntrykk av at det som plager deg mest er ensomheten?? Og da griper man til det trygge man hadde - eksen. Jeg var også i et forhold hvor sexen ikke funket.. han ville rett og slett aldri og da jeg ble gravid så skjedde det fordi han skulle "bevise" for meg at han kunne. Med oss ville det aldri ha fungert fordi sexen ikke fungerte.

 

Jeg tror at det viktigste du kan gjøre er å prøve å komme deg litt mer ut og sosialiser. Barselgruppe? Trilleturer??

 

Det er ingen grunn til å tro at du ikke skal møte noen eller at du ikke skal kunne få flere barn. Om om du gjerne vil ha to tette så kan du jo alltids dra til Danmark

 

Det jeg prøver å si er at du har alle valg åpne for deg og som du sa så er du jo ung fortsatt. Og dere er jo allerede en familie Gjør som meg, på inngangsdøren min står det "her bor familien ..."

[Anonym bruker]

Hei igjen, jeg er hi, nei ensomheten er ikke det som plager meg mest, klart det ikke er gøy å være så mye alene, men det er ikke det som er problemet. Jeg har jo venner og familie rundt meg, så er ikke det det går på.

 

Det er kun det at jeg virkelig nå som jeg har mistet det - innser hva jeg har mistet ! Jeg er utrolig lei meg for det, og det er ganske alvorlig når to mennesker med barn går fra hverandre. Er så mange konsekvenser at man ikke en gang skjønner det før om mange år tror jeg. Vet ikke hva jeg skal si eller tenke jeg. Føler meg iallefall bare tom.