Jeg HATER sambo!!!!!! (håper dere har tid å lese)

[Anonym bruker]

jeg vasker, rydder, koker mat å har lillegull hver dag. Han er nå 2,5 mnd å sambo har ALDRI stått opp med han om morgenen, enda gullet faktisk sover til 10-11 tiden. Han jobber bare anenhver uke. å de ukene han har jobb har han hjemmevakt. (hvis han ikke har tur da) synes det eneste han gjør hjemme er å spise, sove, dusje å se tv. (av å til kan han få et sjokk å koke mat). vi har enda ikke fått oppvaskmarskinen vår. å det er bare jeg som vasker koppene. alt han gjør er å rote. verken vasker klærne sine eller bretter dem selv. det gjørt jeg. hjelper meg aldri med husvasken heller. jeg er trøtt sliten å bekkenet mitt er ikke helt bra etter fødselen. har ikke følelse i noen deler av det. å det sliter no voldsommt på meg, siden det verker sånn. er så plaget at jeg nesten ikke klarer å løfte gullet mitt.

 

han sitter voken halle natta (til 4-5 tiden) å sover halle dagen. å om ettermiddagen.

 

Når jeg sier ifra til han, ender det opp med en STOR krangel, å der han drar sin vei. han sier at vi kan bytte. jeg kan begynne å jobbe å han kan være hjemme. Da jeg var gravid hjalp han heller ikke noe til. men nå har jeg jo et barn å ta meg av. å trenger mer hjelp.

 

Hva skal jeg gjøre? blir så fortvila å lei meg. Han er jo så snill med meg ellers. å vi elsker hverandre. Han gir meg komplemang hele tiden. å er ellers en VELDIG god far.

 

Håper noen har råd å komme med.

 

Hilsen en frustrert anonym:(

 

ps. kan noen legge dette ut på skravle for meg?

[Anonym bruker]

Bytt med han da! Kanskje det går opp for han hvilken lat sofagris han er!

[Gjest]

Jeg synes du skal slutte å klage på samboeren din, han har jo massevis av positive sider. Jeg råder deg til å innfinne deg med situasjonen som den er, det nytter ingenting å bli frustrert.

[♥Prinzessin♥]

lagt ut på skrævlis

[proxi]

Åh, herregud, det var akkurat som å lese mitt eget innlegg. Faktisk så likt at det er skremmende. Når det gjelder ALT, forutenom en ting da. jenta mi er 5 år. Slik har det vært noen år nå, men her i helga tok jeg fatt i ting å fikk han til å skjønne alvoret. Det var enten bedring eller takk og farvel fra meg. For dette klarte jeg ikke mer.

 

Vi hadde en laaaaaang prat til langt utpå mårran om neste dag, det vi endte opp med var og skrive en liste til hverandre om ting vi ville den andre skulle forbedre seg på. Vi gjorde så, å ga den til hverandre, gikk gjennom den, og ble enige om at denne gangen skulle det gjøres riktig. (min var riktig nok litt lengere enn hans )

 

Og ble alt bare tull igjen, takket vi for oss, og gikk hver våres vei. Vi får se hvor lenge det varer, men jeg har sett forbedring allerede

[Gjest]

Så lenge det varer, ja. Hvorfor ikke bare innfinne seg med situasjonen slik den er?

[Tips]

Jeg bare reagerer på at du skriver at du HATER samboern din. Likevel skriver du også at dere elsker hverandre?

 

Jeg synes det er et svært uheldig trekk at han blir sint når du konfronterer han med det. Jeg synes også at det er merkelig at du finner deg i og har funnet deg i å være hushjelpen hans så lenge. Si ifra da vel! Si at du ikke finner deg i at han sitter på ræva hele dagen. Lag en arbeidsfordelingsliste, en rettferdig en, ikke en "nå skal jeg vise deg-liste" vær rolig når du tar det opp med han, mannfolk stikker av når de får et skingrende kvinnfolk på nakken som vil at de skal forstå hvordan de egentlig har det. (ikke at du er det, da)

[Anonym bruker]

ø, damien. kanskje du innfinner deg i og bli utnytta, men de fleste andre gjør ikke det....

[Gjest]

Det er ikke snakk om å bli utnytta, men å forstå at det ER forskjell på menn og kvinner! Den dagen dere skjønner det, vil dere få det mye bedre med dere selv!

[Anonym bruker]

He-he! Provokatør!

 

Jeg har det veldig fint med min mann. Han gjør mer i huset enn det jeg gjør. Mener du jeg bør forandre på ham?

[KaMa]

Dæven, Damien.

Forskjellen mellom menn og kvinner består i at mennn er utnyttende, late, ansvarsløse, respektløse kjipinger? Fryktelig glad jeg ikke har opplevd din virkelighet noensinne i løpet av mitt 33 år gamle liv.

Og jeg tviler på at jeg ville hatt det bedre om jeg aksepterte noe (jeg visste ikke var sant..) som går ut på at det er akseptert at noen (med noe dinglende mellom bena) ikke tar sin del av et (som noen av oss lever i troen på er) felles ansvar for hvordan et hjem skal drives.

 

[2jenterog1guttmennåerdslutt]

 

Jeg ergrer meg stadig over at mannen ikke ser det jeg ser, han kan gå rett forbi rotet uten å ense det. Slenger ofte fra seg klær og sko osv. Jeg jobber redusert og godtar at litt mer av husarbeidet faller på meg, men det får være måte på. En ting er at jeg styrer mer med klesvask osv, men så tar jo han de typiske mannetingene ute etc. Noen ting skal man dele likt uansett om den ene er hjemme, den som går hjemme med barn trenger jo også å slappe av på ettermiddagen. Dersom jeg lager middag, tar han oppvasken, og omvendt. Jeg har gitt opp å få han til selv å finne ut hva som må gjøres, men når jeg ber han gjøre noe så gjør han det, og uten å bli forbanna. Makan! Jeg kan rydde opp etter ungene, men jeg går ikke å rydder mannens skittenklær og sko som slenges rundt. Jeg samler det sammen og legger alt ved siden av sengen på hans side, og da ser han det og tar det når han legger seg. he he. Man må ikke behandle mannen som et barn, å rydde etter seg selv er en selvfølge. Dersom samboeren din stikker av bare fordi du ber han om hjelp så får han heller gjøre det. Han kommer vel ruslende tilbake. Ikke la han slippe unna, han bør ihv.fall hjelpe deg med barnet. Prøv å snakke med han og fortell hvordan du har det og hva du trenger fra han uten å virke klandrende. Håper det bedrer seg for deg.