Lillemann er litt vel ..... sukk trenger råd jeg!

[Anonym bruker]

Tja hvor skal man begynne, sønnen vår er 2,5år. Han er en veldig snill og god gutt, men veldig aktiv. Han har vært litt tøffas av seg og sparket og slått borti ting, men det har det blitt MYE mindre av. Nå har han derimot begynt å slå pappaen og alle andre ( ikke meg av en eller annen grunn) og seg selv i hodet.Han slår hardt altså. Han virker ikke sint når han gjør det og når jeg tar han til meg, holder han pent og står ned på kne, ser han i øynene og sier at: ...... det er ikke pent å slå, da får......... aua. Være snill gutt ( og kose legger sønnen min til og stryker enten meg eller seg selv over kinnet). Blir så lei meg, en ting er at han slår andre, men seg selv da? Vi slår han ikke. Men vet jo ikke om han får litt juling av de større barna i bhg da. Blir litt flau også, det er ikke så lett å vite helt hva man skal si når han plutselig står og slår seg selv i hodet midt i butikken f.eks. Jeg har jobbet mye med utagerende barn, men av en helt anne skala enn dette. Må si ta jeg er i FULLSTENDIG VILLREDE ang mitt eget barn. Er det noen som har hatt barn som har oppført seg sånn? Skal jeg fortsette og si at han ikke må slå seg selv, eller skal jeg overse det? Synes det er vanskelig, hadde han bare vært i bhg om dagen(nå er det jo ferie) så kunne jeg sammarbeidet med de, men....

[Anonym bruker]

Jeg har ingen råd, men jeg har en gutt på 2+3mnd, og han oppfører seg også sånn. Han er helt normalt aktiv, har ingen problemer med å konsentrere seg og er generelt veldig trygg, glad og fornøyd, det sier alle rundt oss. Men som alle har han sine raptuser, og kan bli veldig frustrert når han er sliten eller noe går på tverke for ham. Da har han det med å dunke hodet i noe hardt, så han får vondt. Han fiker også til seg selv med flat hånd på kinnet. En skjelden gang slår han etter oss også.

 

Jeg blir, som deg, helt satt ut når han slår seg selv, vi har aldri slått, ham eller noen andre, og jeg håper og tror at han aldri er blitt slått av noen i barnehagen! Jeg aner ikke hvor det kommer fra, han har gjort det lenge.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan du beskriver måten du takler det på - alt fra å reagere strengt og ta armen hans og prøve å gi klar, direkte melding om at han ikke skal slå, til å gi ham en god klem, og til å avlede og løse situasjonen som gjør ham så frusterert, hva nå det enn er. Man kan bli innmari fortvila, og da hender det at jeg ikke greier å holde det tilbake, men blir sint/streng. Men genererelt prøver jeg å gi ham oppmerksomhet på annen måte enn å legge fokuset på det at han slår - anerkjenne at han er sint og frustrert og finne en løsning sammen med ham, på en kjærlig og rolig måte. Men jeg er også rådvill...