Hva gjør man med mødrre

[Anonym bruker]

som ringer alt for ofte?Jeg føler meg nesten som en unge, hun skal ha full kontroll hele tiden.

Ringer selvfølgelig for å høre hvordan det går med barna, men synes det ikke er normalt å prate 1 til 3 ganger pr, dag.

Drar jeg på kino føler jeg at jeg må ringe å si det så hun ikke blir redd om hun fikk får tak i meg.

Hun ringte nå og spurte om en bagatel, jeg sa du behøver vel ikke ringe for å si det, dette var tredje gang vi prates i dag,

Hun ble sur og la på.

Hun sitter kjempe mye alene om dagene før hun er ufør, men helt ærlig så synes jeg dette blir for mye og det værste er at hun er så vanvittihg nyskjerrig og skal vite alt.

Får jeg en sms spørr henne hvem det var og hvav de sa... bli små gal

 

Andre som har det slik?

Hun blir potte sur når jeg sier det;(

 

[Anonym bruker]

Er jeg alene om dette?

[Anonym bruker]

Kontrollfrik??? hatt det slik i oppveksten også?

Synes du bare skal sette ned foten å si din mening, du har jo tross alt startet eget liv, med barn og mann?

 

Er du den eneste hun har?

 

Synes hun går altfor langt.. selv blir jeg gal om mora mi ringer litt for ofte..

[Anonym bruker]

Nei, jeg har en bror, emn hun ringer ikke så ofte til han.

I sta skulle henne fortelle at det var sircus arnardo der vi har hytte, men synes henne lige så kunne sagt det i morgen tidelig da henne ringer fast kl.10 00.

[Anonym bruker]

Har hun vært sånn kontrollerende når du var liten også`??

 

Kan være hun lider av å ha veldig kontroll, fordi hun lar angsten ta overhånd, hun lider av "katastrofesyndrom", med det mener jeg at hun ser for seg det verste tenklige, og beskymrer seg mer enn nødvendig, derfor må hun ha faste tider å ringe på.

 

Si for all del i fra..

Dette kan knekke både deg, og forholdet til barna dine..

 

"Barn blir det de lever"

Noe å tenke på

[Anonym bruker]

Jeg kommer ikke til å bli slik mot mine barn.

Når jeg bodde hjemme fantes det ikke mobil så da kune henne ikke ringe meg... lurer på hvordan det hadde vært om det fantes da. Hjelpes.

Hun var redd for meg når jeg var liten også, hadde faste tider jeg måtte være hjemme, men det er jo normalt.

Trodde det skulle bli bedre da jeg flyttet til utlandet, men da sa hun at hun mårte ringe for å høre at alr var bra, særlig siden jeg var gravid og spydde i 9 måneder.

Etter vi kom hjem forsetter det videre.

Føler henne er så "SÅR" hun blir veldig lei seg.

[Anonym bruker]

Har det ikke slik nei, snakker med mamma maks to ganger i uka.

Men jeg har - heldigvis for meg - aldri vært spesielt tilgjengelig på telefon, selv om jeg har mobil. Jeg har som regel telefonen på lydløs - på during - for veslejenta er veldig var av seg både når un ammes og når hun skal sove (må trlles). Så da tar jeg telefonen om det passer meg, alle vet at jeg er litt "distre" mht telefonen og at jeg ringer tilbake når det passer, eller jeg husker det, og er det noe viktig kan vedkommende som ringer legge igjen besjed om det. Hadde ikke orket en slik pesete mamma, men så er jeg av en slik type som ikke lar meg tråkke på, sier kanskje heller for mye ifra (for enelte er jo så vare og tåler veldig lite fra andre, selv om de selv tillater seg det meste, svigermor har blitt satt på plass og vet nå stort sett hvordan hun bør forholde seg for å få oftere besøk av barnebarnet)

[meg & to små vampyrer]

Jeg har en svigermor og svigerinne som er litt vel bekymra. De mener bla at det er veldig skummelt at vi bor i en by hvor det brenner mye mer enn andre steder og slikt (skjønner ikke helt den der, for det brenner jo ikke mer her i fh til folketallet da). De ringer heldigvis ikke sååå ofte. Sier også fra om at vi ikke syns slikt er noe å tenke på.

 

Moren min ytrer også bekymring for ting hun ikke har noe med. Men jeg prøver å si fra. Selv om hun blir litt sur der og da. Er mitt liv.

 

Men det dumme er jo at jeg blir jo stressa av dette selv om jeg sier ifra. Denne konstante "bekymringen" som jeg bare opplever som mas.

 

Ikke alltid så lett det der med familie.

[Anonym bruker]

jeg synes faktisk at du skal prøve å holde ut med henne... siden hun er uføre så har hun vell kanskje ikke så mye sosialt liv og føler seg kanskje litt ensom. moren min var også uføre. hun ringte ganske ofte og jeg ble veeeldig lei til tider.. men hun var kanskje ikke like nyskjerrig, men jeg ble veldig lei av at hun hele tiden skulle ringe å spørre om de samme tingen. jeg gidde faktisk beskjed til henne om at nå har jeg fått meg barn og har min egen familie og at jeg ikke ville at hun skulle ringe så masse. vet at det var vondt for henne.. men det jeg skal fram til er at nå er moren min død. omkom i brann for 3 uker siden og jeg har såååååå dårlig samittighet for at jeg ikke pratet så mye med henne den siste tiden, når jeg visste at hun var ensom og å prate i telefonen var hennes måte og sosialisere seg.

 

men du kan kaskje forklare henne at det er kjekt at hun ringer, men at hun ikke trenger å bekymre seg så mye for detgår fint. at om hun vil rnge så kan dere kanskje snakke om andre ting.

 

uansett..lykke til... mødre kans være forferdelige, men ta vare på dem mens dem er her:)

[Anonym bruker]

Uff det var trist å høre.

Det er synd på mamma, hun er kronisk syk og pappa jobber fult enda.

Men avlikevel føler jeg at jeg må få leve mitt liv også, jeg har bare et.

Mannen min fant ikke telefon sin, da ringte hun og sendte sms for å finne ut om vi hadde funnet den. Hun bekymrer seg for alt som hun ikke trenger å bekymre seg over.

Har jeg krangla med gubben spørr hun og graver om alt.

Jeg sier du krangler også med pappa noen ganger det er normalt, jeg snakker med deg om det hvis jeg føler jeg trenger det, men nei da, da ringer henne hele tiden for å høre om vi er venner igjen.

jeg orker ikke dette mere jeg, selvom din histore satt en støkk i meg.

Blir henne mindre ensom og lykkelig av å prate med meg 3 ganger for dagen enn en gang?

[Anonym bruker]

jeg forstår deg 100 % ... kan jo prøve å si til henne at det holder med en gang til dagen, og om det var noe spesielt..og at hvis det er noe du lurer på eller vil snakke om så ringer du henne?? er dere mye på besøk da eller? kan forstå at det er slitsomt..moren min var nok ikke halvparten så galen som din...jeg har egentlig ikke noen gode råd å gi..får vell bare prøve å si til henne på en fin mte at det er kjekt hun ringer, men at det kan bli litt mye, og at du nå har din egen familie som du må bruke dine krefter og tid på.. vett ikke jeg..

[Anonym bruker]

Vi sees en del men ikke mere enn normalt tror jeg. Hun er redd for å forstyrre så kommer ikke så ofte om vi ikke ber henne.

[Anonym bruker]

Jeg har en lignende mor, hun er helt manisk, ringer støtt, men er ikke intr. i å høre hvordan jeg og barna har det egentlig, hun skal bare snakke om seg selv hele tiden, jeg blir gaaal. Hvis jeg blir sur, eller sier i fra at jeg ikke orker å høre på det mere, for jeg har for tiden nok med meg selv, da blir hun så fornærmet at det gjerne kan gå både 2 og 3 måneder uten at jeg hører noe. Hun setter oss søsken opp mot hverandre.... og favoritiserer en av barnebarna (kun jeg som har gitt henne barnebarn)

 

Jeg er så lei av hele dama.

[Anonym bruker]

Hjelpes meg

[Anonym bruker]

Huff vet det med å kunne ønske å ha snakket med en foreldre, og så blir de borte. Mistet pappa, men var ikke slik at han var noe masete på noe vis. Eneste var at rett før han døde så fikk jeg en baby, og han skrev til meg på mail og msn om jeg kunne sende over noen bilder. Jeg sa nei, ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg hadde en overraskelse som skulle komme i posten, nemlig bilder.. De kom aldri frem i tide ÅÅ som jeg angrer på at jeg ikke sendte dem.. Heldigvis fikk han sett babyen min, og tatt bilder. Men alikevel

 

Så selv om mas, så ta det, svelg det, og evt hint inni mellom at beskymringene ikke alltid er like nødvendig.

 

Man vet aldri... har jeg funnet ut.. Til deg som mistet mamman din, skjønner deg så godt. Vi må leve på minnene og ikke det vi skulle ha gjort.

[Koala *g07*]

hmm dette skulle under henne som hadde mistet moren sin.. kom ikke under der når jeg sjekket... merkelig...