Føler ikke jeg har lov til å glede meg

[Anonym bruker]

Har en venninne som har ett barn, og etter det har hun mistet 4, senere enn 3 måneder.

Nå er jeg endelig gravid etter å ha mistet to (begge ca 3 måneder)

Hun vil ikke ha kontakt med meg fordi jeg er gravid. Har snakket med henne 30 min siden før jul. Dette er min beste venninne så det er så vondt. Jeg føler ikke jeg har lov til å glede meg. Bare fordi jeg er så heldig at det ser ut som det går bra. Men jeg vet jo ikke.ungen er jo ikke født enda og har ikke skreket enda.. Det er så trist at jeg skal ha dårlig samvittighet for å være gravid. Hun har jo allerede ett barn. Jeg har ingen. Men hun ser ikke hvor heldig hun er som har den ene.

Savner henne så veldig. Hadde vært så kjekt å dele dette med henne på samme måten som hun delte med meg da hun gikk gravid. Den gangen var det jo jeg som hadde mistet og måtte tåle hennes historier,høre om hennes gleder,plager og problemer.

Noen som har lignende erfaringer? Eller kanskje er den som har valgt å kutte kontakten med gravide venninner? Hvordan skal jeg forholde meg? Skal jeg bare slutte helt å sende henne mail og sms og bare kutte helt? Eller skal jeg fortsette å fortelle henne om hva jeg driver med( jeg forteller ingenting om graviditeten dersom hun ikke spør.forteller bare om "vanlige" ting)

[♥lurelure♥]

Hei!

 

Uff, dette hørtes vanskelig ut. Men jeg synes IKKE du skal ha dårlig samvittighet for noe som helst!!!!!!!!!

 

Tror dette er et vanlig "problem", som du skrev så har jo du vært i hennes situasjon en gang du også. Så jeg synes faktisk at hun burde legge seg litt i selen her og støtte deg selv om hun har problemer. Og du burde selvsagt ta hensyn til disse når du snakker med henne om graviditeten.

 

Det handler jo tross alt om vennskap. Og er man venner så bør man sette dem litt foran seg selv innimellom, legge misunnelsen litt til side og rett og slett prøve å være en god venn. Det er kjempevanskelig, men vel verdt det om man lykkes:)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg føler jeg kan identifisere meg med din situasjon. Selv om mine opplevelser er av en annen art enn dine, så er det likevel de samme tankene og usikkerheten som dukker opp.

 

Min situasjon er slik:

Jeg hadde sterke mistanker om at jeg var gravid, men det var stadig for tidlig å teste, da min beste venninne fortalte at hun var gravid. Hun var ikke spesielt happy over situasjonen. Hun og faren hadde vært sammen i seks uker eller sånn, og det var pga at hun hadde tolka p-pille-instruksjonsboka feil, at det hadde skjedd.

 

Da hun tok seg sammen og fortalte faren hva som hendte, gikk han en smule amok, og det kom frem at han egentlig ikke var psykisk stabil. Midt oppi alt dette tullet kom det frem at jeg var gravid. Jeg fortalte det selvfølgelig til henne, hadde ikke vært riktig å la være, syntes jeg. Om det var riktig, det vet jeg ikke.

 

I hvert fall forlangte barnefaren hennes at hun tok abort, og sa at han uansett ikke ville ha noe med barnet å gjøre (tvert i mot alle forestillinger hun hadde hatt om at han kom til å være glad og støttende, uansett hva hun valgte). Deretter fulgte noen uker med frem og tilbake hvorvidt hun ønsket en abort eller ikke, om det var for hennes egen del, eller for å få ham tilbake, osv.

 

Opp i alt dette snakket hun mye med meg. Jeg ville selvfølgelig ha barnet mitt (jeg har aldri fått beskjed om at jeg ikke kan få barn, men at sjansene er mindre for meg enn for andre, har legene dog fortalt. Så selv om det ikke var planlagt, så ville jeg ikke la sjansen gå fra meg. Særlig ikke når min samboer har SÅ lyst på barn som han har!), men det at jeg hadde en positiv graviditet, og at hun hadde en negativ en var særlig vanskelig for henne å takle. Hun endte med å ta abort - uka etter at hun hadde proklamert at hun hadde bestemt seg for å beholde barnet.

 

Etterhvert har hun begynt å snakke om at JEG trekker meg unna, og at hun føler det er fordi at jeg er på vei til et annet sted.. Med lykkelig familieliv, ordna økonomi, og alt det der. Jeg synes tvert i mot at det er hun som trekker seg unna. Jeg aner visse glimt av sjalusi i hennes måte å snakke om at jeg trekker meg unna (at jeg har det så godt, så jeg trenger ikke venner lenger, at jeg ikke har tenkt over hvilket hardt arbeid det er med barn, og at jeg bare ser rosenrødt på det hele.. Uten at vi noensinne har snakka om spedbarnshold [jeg er faktisk litt negativ til den belastningen jeg ser på barn som, og hadde jeg fått velge, hadde det gått minst ett år til før jeg ble gravid. MINST.]).

 

Jeg blir super-usikker av det hele. Jeg forsøker så godt jeg kan å snakke om hverdagslige ting og bare så smått nevne graviditeten. Hun tar nesten aldri initativ til å snakke med meg, og snakker stort sett kun om helt kjedelige ting (en film hun så, som kanskje ikke var så god, og en bok som var helt passe..). Vi snakker aldri mer enn 20 minutter sammen, før hun plutselig skal noe.

 

Uff. Det her ble kjempelangt. Men jeg aner ikke hvordan jeg egentlig skal takle det. Jeg vil jo ikke miste henne. Hun er den vennen jeg har hatt lengst.

 

(sånn for å understreke at jeg synes hun har trukket seg litt bort fra meg: hun glemte bursdagen min, totalt. Og hun "gidder ikke" en gang huske terminen min - som er på hennes bursdag..)

[Anonym bruker]

Ser jo ut til at dette kan være et kjent problem.

Har en bekjent til som mistet sin ca 2 mndr før termin.

Hun og jeg har snakket masse sammen etter jeg blei gravid. Hun viser en opriktig interesse for min mage, og jeg lytter til det hun har å si om sin smerte. Hun min beste venninne vet at jeg har mye annet å snakke om enn magen, og jeg har heller aldri presset henne til at vi skal snakke om det. Jeg snakker jo om alt mulig annet med alle de andre venninnene mine som ikke har barn og ikke er helt med på "bleie diskusjonen"

[minime<3 in belly]

Dere er jo uheldigvis max uheldige begge to da desverre. Håper det går bra med deg denne gangen.

Det er et sårt tema det å ikke kunne få flere barn, eller miste hele tiden. Men men.... Det er da heldig for henne at hun har ett barn.

 

Jeg tror kanskje jeg hadde forsøkt å snakke med henne om det. Det er ikke farlig å tørre å ta det opp. Forbered deg på mye tårer og grining.... Det hadde jeg gjort. he he....

Om hun ikke ønsker å treffe deg hadde jeg faktisk forsøkt å sende henne et brev.... Skriv et personlig brev der du forklarer hvordan du føler det....

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hm, det skal visst ikke være så lett. Hos meg er problemet litt "motsatt". Jeg mistet i 10. uke for litt siden, og to av mine gravide venninner har oppført seg ganske annerledes etterpå. De unngår temaet hvis jeg nevner noe om "når jeg var gravid" eller i den retning (virker nesten som om de får litt panikk hvis jeg tar opp temaet), men skravler i vei om sin mage, kommende fødsel osv. Jeg gleder meg veldig på deres vegne, og er veldig interessert i hva som skjer i deres liv, men det HADDE vært kjekt med et lite "hvordan går det med deg" eller noe lignende...

 

MEN: jeg trekker meg IKKE unna venninnene mine fordi de er gravide, og om venninnene mine hadde trodd at det var tilfelle, så håper jeg at de hadde tatt tak i situasjonen selv og tatt mer kontakt selv. Så kanskje du kan prøve å "tre ditt nærver litt mer nedover hodet" på venninna di? Hvis du tar mer kontakt, så ville hun kanskje sagt fra hvis hun IKKE ønsket å holde kontakten.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Problemet er at jeg har prøvd å ta kontakt. Men hver gang jeg spør om vi skal treffes så er svaret " jeg skal på trening","mannen min skal på trening" (hun vet at jeg gjerne kommer hjem til henne for sånn har det alltid vært), "jeg har ikke råd" (dersom jeg foreslår kino el.l), "jeg jobbet så lenge sist uke så denne uken vil jeg være hjemme" Når det hadde vært sånne svar hever eneste gang sa jeg til henne at jeg ikke hadde lyst til å mase på henne så hun måtte ta kontakt når hun hadde lyst til å treffe meg (dette var kanskje i mars en gang) Ringer jeg så tar hun ikke telefonen, eller hun tar den og sier det passer dårlig og at hun skal ringe tilbake....

Jeg har sendt henne mail der jeg har forklart at jeg forstår at hun kanskje synes det er vanskelig, jeg har også sakt til henne at vi kan snakke om ting på hennes oppfordring.

Etter det har jeg valgt å sende henne sms som f.eks " vi har vært i København i helgen, kjempe fin tur bla bla bla" , " I helgen har vi gjort bla bla bla" , " ååå i går kranglet jeg med mannen min, han er den største dust på jord" Jeg hadde jo også avtalt å treffe henne før jul og hadde kjøpt gave til henne, mannen hennes og sønnen hennes. Før jul blei det utsatt til romjulen, så blei det utsatt til etter jul og så har det blitt utsatt og utsatt... Gaven hadde en verdi på et par tusen kroner så til slutt sendte jeg den i posten. Da var jeg egentlig litt sur så jeg sendte det med God Jul til og fra lapper. Nisseluer og juletrepynt.

Hun har takket så vidt det er, men jeg har ikke fått noe av henne.

Jeg føler virkelig jeg har gjort "alt" for å være passe pågående. Men for tre uker siden bestemte jeg meg for at jeg får bare vondt inni meg av alt sammen så da ville jeg slutte å ta kontakt... så sånn har det vært nå de siste ukene. Dersom hun ikke snart tar kontakt med meg er jeg usikker på om hun er på min ringe/sms liste når babyen blir født. Hun får heller høre det fra sin mor som sikkert leser lokalavisen.

[♥lurelure♥]

Hmmm.... Det kan nok virke som om hun ikke vil ha kontakt. Kan du ikke bare spørre henne rett ut om det? Sånn at du får blitt ferdig med dette en gang for alle... Ihvertfall sånn jeg hadde tenkt. Ikke vits i å kaste bort tid på en venninne som ikke ønsker å være det lenger.

 

Uff, trist, men slik er det jo gjennom livet. Venner kommer og går de også..... Mange av dem ihvertfall.

 

 

[Anonym bruker]

Du har sikkert rett i at jeg burde spørre rett ut, men jeg tørr ikke.

Har kjent henne i 28 år... og tenk om hun sier hun ikke vil se meg mer... det er jo minst like ille som et tunkt samlivsbrudd... Tror heller jeg "legger henne på is" jeg, så får vi se hvor det bærer henne

 

Takk for mange svar alle sammen