Hva sier dere, skal jeg bare glemme henne?

[På vei igjen <3]

For ti år siden opplevde jeg noe som jeg ikke unner noen andre å oppleve. Jeg var knapt seksten år, og gravid. Hadde bestemt meg for å beholde etter mye frem og tilbake,

Svangerskapet var turbulent, og jeg hadde mange innleggelser på sykehuset.

En dag da jeg var 26 uker på vei begynte jeg å kjenne smerter. Det var litt som menssmerter, men likevel anderledels. Jeg tenkte det bare var mageknipe, og tok ikke kontakt med sykehuset.

Tilslutt fikk han jeg var kjæreste med tvunget meg med på sykehuset. Har aldri vært stor fan av sykehus..

Datteren vår ble født en tidlig vår morgen, og livet sto ikke til å redde.

Hun var nydelig, med tydelige trekk av både mamma og pappa.

Jeg var sønderknust, og sørget lenge.

 

Så til saken. Dette er nå ti år siden, og jeg sørger fortsatt til tider. Jeg har ny mann, og flere barn, og ingen kontakt med pappa til dette barnet.

Ofte når jeg snakker om henne får jeg til svar at det der er lenge siden, det er på tide å glemme henne. Jeg har jo fått flere barn, vær glad for de du har, ikke sørg over den du mistet.

Jeg elsker barna mine over alt, det er ikke ofte jeg snakker om/sørger over det barnet jeg mistet. Men likevel har jeg av og til behov for å snakke om henne.

Mannen min kan jeg ikke snakke så mye med, for han var ikke der da det skjedde- han aner ikke hva jeg gikk igjennom..

 

Hva sier dere? Er det på tide å glemme?

 

 

[1 høne i haneflokken-født]

jeg personlig hadde hverken villet el klart å glemme barnet mitt, men det må jo du kjenne på selv,om du er klar eller om du vil.........

 

masse klemmer

[Mulan - Og to søte trollunger!]

Huff det var trist å lese.

Jeg syns ikke man skal glemme jeg, man må jo beholde de minnene man har, og at du fortsatt sørger over henne og har behov for å prate om henne skjønner jeg veldig godt. Så jeg syns ikke du skal skyve henne bort fra tankene dine..

[Ædiggedædiggedumæhæ?]

Nei. En kan aldri glemme et barn tror jeg... Men du bør finne noen å prate om henne med, få ut alt du tenker på. Så kan du kanskje minnes henne med glede og ikke bare sorg om en stund. Hva med en god venninne, søster, moren din?

Eller noen andre som har mistet et barn, kanskje du treffer noen her inne?

 

Klem fra meg

 

 

[frøken blå]

Det er jo ingen av-og-på bryter man kan trykke på for å glemme. Og iallefall ikke sånne såre og traumatiske opplevelser.

 

Tror tankene og savnet av engelen din kommer til å være med deg videre jeg. Håper det går bra med deg!!

[sunday]

Nei det skal du ikke, hun vil alltid være en liten del av deg, etterhvert som du blir eldre vil det nok komme litt på avstand men helt borte vil hun aldri bli. Prøv å finn andre som forstår deg evt. finn støttegrupper som jobber med mennesker som har opplevd det du har vært igjennom.Stå på

[mammaen til G & A]

Jeg har selv opplevd en MA, og jeg var bare ti uker paa veg da jeg ble fortalt det ikke var noe hjertelyd aa finne. For min egen del kommer jeg ikke til aa glemme den lille jeg mistet, men har selv moett flere da jeg akkurat hadde mistet som sa noe i samme duren som det du har hoert.

 

Det er viktig aa kunne soerge, og dersom du trenger aa snakke om den lille saa kanskje du boer ta kontakt med en sorg gruppe hvor andre som er i samme baat kanskje kan hjelpe deg litt.

 

Jeg oensker deg lykke til og sender deg store klemmer

[Salsa]

Selvfølgelig skal du ikke glemme henne! Det kommer du aldri til å klare. Du bar på henne i 26 uker, kjente spark og hikk og hun var en del av deg i denne tiden.

Hvis ingen du har rundt deg nå ønsker å høre så mye om henne, så hvorfor ikke skrive ned dine tanker rundt dette? Lag små dikt til henne, skriv små brev og notater til henne. Hva ville du gjort dersom hun var hos deg i dag osv.

Det kan bli terapi for deg. Det høres ut som du har masse følelser rundt dette stengt inne, og du trenger nok en form for avreagering. Jeg kan forstå at mannen din kanskje ikke ønsker å høre alt for mye om dette, men jeg synes barna dine bør få vite at de kunne hatt en eldre søster. Ikke gjør historien dramatisk, bare kort og informativ. De spør hvis de lurer på noe.

 

Kanskje du i tillegg trenger å få litt hjelp til å sortere alle tankene (hvis skrivingen ikke hjelper). Snakk litt med fastlegen din - han/hun kan sikkert hjelpe deg litt.

 

Men for all del; ikke glem henne. Du har en engel der oppe, vet du (:

[suseduse]

glemme gjør man aldri, men man må bare ikke henge seg opp i det!

jeg hadde aldri klart å glemme et barn...

gjør det du føler er riktig for deg, så lenge det ikke går utover mann og barn nå.

[ana baroma]

Du kan ikke glemme barnet ditt, jenta di vil alltid følge deg, uansett hvor mange år som går. Og de kommentarene du nå får er kanskje de verste man kan få. For man vil jo ikke at barnet sitt skal glemmes?! Snakk om jenta di til søsken, og kanskje mannen din kan bli en samtalepartner, selv om han ikke var der dengang?

En jeg hørte på som fortalte om sin sorg over et barn, sa at etter noen år, så ble den store og overveldende sorgen om til et stille vemod, som hun trakk med seg hver dag, sannsynligvis resten av livet. Gutten hennes skulle vært 20 år nå...

Så du skal ikke glemme, du skal snakke om henne når du vil og føler for det, men finn de rette personene å snakke med! Selvfølgelig er du glad for de barna du har, også hun som er død. Og hun er også med på å forme deg til den du er i dag.

[ZamZam]

Jeg blir faktisk provosert på dine vegne!

Hva slags tankeløst meneske er det som sier dette??

 

Bevar minne av jenta de fordi det er det eneste du har igjen, snakk om henne, drøm om henne og lengt etter henne fordi det er nemlig lov. Det er ingen magisk grense når det gjelder de døde, du kommer alltid til å bære henne i hjerte ditt og en del av henne vil alltid være med deg!!

 

 

[*ønsker nr 2*]

hvordan akn man glemme noe sånt`? jeg kan aldri glemme... uten å gå mer innpå det... selfølgelig har du behov for å snakke om henne, det er jo normalt...