Nå er det snart nok...

[Anonym bruker]

Har et komplisert forhold til barnefar.. Møttes og ble gravid altfor fort.. men bestemte oss for å gjøre det beste ut av det og beholde lille jenta vår. Alt skulle bli så bra osv osv.. Han skulle stille opp så mye han kunne.. han har slitt med rusproblemer i mange år, men var fast bestemt på å slutte.. Jeg fikset livet mitt over natten og gjorde alt for at alt skulle bli bra. Han kom ikke på sykehuset, møtt dattera si som er 9 mnd nå 2 ganger. sist i jula.. Familien hans har heller ikke gjort noe for å få et godt forhold til oss.. Ringer en gang hver 3-4 mnd og "later" som ingenting.. bare dikkedikk og stakkars stakkars barnefar som har det så vondt og er så deprimert.. Og jeg sitter da der og smiler og svarer pent og hyggelig som om det skulle være et offentlig kontor som ringer...

 

men etterpå sitter jeg igjen med en følelse som er vond. Hvorfor skal han kunne besøke mamman sin i trondheim men ikke komme å se dattera si? hvorfor skal jeg sitte å si at alt er fint og selvfølgelig ska di få komme på besøk når di vil...? Hvorfor kan han ikke erkjenne farsskapet?

 

Jeg blir lei meg og forbanna.. Har mest lyst til å si at di bare kan ha seg til helvete.. men samtidig er dette familien til lillejenta mi. Men di kan jo ikke fortsette sånn her.. Ska di ringe en gang i halvåret og si hu er farmors lille gull?! Tenk når hu begynner å forstå...

 

Hvordan kan jeg gjøre dette? Vil jo ha et bra forhold. Men klarer ikke å sette ned foten..

 

Noen andre som har vært der jeg er nå?

[-Hengebuksvinet-]

for han ønsker jo i hvertfall litt kontakt med ungen sin. Det forbauset meg ikke at familien hans helhjertet støttet han både før, ved og etter bruddet, men jeg ble litt skuffet over at de ikke prøvde å påvirke han til å bli en mer velfungerende far. Han er litt for glad i alkohol, og har ikke sunne holdninger omkring barn og alkohol. Ved et tilfelle holdt han faktisk på å skade sønnen vår, eller rettere sagt holdt gutten på å skade seg selv. Siden faren var så full at han ikke fikk kontakt med han, mens jeg jobbet natt. Da prøvde faktisk kona til faren hans å si noe, men de andre lot bare være å si noe som helst.

 

Da bruddet kom fikk jeg stadig høre hvor synd det var på eksen min, og at jeg kom jo uansett til å klare meg bra. En periode var jeg endatil så dum og naiv at jeg syntes litt synd på han selv også, men det gjør jeg ikke lenger. Nå har han samvær litt sporadisk, og det fungerer noenlunde greit Han påstår at han ikke drikker når ungen er der, men jeg vil jo alltid ha en ekkel følelse når barnet er hos han. (Jeg har vært i kontakt med mange instanser, men de mener at jeg bare må gi han en ny sjanse. Siden han liksom har lært etter den stygge episoden). Når familien hans tar kontakt, er det gjerne for å fortelle meg hvor fint det går med eksen min og gutten. Og hvor moro de har det sammen.

 

Så mitt råd er å heve deg over det. De kommer nok aldri til å se situasjonen i et fornuftig lys, uansett hvordan du opptrer.