Herregud,har blitt sånn mor jeg "ikke ville bli" jeg...

[Silker]

Trodde liksom ikke jeg kom til å bli sååååå heeeelt på trynet lost i mammarollen jeg! Savner han bare jeg er på do jo... Tanken på å gå fra han bare for en kveld t.o.m er nok til at jeg blir helt fra meg... hehe, så ingen turer på by`n på en stund tror jeg. (Mini er fire mnd) Flere som er blitt enda mer usosiale & komplett oppslukt i baby`n sin enn de hadde trodd i utgangspunktet?

 

Og bare sånn at jeg ikke skal bli tolket feil: Jeg visste på forhånd at jeg kom til å elske baby`n min asså, bare ikke hvor totalt altoppslukende det skulle bli

[Monajenten]

Tror det der er veldig individuelt.

Jeg har ingen problemer med å gå fra dem, men det har kanskje litt med at jeg og pappaen til eldstemann ikke er sammen, så han har henne annenhver helg og en gang i uken. Så jeg har liksom måttet vende meg til å være uten henne.

Derfor har jeg heller ingen problem med å være uten mini på snart seks mnd. heller, hverken om det er pappaen som er hjemme med ham, eller han er hos besteforeldre.

 

Men det betyr ikke at jeg er mindre glad i dem enn du er i gutten din:)

[Gjest]

Hehe.. de fleste er vel litt sånn :-)

Jeg har faktisk ikke blitt sånn jeg... Har vært ute på byen 3 ganger siden han ble født..(han er 4 mnd i dag..)

Begynt å jobba deltid i en butikk på kveldstid mens pappa`n passer på.

Savner jo han så klart, men det går bra :-)

Tror de har godt av litt alenetid sammen bare gutta boys og :-)

 

Men folk er jo forskjellige! Skjønner godt de som er slik som du ja

[~Snublefot~]

Jeg var borte fra mi jente en dag(dro før hun sto opp, tilbake etter hun hadde lagt seg) da hun var 14-15 mndr. Satt på bussen, og det var ei jente på hennes alder som begynte å grine, og jeg måtte også felle noen tårer:p Håper ingen så meg... Det sier vel det meste, dette? Det er det lengste jeg har klart å være borte fra henne hittil:-)

[Silker]

Nei herregud, mener da ikke at det har noe med hvor glad man er i ungen å gjøre da!

[Monajenten]

Neida, jeg leste det ikke sånn ut i fra innlegget ditt. Bare poengterte det, for det pleier alltid å komme noen kommentarer om at ingen skjønner hvordan det er mulig å være borte fra ungen sin over natten liksom;) (og det gjør oss til dårlige foreldre, spesielt av anonyme)

 

Gutten har vært på overnatting hos bestemor og det har ikke vært noe problem. Han sover hele natten uten mat, så det er ikke mange måltidene uten pupp det blir. Og bestemor storkoser seg, det samme med lillegutt som får hundre prosent oppmerksomhet hele tiden:)

 

Og vi har kost oss sammen, bare oss to. Deilig å kunne gjøre det innimellom uten dårlig samvittighet, og vel vitende om at barna har det bra.

[Ravna]

Hm, nå trodde jeg at du skulle fortelle at du har blitt en kjeftesmelle som sitter i sofaen med røyken og ser på tv...

Jeg kjenner igjen det du skriver. Jeg hadde det på samme måte da jeg fikk nummer to. Da jeg fikk den første, syntes jeg det var deilig å kunne ta meg en liten tur alene mens moren min så etter babyen helt fra hun var nyfødt (ikke på byen, altså, bare ut og gå, på butikken eller noe). Med nummer to maktet jeg nesten ikke å slippe ham den første måneden. Svigermors forespørsel om å få trille ham i en times tid fikk meg til å grine. Jeg tenkte på ramme alvor at jeg måtte si opp jobben min, for jeg ville ikke makte å gå ifra ham. Det var grusomt å gå i butikken mens babyen var hjemme hos pappaen, selv om butikken ligger 75 meter unna.

Det avtok gradvis, da han var ca åtte måneder syntes jeg det var greit å la ham være med svigermor på tur. Nå er han 15 mnd, og jeg setter pris på en time eller to alene, når jeg vet at han er i de beste hender.

[Silker]

Det er godt å høre at det løsner litt etterhvert...