Noen av dere som har barn med "spesielle" behov?

[Florry- m 1 stor og 1 liten]

Sitter og ser på ekstrem oppussing, der det bla dreier seg om barn som ikke er helt som andre barn- men spesielle behov.. fysiske hindringer, downs ol....

Jeg lurer; hvordan takler dere hverdagen? Mye slit?Mye glede?Vondt på barnas vegne?

Jeg tar meg selv i få veldig vondt på barnas vegne, selv om de HELT sikkert har mange FLOTTE dager, bare med litt andre utfordringer...HAr mange ganger lurt på hvordan jeg selv ville reagert om det var jeg som fikk et barn med slike forutsetninger....

[Nummer 3 kom i november :)]

Det er da ikke synd på barn med downs?

[Florry- m 1 stor og 1 liten]

Nei, var heller ikke det jeg skrev- men de har andre utfordringer enn "friske"..og jeg tar man i å få vondt på deres vegne og det er jo bare tullete- for de er ikke som oss men har det sikkert like fint forde... Nå var vel downs også et dårlig eksempel- mange av de fungerer jo superfint. Men jeg undrer meg på hvordan jeg selv ville vært om jeg feks hadde fått et multihandikappet barn- jeg hadde jo elsket det over alt på denne jord, men mistenker at jeg hadde hatt vondt på barnes vegne.

[haater husarbeid]

Jeg har et barn som ble født med et sjeldent syndrom. Han er heldigvis 100% mentalt ok, men har en liten funksjonshemning. Hverdagen går sin gang den, vi behandler han ikke annerledes enn storebroren. Og det er ikke i våre tanker at det er synd på han. Vi er mye på kontroller på diverse sykehus, er hos fysioterapeut og ergoterapeut med jevne mellomrom. Synes den biten er den mest slitsomme for oss. Ellers gjør vi øvelser som en del av hverdagen vår. Og gleder oss stort over alle fremskritt han gjør, gutten er jo såå stolt selv når han klarer noe nytt, smiler stort Og så er vi lei oss når han sliter med ting han ikke får til, f eks å krabbe. Han blir en del frustrert, men er UTROLIG flink å finne sine egne løsninger på ting!

Jeg tenker at det var en mening med at akkurat han skulle bli gutten vår og det er min oppgave å gi han en best mulig start på livet og hjelpe han der jeg kan. Tror nok at tenårene blir vanskelige; da er det ikke greit å se annerledes ut enn andre barn men det takler vi når vi kommer dit. Synes også ofte barns kommentarer er vonde, selv om de ikke mener noe vondt når de sier ; Æsj, så ekkelt! om hans utseende. Jeg blir lei meg på hans vegne, men prøver å forklare at han ble født slik og at han klarer seg godt likevel. Håper at dere vil hjelpe oss å passe på at ingen erter han når han blir stor sier jeg til dem.

Men livet er godt det, tror ikke det er så mye annerledes enn ditt :=) du har da gode og vonde dager du og?