Huff! Jeg blir så fryktelig sinna av og til!!!!!

[Anonym bruker]

Har en gutt på 4 1/2 og en på 3 mnd. Når jeg er alene med mine to håpefulle hender det at han eldste slår seg fullstendig vrang. Hører ikke på noe av det jeg sier. F.eks ved bordet i stad så tømte han utover alle smulene på asjetten. Med vilje! Sånne ting gjør at jeg SPREKKER av og til! Da ble han også sinna og sa at han skulle ønske lillebroren var død! Og da svartner det jo helt for meg!!!! Han fikk beskjed om å gå opp på loftet og bli der en god stund. Noe han gjorde! Han forstod nok alvoret. Da vi snakka sammen etterpå forklarte jeg hvorfor jeg ble så sinna og at jeg fikk vondt inni meg når han sa sånne ting! "Ja, men alle skal jo dø en gang" var svaret jeg fikk da..... Men han angra nok, og roa seg med en gang og etterpå har han vært bare helt upåklagelig! Vet ikke hva jeg vil med dette, men ville bare ut med litt frustrasjon! Skulle nok heller snakket med han i stedet for å rope, men jeg blir så fryktelig sinna av og til! Og etterpå blir jeg lei meg...... Er det flere som har det sånn, eller klarer dere å telle til ti og holde dere i skinnet?........

[mamma til 3]

Nei, jeg klarer dessverre ikke det. Men jeg tror at det er i orden med en sprekk i ny og ne hvis man gjør som deg, snakker med dem om det etterpå. Noen ganger er det på plass med en unnskyldning også, hvis reaksjonen overhode ikke sto i samsvar med det barnet gjorde f.eks. Jeg har av og til vært irritert lenge på et av barna, og så eksploderer jeg for en filleting som et annet barn gjør. Det er jo ikke retferdig. Da prater jeg med den det gjelder og sier unnskyld. Uansett er det viktig å snakke sammen når situasjonen har roet seg tror jeg. Og i hvert fall fortelle barna at man er glad i dem uansett hva de gjør. De trenger kanskje oftere enn ellers å høre at mamma er veldig veldig glad i dem når de akkurat har fått småsøsken?