Jeg vil aldri kunne leve et normalt liv....

[Anonym bruker]

Da jeg var yngre var jeg psykisk syk, jeg var så dum at jeg kuttet meg opp på armene. Jeg skjønte at jeg trengte hjelp og ba om å bli lagt inn på psyk selv.. Heldigvis fikk jeg det etter litt styr, jeg la meg inn flere ganger i løpet av et par års tid, før jeg skjønte at den eneste som kunne få orden på hodet/tankene og selvskadingen var meg selv. Jeg satte hardt mot hardt med meg selv og kom meg ut av det. Har vært frisk siden... Men nå som jeg har blitt mor skjønner jeg hvor ille det er å alltid gå i langarmet og shorts til knæra (har noen arr på lårene og) om sommeren, før var det ok, det var jo sånn det var bare. Nå føler jeg det er grusomt å høre om andre mødre som går på babysvømming, tar med barna på stranden og når vi er på barseltreff og de andre sitter i t-skjorte, mens jeg sitter der å nærmest smelter bort.

 

Poenget er at jeg søkte om å få laserbehandlet arrene mine, evt få en hudtransplantasjon slik at jeg kan leve mer normalt. Vet at arrene aldri vil forsvinne helt, men jeg vil så gjerne kunne ta med sønnen min på stranda i årene som kommer, uten å få spørsmålet om hvorfor mamma har på seg langarmet når andre går i bikini. Og vil slippe alle blikkene fra folk som ser på meg om sommeren der jeg tusler rundt med langarmet i 30 grader...

Jeg fikk avslag uten at de tok meg inn til en vurderingstime, de mente at jeg søkte på kosmetisk grunnlag, men det er feil :/ Jeg vil ikke ha disse arrene der hele tiden som minner meg på den vonde tiden. Jeg vil leve et mest mulig normalt liv, jeg vil ikke at sønnen min skal vokse opp å etterhvert skjønne hva mamma har gjort mot seg selv. Jeg vil ikke at han skal vokse opp med en mamma som "gjemmer" seg for han..

Er det noen som har erfaring med dette? Er det slik at jeg aldri vil få dekket en operasjon? Jeg har prøvd å få lån, men det får jeg ikek pga inntekt og et forbrukslån har jeg ikke råd til å ta opp..:/

 

 

Kan noen være så snille å legge dette ut på skravle for meg?, vil gjerne være anonym.

[ღ♥LilleKula&Fredrikღ♥]

nå ligger det på skravle:)

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Har gjort det samme selv, mtp selvskading og lever med mange stygge arr... jeg går med kortermet om sommeren for det om, får spørsmål av og til. Skjemmes over arrene mine, men samtidig minner de meg på hva jeg har gått gjennom og hvor jeg er i dag. På en bittersøt måte. Pene armer har jeg ikke, noen av arrene er ganske store og dype. Arrene minner meg på noe jeg aldri skal gjøre igjen!

[Anonym bruker]

Jeg vil heller ha minnet om hva jeg har gått igjennom i form av dagbøker og minner, jeg vil ikke være et levende, vandrende bevis på min fortid. Jeg synes ikke alle har noe med dette og som jeg skrev på skravle bor jeg på et lite sted, har vært mye barnevakt her og gudene vet hva folk hadde snakket høyt om dersom de hadde visst dette. Jeg har ca 130 arr på begge armene tilsammen, en del av de er sydd. Og rundt 15 på mage+lår tilsammen... Jeg klarer ikke ta av meg tilkortarmet blandt folk.. Har faktisk prøvd...