Aassen klarer dere det? Jeg fatter det ikke....

[Månestråle85]

Jeg sa hade til forloveden min i dag, og jeg aner ikke naar jeg faar se han igjen... Han er paa vei til India naa, mens jeg skal til Norge i natt. Der skal jeg faa meg jobb (forhaapentligvis saa fort som mulig), og saa skal vi soeke om forlovelsestillatelse. Vi har ikke vaert mer enn en uke fra hverandre paa de (nesten) 2 aara vi har bodd sammen, og naa vet jeg ikke naar jeg faar se han igjen.. Aassen kommer (kom) dere dere igjennom ventetida? Jeg har planer om aa jobbe meg ihjel saa jeg er opptatt og samtidig tjener masse penger til bryllupet, men hva med nettene? Trenger noen gode raad for aa holde humoeret oppe naa ja....

[kajak&Daniel]

Huff.. jeg føler med deg..

Jeg har ikke sett kjæresten min på 14 mnd nå.. I tillegg er jeg alene med sønnen vår(som jo aldri har sett faren sin...)

Det er utrolig tungt til tider, og humøret er til tider ganske dårlig. Det jeg gjør er å prøve å få med meg flest mulig treff, og ellers benytte sjansen når den kommer til å være sammen med venner(men jeg er dessverre ikke så flink til å spørre folk om de vil finne på noe.. venter som oftest på at andre foreslår.. bør vel skjerpe meg der...)

Men en ting med de treffene er at jeg som oftest blir trist når jeg er på vei hjem igjen. Da drar alle andre hjem til mennene sine, mens jeg drar hjem for å være alene.

Men det er jo bare det at det MÅ jo gå! Jeg har jo ikke noe valg.

Så å jobbe mye er sikkert bra. Da får du noe annet å tenke på.

Når humøret mitt er altfor dårlig, så pleier jeg å ringe kjæresten min, og så klarer han som oftest å gjøre meg i bedre humør.

Ellers får du bare tenke på at det løser seg før eller senere. Og når alt er i orden, så får du være sammen med forloveden din så mye du vil! Det er det som holder meg oppe. At en eller annen gang blir alt bra! Jeg tenker veldig mye på hvordan ting kommer til å bli når han kommer, og fantaserer om alt vi skal finne på da.. :-)

Masse lykke til!!! Håper det ikke tar altfor lang tid!

[Gjest]

Heisann

 

Dette har jeg vært igjennom for noen år tilbake, ja. De første ukene var tøffe. Jeg gikk rundt helt i min egen verden, og tenkte bare på mannen min og UDI. Men så løsnet det litt. Jeg jobbet en god del, trente mye og traff venner. Jeg tok også et kveldskurs som jeg lenge hadde hatt lyst til å ta, som jeg visste at jeg aldri ville få tatt når mannen min kom. Det er klart det var tøft i perioder, men man kan venne seg til det utroligste. Jeg tror det er viktig å ikke stoppe å leve, ventetiden går ikke fortere om man isolerer seg!

 

Når mannen min endelig kom, så var alle bekymringer glemt. Og vi visste nå at forholdet var sterkt nok til å tåle nesten hva det må være. Så i ettertid har jeg faktisk tenkt at det var en grei erfaring - siden alt gikk så bra til slutt.

 

Lykke til! Du kan gjerne ta kontakt hvis du trenger noen oppmuntringer senere også:-)

 

Hilsen ei som er gift med en fra nabolandet til mannen din.

[Lykkeligmammatiltre]

Uff så trist =( syns veldig synd på deg! Skjønner at dette er veldig vanskelig!

 

Jeg har ikke vært igjennom det samme, men jeg er gift med en fra India, vi giftet oss her vi da, han kom først hit for å studere, så heldigvis fikk vi være sammen i ventetiden, da vi ventet på svar fra UDI.

 

Ønsker dere masse lykke til!!!!! Det går bra skal du se=)

 

Hvor i India er han fra? min er fra nord