Hvordan få det bra sammen under samværet med stebarna?

[Anonym bruker]

Jeg har ingen svar på spørsmålet, men lurer på hva de som får det til å fungere gjør for å få det til. Jeg tror ikke at samværet fungerer av seg selv, jeg tror at mye må jobbes med for å få alle til å trives med ordningen. Jeg stiller meg spørsmålet om det virkelig er helt uhørt å la de voksne snakke litt uten å bli avbrudt, er det ikke det ganske normalt i en familie. Hvorfor skal samværsbarna underholdes fra fredag til søndag, man forventer vel at fellesbarn greier å aktivisere seg litt selv. Det virker stivt og krampeaktig med samvær dersom man ikke kan fungere som en vanlig familie. Selvsagt finner man på noe i helgene sammen med familien, men det må være for å gjøre noe koselig med familien, ikke for at stebarna ikke skal kjede seg. Noen opplever at familielivet og fellesbarn ikke eksisterer i samværshelgene, og får til svar at de har fars oppmerksomhet 7 dager i uka 24 timer i døgnet, det stemmer vel normalt ikke. Barna er i barnehage/skole/sfo og foreldrene jobber mye av tiden. Barna har venner og fritidsaktiviteter som tar av ettermiddagstiden. Far har gjerne ting som må ordnes og bruker av familietiden, for samværet er hellig så da ordnes ingenting praktisk.

 

Men hos noen fungerer samværet utmerket, men hva gjør de familien for at de skal fungere?

 

[Anonym bruker]

jeg tror mye av problemet faktisk ligger i at man har stebarna for sjelden. Her hos oss har vi dattern til mannen min annehver helg og hele ferier. Når vi har henne annenhver helg blir det litt sånn panisk intensivt. Hun må være sammen med oss (eller far) 24 timer i døgnet og jeg føler at det blir veldig slitsomt de helgene. Vi har henne hele sommerferien, og allerede nå ser jeg at hun slipper mye mer taket enn i samværshelger. Nå kan hun være ute å leke med venninner, sitter masse på rommet sitt og har rett og slett et mer avslappet forhold til å hele tiden skal være sammen med oss.

Tror nok det fungerer lettere for de som har barna hoveddelen av tiden, rett og slett fordi da slapper alle mer av. Og fedre tar litt mer ansvar for oppdragelsen når de har de over lengre tid. Når de kun er her i helgen har man en tendens til å kompensere for all den tapte tiden ved at barna kan gjøre litt som de vil.

Dette er iallefall mine tanker om det.

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om det nettopp er et typisk tegn ved samværsbarn at de ikke vil være på rommene sine, fordi de har behov for å være ved kjernen i familien/huset for å vise at de hører til. At kjærligheten ikke strekker helt til ute på rommet... Jeg har hatt stebarn som nesten aldri tilbrakte et minutt på sine egne rom, men satt konsekvent et par meter fra meg og faren. Kan ikke dere som har "vanlige barn" svare på dette; er det en generell trend at barn ikke er på rommet sitt eller er det i nyfamiliene dette gjør seg gjeldende. Kan jo absolutt forstå det, fra et stebarnperspektiv, men skjønner også at stemor/ffar kan bli litt crazy i blant, fordi sånn var det ikke da de var små....

[Anonym bruker]

Hos oss ser far like lite/mye til både særkullsbarna sine og til fellesbarna våre. Vi har to hjem, meg og felles barna. Det er også nødvendig i forhold til jobb og gårdsarbeid, boplikt og annet. Ting må selvsagt stabiliseres før skolealder, men til nå er dette det mest praktiske for oss. Av og til sammenfaller det at alle er i samme hus, av og til ikke.

Det er mer stress rundt særkullsbarna, og samværet med dem. Da skal ikke praktiske ting ordnes og de skal underholdes en del. Det er like mye barna som krever dette med sin oppførsel, litt sånn misfornøyd, ingenting er godt nok holdning. De krever mer, veldig behov for å være i sentrum, de sitter oppå oss.

Våre barn derimot synest det er stor stas å komme "hjem" og at alle er sammen, selvsagt er det stas med pappa, men det er også stas med huset og lekene og alt det andre. Det er i alle fall ikke så mye mas og avbryting og det går fint an å si lek litt selv, så ting kan bli gjort og så at vi får litt tid sammen også. På en helt annen måte en når det gjelder særkullsbarna.

 

Hos oss er jeg helt sikker på at det dreier seg om markering, og om spolering av vårt forhold. Jeg er også åpen for at de har et annet savn og at de også har en sårhetsfølelse knyttet til det at deres foreldre ikke er sammen, som ikke gjelder for våre barn. Som bare godtar at sånn er situasjonen, slik er det hos oss. For dem er det ikke noe utrygghet forbundet med noe, og ikke er det dårlig samvittighet, eller snakk om at noen er forlatt.

 

Men over til spørsmålet ditt om hva som kan gjøres for å forbedre samlivet under samværsperiodene, så vet jeg virkelig ikke. Om en skal kreve det samme av særkullsbarn som av fellesbarn, forvente det samme. Ikke enkelt for forutsetningene til disse barna er joikke lik, de er jo barn med en helt annen type bagasje, de har store følelsesmessige sår, og det er ofte litt synd på dem. Min kjære er i alle fall livredd at han skal støte dem, eller at noen ikke skal føle seg ønsket. Den samme problemstillingen har vi ikke når det gjelder fellesbarna, for de har jo sin naturlige plass.

[Anonym bruker]

Jeg tror at parforholdet har det best om en fortsetter som før. Jeg tror også fellesbarna har det best om livet går sin gang. Og jeg tror stebarna får det best om de glir inn som en naturlig del av familien.

[Anonym bruker]

Det handler vel også om at barna kommer til et nytt nabolag, ikke har venner, ingen aktiviteter o.l. Dette vil medføre at barna har behov for å bli underholdt. Slapp av... Det kommer en dag da ungene kun vil sitte foran en pc og dere kommer til å slite med å i det hele tatt få hilse på dem.

[Anonym bruker]

Det er godt mulig at det er saken for dere, men det trenger slettes ikke være saken for alle.

Men her bor vi ikke milesvis unna deres "vanlige" liv. Men motivet deres er ikke å bli underholdt, men markering og dominering.