Hvordan "slår dere ned" på masete unger?

[Anonym bruker]

Samboeren min har to fra tidligere. Når de er her så er det ikke fred å få!! De henger etter han HELE TIDEN, er ikke mulig å få litt tid bare oss to. De avbryter bestandig når vi snakker, og vi prøver å si "nå prater vi, nå må du vente litt". Midt i en samtale mellom oss to så begynner de "Pappa... pappa... PAPPA..PAAAAPPPPAAAA!!!!". Hvordan få de til å slutte med dette? Vi prøver jo å si ifra at det ikke er pent å avbryte, og ber dem slutte med det, men det hjelper jo ikke! Det er forferdelig irriterende!

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så viktig at DERE to skal ha alenetid i sammen, så lenge barna kanskje bare er der annenhver helg?Jeg forstår at barna vil ha mest mulig oppmerksomhet fra sin far, så lenge de er på besøk.

At de bryter av, er jo en uting, men det virker som barna føler seg tilsidesatt av dere, og derfor bryter inn..

Hva med å la dem få den tiden med far, som de kanskje trenger?Når de er borte, så får jo du 100 % av samboerens oppmerksomhet!

[ana baroma]

La far sette av nok tid til sine barn, og fortell dem utenom masinga at avbryting ikke er greit. Pappa svarer når dere er ferdig med å snakke. Alle unger er sånn (nesten da), og alle unger må lære seg dette. Men barna trenger pappa alene litt hver gang de ser han.

[Anonym bruker]

Faren finner på masse ting med ungene når de er her, og de har MYE alenetid med han. Vi har ett fellesbarn også, og hun skal ha den vanlige oppmerksomheten fra han selv om de to andre er her. Vi snur ikke alle våre rutiner på huet bare fordi de er her, de får rette seg etter sånn vi har det. Dere kan da ikke mene at jeg og samboeren ikke skal få lov til å prate sammen selv om de er her, at de skal ha hans oppmerksomhet 100%?? Det er HELT uaktuelt! De får da klare å være litt på rommet og leke som alle andre barn.

 

HI

[ana baroma]

Klart dere skal snakke sammen normalt:) Men det er lett å se seg blind på at alt skal være "normalt" når samværsbarn kommer. Og det skal det jo være til en viss grad, men ungene er jo sikkert ekstra opptatte av pappa når de kommer, naturlig nok. Poenget er at det er viktig å finne rutiner som alle kan leve med, også ungene!

Det er ikke så lett å gi råd når man ikke kjenner situasjonen helt til bunns:)

[Anonym bruker]

JA fordi barna så gjerne vil ha, så må de jo få!

Å lære seg respekt for voksne og vanslig folkeskikk når det kommer til å bryte inn når voksne snakker er jo ikke noe barna trenger, fordi det er jo ikke noe de vil.

Sånn oppdragelse gir kjekke unger som passer fint inn i sosiale sammenhenger som skole og lek med andre. Først må en jo lære å fungere i egen familie. En skal ikke undervurdere familiens rolle i sosialiseringen, det er jo en av de viktige tingene en skal ha med seg hjemmenfra, hvordan en fungerer sammen med andre mennesker.

[~~DoraDora~~]

En ting er i allfall sikkert og visst, og det er at fellesbarnet vil "hate" disse som kommer og innvaderer hjemmet, og stjeler pappen annenhver helg, dersom de skal få okkupere ham når de er der. Kan skjønne det ikke kan fungere slik... det blir jo helt feil. Ungene må behandles som om de er i familien når de er der, og i normale familier deles oppmerksomheten på alle.

 

Hvorfor skal alt være så unormalt i skillsmissebarns liv? Kan de ikke få oppleve hvordan en ordentlig familie fungerer? ... Husk at en dag skal disse barna danne seg egen familie selv, og da er det jo viktig at de har hatt rollemodeller. Hvordan skulle det gå med familier dersom foreldrene gav barna alt, og oversåg parforholdet... vel det er kanskje det som har hendt disse barna en gang før... at de kun har sett familielivet med at mor og far har oversett hverandre... til slutt har de gått fra hverandre... Leste en gang at skillsmissebarn har mye større sjangs for å bli skilt som voksen selv, og det kan jeg jammen meg godt forstå.

[Anonym bruker]

"Kan ikke du/dere slutte å mase, hele tida!" i en litt sint, irritert, oppgitt tone, er nok den mest brukte metoden!

 

Alle unger maser, er slettes ikke mest sannsylig at det er fordi de føler seg avvist, det er nok fordi at masing er noe alle unger gjør, om de får lov. Det er de voksne sin jobb å sette grenser, de må jo lære at det ikke alltid er greit å buse på.

Akkurat hvor mye mas en som foreldrer tåler varierer nok, men den enkelte voksne må selv få bestemme dette.

Problematisk blir det først når foreldrene blir for ustadige slik at ungene ikke vet hvor grensene går.

Eller når en og samme voksen person har helt ulik terskel for hva som tåles av de ulike barna, forskjellsbehandling.

[Anonym bruker]

Dette er da vel et kjent fenomen blant foreldre flest. Det handler om grensesetting, ikke om skilsmissebarn. Sliter selv med at datteren min avbryter meg til stadighet.

 

Selvsagt spørs det i hvilken grad barna er sugne på oppmerksomhet. Er de tilstede kun 4 netter i måneden skjønner jeg at barna gjerne vil ha mest mulig kontakt med faren sin, og at de kanskje kan fremstå som litt masete på dere.