Noen tanker om denna magen...

[Lykkeliten og jeg]

Den er stor, tung. I veien når man skal kle på seg, se om man har festet beltet. Ta på seg sokker og sko. Og når man mister noe på bakken så er det sånn at man seriøst vurderer å bare la det ligge..

Akutte tisseanfall fordi noen danser riverdance på blæra di.

På natta må man ha pute bak ryggen for støtte og dyna under magen for ikke å tippe. En ekstra pute mellom bena og man må krabbe baklengs for å komme seg ut av senga.....gjerne 4-5 ganger i løpet av natta for å tisse to dråper om gangen.

 

Men..

 

Jeg er helt sikker på at når den ER borte så kommer vi til å savne den. Savne å se at babyen romstrerer inni der og hele magen rører på seg. Å stryke over den og tenke "babyen min=)" Å kjenne de små dunkene. Å kjenne det kjære livet inni seg og bære det lille hjertet rundt med seg hvor enn man går..

 

Rart?

 

[Mamma'n til A&L&J! :)]

Å, ja!! Bare vent å se, et par uker etter fødselen kommer du til å se lengselsfullt etter gravide mager, ta deg selv i å stryke ømt og kjærlig over din egen tomme mage (som ligner på en godt hevet bolledeig, hehe) og ikke skjønne hvorfor den er så liten i dag? Hvor er sparkene? Hehe, det er så merkelig... De siste ukene før fødselen ønsker du magen pokker i vold, og kan ikke vente til den er borte, men det er så utrolig rart å være alene!

[lille_trille venter nr 3]

hmm... Rare greier det der Kjenner meg så igjen i alt du skriver og sånn var det forrige gang jeg var gravid også. Men etter fødseln så var det bare mykt å ta på magen og ingen som "moste" blæra mi...

 

Da er det fint å se hva man har skapt og få oppleve det å være foreldre...