hvis du fikk vite - svart på hvitt

[Anonym bruker]

At han er sammen med deg - kun for ungene sin skyld.

at forholdet ikke er så bra- det går opp og ned - og ja - bare sammen for ungene sin skyld.

 

hadde du dratt da?

 

 

..... men så er det vel samme følelsene jeg har og.....

og har sagt mange ganger at nå gidder jeg ikke mer....

 

men så har det vært det med ungene da... samt hvordan jeg skal klare meg alene... alene med to små...

 

men hvor mye skal jeg tåle?

 

(ja jeg har førstelinja - svart på hvitt...)

[tullemor_til_snart_4]

Dere ville kanskje fått det bedre hver for dere? men det er det bare du/dere som vet...

Selv synes jeg ikke det er noen god idè å holde sammen for ungenes skyld. De merker at foreldrene ikke har det bra. (er selv skilsmisse barn)

Og de aller fleste klarer seg bra som alene foreldre;)

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært barnet i denne situasjonen, og hadde det myyyye bedre etter foreldrene ble skilt!

 

Du klarer deg fint med to barn alene=) Har du ikke fam som kan stille litt opp?

 

Å være sammen KUN pga av ungene går ikke i lengden...

[Anonym bruker]

Dere har jo en ting til felles da, og det er at dere setter familie verdier veldig høyt, dere begge er villig til å sette egen lykke til side for ungenes skyld.

Men særlig godt sammen får en det jo ikke når en begge gjør seg til martyr for den andre, da blir dere jo bare bittrere og bittrere av deres egen oppofring.

Men det er jo godt mulig at dere har andre ting til felles også, enn villigheten til å fortsette for ungenes skyld. Dere har sikkert hatt det i fortiden, og kan sikkert finne tilbake til det om dere ønsker.

Men da må dere jo gjøre det for dere selv, og ikke for ungenes skyld. Fordi dere har lyst til å være sammen med hverandre, og har lyst å tilbringe tid med hverandre. Gjøre ting uten unger og verdsette hverandre uten unger.

 

Det er ikke like lett alltid å være alene med unger, det er ikke alltid like lett å være med andre når en har unger fra før, ikke bare er det tungt for barna, men det er også tungt for en selv, å ikke være med en som elsker barna dine. Det tar tid og må læres, og er ingen enkel sak. Les litt inne på mine, dine og våre, så ser du det.

 

Det er jo også en mulighet for at dere ikke har gått fra hverandre at dere har utsatt det fordi dere heller vil være sammen med hverandre. Snakk sammen om hva dere aller helst vil gjøre.

[stavangermamma3]

Av egenerfaring så vet jeg at det er lett å kjøre seg fast i et spor, spesielt de negative. Det blir vanskelig å se de positive tingene og en husker best det som ikke er som det skal.

Ettersom dere begge ser ut til å føle det samme så må det jo gå ann å prate åpent om det?

Hva med å sette seg ned sammen å se på hva dere har. Skriv gjerne en positiv/negative egenskaper-liste. Men vær objektive og ikke kritiser hverandre uten god grunn. Legg mest vekt på det positive.

Du sier dere har to små barn, kanskje dere har liten tid til å være kjærester og bruker all energi på å være foreldre og hus og hjem.

Hva savner dere fra slik det var tidligere? Prøv å finne tilbake til det.

Skal ofte ikke så mye til for å få følelsene til å blusse opp igjen, men ikke press hverandre. dette må være noe dere begge virkelig vil.

Men om dere i utgangspunktet har det ok sammen så vil det vel ikke skade å gi det er siste realt forsøk.

 

Lykke til til dere begge, krysser fingrene for at dere finner ut av det, hva enn konklusjonen måtte bli