Kjedelig og små-negativ hverdag

[Anonym bruker]

Jeg og min kjære har vært sammen i mange fine år. De første tre årene må jeg innrømme at han forgudet jorden jeg sto på, han var utrolig oppmerksom og snill - og ga alltid utrykk for hvor glad han var for at vi var sammen. Dette var noe av grunnen til at jeg var og er så glad i han, vi hadde det så godt sammen og jeg var helt sikker på at vi kom til å være sammen resten av livet.

 

Det siste året har vært preget av mye mer jobbing, særlig for hans del. Det har vært hektisk, og ofte har det bare blitt soving her hjemme, for så å dra tilbake til jobb igjen. Jeg har prøvd å gjøre det best mulig for han, ved alltid å ha ett rent hus, middag når han våkner, ordne alt i hjemmet som handle inn mat, betale regninger og andre ting som f.eks levere ting til rep. osv.

 

Jeg føler at det er travelt, også for meg. Jeg har alltid noe å sette fingrene i, alltid noe som må gjøres - og det ved siden av min egen jobb. Han er den som står for den meste av inntekten, men det er ikke bare fordi han jobber mer - han har også nesten det tripple av min timeslønn, så slik må det jo bare bli. Noen ganger føler jeg at ingenting av det jeg gjør blir satt pris på.

 

Han skal alltid "unne" seg ting, fordi han jobber så mye. Det skjer nesten hver måned at han skal "unne" seg noe, som ofte koster 2000-3000 kr, altså ganske mye. Jeg har aldri mulighet til å gjøre det, fordi jeg ønsker heller at pengene skal strekke til måneden igjennom, kanskje spare litt istedenfor å sløse på ting som man egentlig ikke bruker så mye. Og når han allerede har kjøpt en ting som koster litt før jeg i det hele tatt har hatt tid til å titte etter noe til meg, så har vi rett og slett ikke råd til det.

 

Er ikke så opptatt av ting heller, men setter stor pris på ros og at han setter pris på det jeg gjør. Dette gjorde han før, skrøt alltid at det var så koselig hjemme og at det luktet godt. Nå er jeg sikker på at han leter etter ting som ikke er bra nok. Når jeg spør han om leiligheten er pen, sier han bare at "Ja, det burde den jo være, du er jo her halve dagen, skulle bare mangle" og når jeg har laget middag sier han nesten aldri at dette var godt. Heller: "Har du laget dette igjen??" eller "Det er noe som heter krydder.." eller ting som det. Mister helt lysten på å gjøre noe for han. Jeg pleier å si til han at jeg ikke er mora hans eller at han kan begynne å gjøre ting selv, men lar jeg ting ligge en dag eller to, blir jeg gal. Han har uannsett ingen planer om å rydde eller gjøre noe her hjemme. Og han har jo egentlig ikke tid til det heller, som han sier selv.. (Det har han egentlig rett i..)

 

Er så utrolig lei av dette mønsteret, vet at vi har det bra sammen egentlig, og når han ikke er sliten så er han en veldig hyggelig fyr. Jeg elsker han, det gjør jeg virkelig, men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å la hans utmattelse gå ut over mitt eget selvbilde. For det er det det gjør til syvende og sist. Noen ganger spør jeg han rett ut om han er dritt lei hele forholdet vårt, og ber om ett ærlig svar for jeg ikke har det noe godt lengre, da hører jeg bare at Nei, jeg elsker deg som første gang vi møttes, men du spør og graver og maser støtt, og jeg blir sliten av å høre på deg, kan du ikke bare gi meg ro?

 

Forstår godt at menn hater slike spørsmål, men når jeg ikke har det godt og de gangene jeg spør blir sett på som mas, og ting ikke forandrer seg vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ingen masete kjæreste, men når en person ikke har det godt lengre, bør man ikke da ha en rett til å prøve å redde det som er igjen?

 

Jeg elsker han så høyt, og kan ikke tenke meg en annen person, men hvordan skal jeg tenne lysten hans på meg og få forholdet vårt på rett skjøl igjen?

 

Hilsen frustrert..

[Anonym bruker]

Kanskje ikke du skal mase om å få aksept hele tiden, gjør noen forandringer som får ham til å legge merke til deg. Hvis det ikke fungerer må dere bare snakke sammen om hvordan du har det, det kan hende det er noe som plager ham også. Kanskje han føler at ved å jobbe så mye som han gjør, forventer han mer bidrag av deg i hjemmet eller rett og slett forståelse for at han må jobbe mye og ikke orker å legge merke til alle småtingene i hverdagen.

 

[Anonym bruker]

Slutt å gjør alt hjemme, du syr puter under armene hans. Han forandrer seg aldri. Plei deg selv i stedet, bruk tid og penger på deg og ditt. Vær lykkelig å ikke sitt å vent på han, så vil han kanskje åpne øynene for deg igjen. Mannfolk er enkle dyr. Prøv i allefall du har ingenting å miste:o)

 

LYKKE TIL!!

[Anonym bruker]

Dere kan leve sånn fordi du lar han slippe å engasjere seg i hjemmet.

Hvorfor skal han forandre på et liv hvor han ikek trenger ha noen andre forpliktelser enn jobben?

Noe såååå kjekt:)

[Luna**]

Men hvilke forandringen foreslår du?