Hvordan forklare en 2,5 aaring at noen er doed ?

[yasmina]

Hvordan forklarer man det ?

 

Har tenkt masse paa det det siste doegnet etter at onkelen hans havnet paa sykehus igjen ?

 

Han elsker jo denne onkelen over alt paa denne jord.... Hva skal man si,hva skal man gjoere ??????????

 

Kommer han til aa skjoenne noe som helst ?

[yasmina]

Ingen ???

 

Ingen som har opplevd dette ? Hva med begravelse ol ? Skjoenner de noe ? blir de redde naar alle er leie osv ?

[pøber´n & je]

Jeg ville ikke hatt med en 2,5 åring i begravelsen.

 

Hvordan man skal fortelle det kommer helt an på hvor moden barnet er

[Gjest MMJ]

"Bessen" (olefaren til tulla mi) døde for 2 mnd siden. Hun elsket han, digget han.... Tulla mi er 2,5 år. Vi sa til henne han hadde dradd til himmelen og bodde hos Gud. Alle gamle flytter til gud når de blir KJEMPEgamle sa jeg...

 

Vi synger Kjære Gud jeg har det godt hver kveld, og det er OFTE hun snakker om Bessen etterpå.

 

Vi har vist henne gravstedet også, men sa ikke noe om at han lå ned i der, bare pekte opp på himmelen og sa han var der oppe og hadde det kjempegreitt og når vi også ble kjempegamle så skulle vi se han igjen.

 

 

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Er ikke lett det der.

 

Men det jeg tenker er at sannheten varer lengst, og historier om at onkel er på ferie eller sovnet uten å våkne er fy-fy. Vet om de som har sagt at den og den sovnet og våknet ikke igjen, og barna blir livredde for at de eller foreldrene skal sovne.

 

Ta det på hans nivå, bruk sammenligninger og forklar det som det er. De forstår ofte så mye mer enn vi tror. Min var 2 år og 8 mnd når søskenbarnet mitt døde. Han forsto ikke mye da, men han var med i begravelsen og hadde vel et visst inntrykk av alvoret og at det var trist for oss andre. Senere har han spurt om hva som skjedde osv, og nå er det lettere å forklare. Samtidig har han hatt nær omgang med dyr i mellomtiden, og fått vært med på både fødsel og død, så det er blitt lettere å forstå.

 

Jeg tror at om du klarer å snakke naturlig om det som skal/har skjedd vil ikke barnet føle at det blir rart. Gjør det enkelt, og svar på spørsmål. Og si sannheten, men du trenger ikke gå i detalj, bare nok til at barnet føler det har fått svar. Er iallfall slik jeg tenker.

[♥2 små gull♥]

Jeg har ikke opplevd det selv, men familien til en venn av meg måtte avlive hunden sin som gutten på 3 år var veldig glad i. De var bestevenner, og det var kjemmpetungt for ungen at ikke hunden var der lenger. Da forklarte pappan hans at hunden hadde det bedre nå, og at han satt oppe i himmelen og passet på at de hadde det bra og at ingen var slemme mot dem. Han passet også på at spøkelsene under senga holdt seg unna Gutten slo seg til ro med det, det var liksom greit når han passet på dem allikevel, selv om han ikke var der lenger

[Anne-B.]

Datra mi var med i begravelse da hun nettopp hadde fylt 2, da skjønte hun ikke så mye, men vi forklarte likevel at når man er død, så kjenner man ingenting, man puster ikke og øynene ser ikke. Hjertet slår heller ikke. Veldig teknisk, med andre ord, de er uansett ikke i stand til å tenke særlig abstrakt i ordets rette forstand i den alderen.

 

Hun var med i begravelse da hun var 3 år også, da skjønte hun litt mer, og hun la mer merke til at folk rundt henne var lei seg, og snakket mye om det. Jeg syns man skal ta med barn i begravelse, de må få se hva som skjer når noen dør, hvordan den ordnes opp etter et dødsfall, og de må få lære at folk rundt, til og med mamma og pappa kan være veldig lei seg, men at det ikke er deres feil. Ikke snakk om døden før det evt er et faktum, altså før det er noe å oppleve, om du skjønner. Døden er jo noe vi alle må forholde oss til.

 

Håper det ikke blir slik at dere trenger å fortelle ham om sånt riktig enda.

[Newton & Prinsessen på erten]

Dette e vanskelig..

 

Her var det snakk om døden for litt siden.

Jeg forklarte at pappaen til de barna det gjaldt var død og at han ikke kom tilbake. men småen kjørte seg fast på at han kommer tilbake en annen gang og da blir ikke de lei seg mer.

 

Husker jeg var vel nesten 4 da min bestevenninne døde (hun var 5 og hadde blodkreft). Jeg var jo vant med at hun var mye syk.

En dag sa mamma at ... var død og at jeg ikke kunne gå bort til de. -jeg tenkte at åå da er hun sikkert veldig syk.

Dagen etter var jeg på vei bort dit og moren min rakk akkurat å stoppe meg og spurte hva jeg skulle, jeg svarte at jeg skulle besøke ..., mamma sa da "men hun er jo død", hvorpå jeg hadde svart nesten litt oppgitt "jammen blir hun ikke snart frisk da??"

 

 

Det er ikke lett det der med barn og døden... men.. om du googler litt finner du sikkert tips til hva man kan si, hvordan man kan forklare osv.

[Odine!]

Hva med billedboka "Farvel, Rune"? (liten gutt som drukner i den)

 

Kjempetrist og fine tegninger. Jeg tror den fikk noen priser da den kom ut.

 

Trist å høre om onkelen!

[Annie Bailey]

Si det som det er. At han er død og ikke kommer tilbake.

Hva en 2 åring forstår er jo forskjellig, men tror det verste du gjør er å pakke inn ting eller prøve å forklare for mye.

 

Jeg syns også at alle barn uansett alder skal være med i begravelse hvis det dreier seg om folk de kjenner.

Begravelser er trist ja, men absolutt ikke grusomt. Det er en måte å si hade på som jeg tror er veldig viktig uansett alder.

 

Tror det er mye verre å ikke la barna delta i dette og bare føle at noen forsvinner ut av livet dems.

 

Jeg var knapt begynt på skolen da min bestefar døde og fikk være med på alt. Også det å se han i kista. Jeg ble aldri redd. Han så jo flott ut der han lå. Som en prins sa jeg til mamma.

[hostogharkheledagenlang]

Mye forskjellige svar nedover her ser jeg. Jeg ville gjort det kort og enkelt, men ikke før han er død da ... si at han er død og at han nå er oppe i himlen,han passer på oss der oppe fra, spør han mer så svarer du, men ikke nødvendigvis alle detaljer. Jeg mistet mammaen min da jeg var veldig ung og fikk en ganske detaljert beskrivelse av min mormor- det sitter faktisk den dag i dag og jeg har til tider riktig så fine mareritt. Vil ikke skremme deg altså, men ikke utbroder det- unger godtar en enkel forklaring og vil de vite mer så spør de. Dra på besøk til gravstedet osv. Jeg ville ikke tatt med en på 2,5 år i begravelsen, men det er meg da. Lykke til og synd å høre om onkelen.

[Salsa]

Jeg mistet broren min brått og uventet i august i fjor. Da var junior nesten 2 år. Vi forklarte at han var død og hva det ville si. At han ikke beveget seg lenger og ikke kunne besøke oss mer eller leke med junior. Og så sa vi at han skulle få et fint sted hvor han kunne ligge og hvile sånn at vi kunne gå og besøke ham der når vi ville, men at vi ikke kunne se ham når vi kom.

Nå er det helt naturlig for junior (snart 3) å besøke graven og si hei og hadet til onkel når vi kommer og går.

Han snakker helt naturlig om det.

Gjør det enkelt. Ingen lange, innviklede forklaringer. De godtar mye i den alderen, og så kan de lære litt mer ettersom årene går.

[Tråle i Trøbbel]

Ta med deg barnet i begravelsen. Det er jamt over enighet om at det er positivt for barna å få være med på hele "prosessen". Jeg tror det er viktig for det bildet barnet skaper seg. Om h*n ikke forstår nå, så har dere en naturlig prosess og se tilbake på og snakke mer om etterhvert. Barnet ser at det er trist men forstår ikke rekkevidden av hva som har skjedd/skjer.

 

Vi har i løpet av det siste året opplevd å miste to oldeforeldre som barna hadde et nært forhold til. Min farmor døde da eldste var 3,5 år. Jeg satt hos farmor når hun døde, og etterpå var Lillemor med inn til oldemor. Hun så hvor fin Oldemor var (dette var etter at hun var stelt og lagt i kisten), klappet henne på kinnet, kysset henne på pannen og sa Hadet til henne. Så la vi en liten engel i kisten før vi gikk.Lillemor visste på forhånd at oldemor var veldig syk og at hun kom til å dø. Vi har snakket og snakker fortsatt VELDIG mye om hva som skjedde. HVa som skjer når man dør, at det er naturlig å dø, ufarlig. Dette er nå snart 1 år siden og fortsatt snakker vi om dette hver uke. Snuppa har bilde av oldemor på rommet sitt, og tar titt og ofte opp temaet.

 

Jeg mener det er viktig å være ærlig, fortell hva som skjer, ikke pakke det inn. Hvor mye man forteller kommer selvsagt an på alder og modningsnivå til barnet. Men vær åpen og svar ærlig på spørsmål hele veien. Jeg sa at oldemor var veldig gammel, hadde levd veldig lenge, opplevd masse og at nå var kroppen hennes veldig sliten. Jeg valgte å fortelle at tankene(sjelen) til oldemor reiste til himmelen, mens skallet(kroppen) ble værende igjen. Hun ble pyntet og lagt i en fin hvit kiste med silkelaken. Graven besøker vi når vi har mulighet. Lillemor legger gjerne igjen en tegning, en liten nisse til jul, en engel...alt på eget initiativ:-)

[2 på jorden og 1 i himmelen]

Når vi mistet var lille gutt var snuppa litt over 2. Vi ble anbefalt følgende av en familieterapaut som også er hovedprest på Riksen: IKKE si at den som døde sover. Hvis med et speil hvordan det kommer dog på speilet når man puster forklar at dette ikke skjer lenger når noen dør. Ta med i begravelsen slik at barnet får være med og se hva som skjer. La barne se at du gråter, og snakk med barnet når de tar opp ting rundt den som døde, de skifter fort ut og inn i sorgen.

 

Lykke til

[yasmina]

Tusen takk for mange gode raad.

 

Tror nok vi kommer til aa ta ham med i begravelsen, men finne barnevakt til mini paa ett.

 

Vi haaper jo selvfoelgelig at det blir en stund til enda, men naa er onkelen saa daarlig at jeg tror egentlig ikke det er snakk om mange ukene.

 

Men foer vi tar den endelig avgjoerelsen saa skal vi snakke med min soester, det er hennes mann det er snakk om her, og hoere hva hun mener.

[så var vi 4]

har han blitt så dårlig? huff så trist

[Mamma`n til Jens Olliver]

Guttungen har begynt å spørre etter faren sin, han er 2,5 år

Men han har aldri sett han og hatt noen kontakt.. så blir jo ikke helt det samme.

 

Men guttungen har vært veldig opptatt av hvorfor ikke pappa kommer å henter han ol i barnehagen. Har vist han bilder av pappaen sin og han har også bilde i en ramme. Jeg satt meg ned å fortalte at pappaen hans kun var på bildene, man kunne ikke snakke med han eller få han til å hente han i barnehagen fordi han var død. Og når man var død kunne man ikke gjøre noen ting lengere.

Noen dager senere så vi en død fugl, og da brukte jeg den som eksempel, forklarte at fuglen ikke levde lenger, han var død. Og da sa guttungen selv at: Pappa er også død, så han kan ikke gjøre noe lenger.

 

Hva man velger å si kommer ann på barnet, hvor modent det er. Og så blir det nok noe helt annet om det er en person man har hatt gjevnlig kontakt med. Vi har jo aldri hatt kontakt med faren hans.. Så han har liksom ikke noe forhold til faren sin.

 

Lykke til. HÅper ikke du trenger å forklare han det enda :/