hjertesukk

[Anonym bruker]

et lite sukk...er så lei av tenåringer som henger rundt meg og pappan som en klegg fra de kommer til de drar, avbryter samtaler, en tenåringsjente på 15 som alltid helst skal sitte ved siden av pappan når vi spiser, som skal sitte på fanget til pappan, "låne" mine klær og kosmetikk osv, bli hentet og kjørt, kan ikke gå de 10 minuttene til skolen pga "smerte i knær...

 

måtte bare få det ut

[Anonym bruker]

Jeg har hatt litt av samme problemet, særlig det at de henger rundt oss uansett. de har egne rom, og jeg har rett og slett innført at hvis de ikke skal noe, kan de holde seg på rommet om dagen (hvis de ikke skal ut og treffe venner). Stua er for alle på kvelden.

Vi har barna bare annenhver helg, så det fungerer helt fint for oss å gjøre det slik. Selvfølgelig får de lov til å bruke resten av huset på dagtid også, men vi så en klar tendens til at de satt i stua hele dagen å så på TV og var på data. Jeg orket ikke det, så de syslene må de gjøre på sine rom på dagtid.

 

Til de andre tingene du irriterer deg over så har jeg følgende forslag: Be henne kjøpe sin egen sminke (spør om dere skal dra sammen å kjøpe det for eksempel). Hvis det er noen klær du synes det er greit at hun låner sier du hvilke det er, og la resten være ditt. Har hun smerter i knærne så be henne gå til legen, evt kan det å gå faktisk bedre helsen (og knærne) Ungdom tester grenser - og sier du ikke nei er jeg redd du blir overkjørt.

 

Håper det var litt hjelp - hvis ikke: begynn å gå turer, da får du iallefall en pause fra alt:)

[Anonym bruker]

Sminke og klær er det bare å legge ned veto mot, du må kunne få beholde det som er ditt.

Dette med skolen få det sjekket ut av lege, og følg legens råd, slik som var nevnt ovenfor her.

Dette med stua er en vrien ting, vi har lagt oss på en linje at ingen barn i stua etter klokka ni. Vi legger oss selv tidlig og har ikke særlig lang tid sammen som voksne på kvelden. Hele dagen derimot sitter alle i stua, og vil være med oss.

Jeg spurte min mor hvordan de ordnet dette problemet da vi var små, for jeg kunne ikke huske noen begrensninger, og fikk til svar at det aldri var en problem stilling, for vi var opptatt med vårt og var hos venner, eller hadde venner på besøk, men det hendte at de sente oss tildlig til sengs.

Når det gjelder avbryting sliter vi med det samme, og prøver å være konsekvente når det gjleder ren sabotering, er det raske spørsmål så tar vi oss tid til å svare. Det bør du og din mann være oppmerksom på og motarbeide sammen. Det er uhøffeligt og veldig lite respektfullt og bør stoppes.

Dette med å skulle sitte attmed faren og på fanget tror jeg jeg ville konfontrert veldig åpent, jeg ville snakket om det. Si å der skal vel x sitte hun er jo bare sånn en pappa jente hun vil helst ikke sitte andre steder når hun spiser. Om hun ikke sitter på fanget til pappan ville jeg slengt meg ned i armkroken, med en kommentar om at nå var den jaggu meg ledig, pappa jenta pleier jo alltid sitte der.

Det er høyst umodent av en 15 åring å oppføre seg sånn. Hadde det vært fem ville det vært mer på sin plass. Når hun hører det uttalt så kommer hun jo kanskje selv til å reagere, og om ikke hun gjør det så gjør kanskje andre fgamilie medlemmer det.

Hadde hun vært et fellesbarn hadde det nok blitt kommentert og snakket om åpent i hele familien, så da kan en jo godt gjøre det med en stedatter også.

[Anonym bruker]

Ville du klaget over din egen datter her inne? Svaret er enkelt. Du skal behandle stebarn som om de var dine egne barn.

[Anonym bruker]

En er jo litt mer selvsikker i sin relasjon til sine egne barn, som en har kjent siden de ble unnfanget, enn hva en er i forhold til noen som en ikke kejnner så godt.

Dessuten er en ansvarlig for sine barn, og derfor hvordan en velger å takel dem, men når det gjelder hvordan en takler og håndterer stebarn så må en jo ha tillatelse fra barnets foreldre. De synest jo både ett og hitt, om det meste. Kan bli litt usikker av mindre, så da blir en litt handlingslammet, og frustrasjonene bygger seg opp.

Skal love deg det hadde blitt bråk i rekkene om jeg behandlet stebarna som om de var mine egne. De er noen uoppdragne bortskjemte unger. Ikke hadde de fått behandle tingene sine som de gjør, og ikke hadde jeg tolerert verken den språkbruk, holdninger og adferd de viser.

[Anonym bruker]

Det er veldig trist at du føler du ikke kan behandle barna dine likt. Det er en forutsetning hos oss ihvertfall. Da unngår man slike irritasjonsmomenter som vokser seg store og unhåndterlige.